Bokelskere.no

Denne boka leste jeg rett etter å ha lest "Grønn var min barndoms dal av Llewyan. Den heter "Vold mot mitt deilige land" på norsk, men finnes dessverre ikke i bokdatabasen. Boka handler som "Grønn var.." om walisiske gruverarbeidere, men er råere, skitnere og antageligvis mer realistisk. Det er et nådeløst klassesamfunn som skildres, og det skildres godt. Hvsi Llewyan er beatles, er dete stones ellere animals.

men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.

Fløgstads beste, nest beste eller tredje beste. Og sa er det vel noe av det beste som finnes på norsk

Ribereid er i ferd med å bli kongen av norsk poesi

Og hvorfor i all verden er ikke denn boka kanon om det skal finnes noe sånt. Steinbra, reflektert og velskrevet. Forklarer kommunistene på trettitallet like godt som solstad forklarer dem på syttitallet. Og spennende.

Lektor Ove Eide på Kongsgaard framførte hele skuespillet oppå kateteret med seg selv i alle viktige roller mens klassen leste de andre. En av de beste teaterforestillingene jeg har vært på :-)

Hsi folk faktisk lurer på hvorfor og hvordan intelektuelle blei akpere er dette det man skal lese, ikke alskens vrøvl fra unge og eldre misunnelige menn

Ennå en skatt fra den nynorske kulturarven som leses alt for lite. Vinje og Garborg, de gikk resten av bølet en høy gang både i skarphet, humor og ikke minst den ironien vi trodde vi fant opp på nittitallet

Enig, denne likte jeg ikke så godt da jeg leste mye dikt, men nå liker jeg den stadig bedre. Den galne guten min hug hev dåra, eg fanga sit som ei fugl i snåra. Det er kulere når enn er snart førti enn nesten atten

Å herrregud så bra. Vanlivis er vanlig bok best, men her anbefaler jeg rett og slett lydbok. Hørte Kjell A lese denne mens jeg lå med hjernerystelse etter ublidt møte med oslo politiet. Fantastisk, som å ha fortellingen inni hodet. Etter dette hører jeg askildsens stemme hver gang jeg leser ham.

Den første boka jeg leste av Askildsen. Fin bok, men jeg var for ung, og novellene er det virkelige mesterskapet

Hurra for Askildsen. Kåra til norges beste bok og sånn, og det er vel fortjent. Syns askildsen tidvis er enda bedre, men aldri morsommere enn i denne. For en mann, både Kjell A og Thomas F. Håper jeg blir sånn når jeg blir gammel

Humra og lo da jeg leste den, men kjenner at jeg rett og slett ikke har lyst til å vende tilbake hverken til boka eller forfatteren. Laddism er rett og slett ikke moro mer enn en gang, og i lengden ganske irriterende

Nei, rett utgave fra 1972 er en fakkelen eller lanterne utgave, mørk blå, hvit rygg, klassisk fakkel eller lanterne logo på ryggen og baksida

Helt enig, hadde det ikke vært for at jeg dro til bokmessa i Lagos i fjor hadde jeg knapt hørt om noen jeg heller. Det er derfor vi prøver å løfte fra ti forfattere i neste uke. Kjappe tips, fykdigere begrunnelser ligger på profilen min her på bokelskere:

1. Chinua Achebe, Things fall apart. Dette er den efinitive klassikeren som har forma moderne afrikasnk litteratur. Boka handler om en mann som kjemper seg fram til å bli landsbyens fremste, bare for å oppleve hvordan alle de parametrene han har blitt en big man lagns forviterer og devalueres etterhvert som det moderne samfunnet vinner vei inn i landet. Det er boka om hva som skjedde da de hvite kom til Nigeria, men har danna skole for hele fortsåelsen av modernitetskrisa i afrikanske historie

2. Chimamanda Adiche, EN halv gul sol, nesten ny roman om biafra, som alstå ikke var en sultkatastrofe, men en krig i Nigeria, hvor de områdene som erklørte seg sjølstendige under navnet Biafra er de samme som i dag er fulle av olj eog Statpil

3. Maboncou Knust glass og African Phsyco

4. Niq Mhlongo Dog Eat Dog + +

5. Petinah Gappah, Klagesang for easterly

6. Tstsi Dangeremba Nervous Conditions, burde stått mye høyere opp

Og ikke minst, FRanz Fanon, en tenker som er utradert i europa, men ekstremt viktig i afrika. Han gjorde stort inntrykkk på meg da jeg var sytten, gleder meg til å lese ham igjen nå

Har hørt fine ting om henne, hun er dessverre ikke blant de som kommer til Oslo i neste uke, det blei for mange nigerianere. Sjekk programmet på http://www.litteraturhuset.no/nyheter/2009/afrika

Må være den mest lettleste Solstad boka på år og dag. Og den dystreste. Historien om Bjørn Hansens siste forsøk på å knytte seg til sin egen familie er mer i slekt med 90-tallsbøkene til Solstad enn Armand V. Skal lese den en gang til med en gang. Så bra er den.

Denne utgaven er nesten utlest hos meg, noen som har coveret å legge ut? Eller "samlede verke" i to bind fra tidlig nittenhundretall med røde omslag? Min favoritt

Har hatt ei fantastisk uke på ferie i egypt, men kofferten full av afrikanske romaner og novellet. Svarte forfattere, alle relativt unge, alle sør for sahara. Herregud så mye bra, og herregud så lite man veit om Afrika. Bøkene er steinbra, forfatterne kommer snart på litteraturhuset, men det er ikke poenget mitt nå. Jeg har en tese jeg gjerne vil teste på dere. Hvor mange har lest en eller flere afrikanske romaner? Og hvis dere har det, hvor mange av disse var ikke enten skrevet av en hvit sør-afrikaner eller en fra det arabiske afrika nord for Sahara. Tesen min er at vi stort sett ikke leser noenting fra det "svarte" afrika, og at det er en av de mange grunnene til at vi nesten ikke veit noe som helst om hva som er et vanlig liv i afrika. Og dermed blir vi , igjen i følge tesen min, lettere ofre for fordommer, enten det er "Stolte og sterke" , "sultne og fattige" eller "primitive og brutale" som er vår smak i dommer og fordommer. Hva tror dere, er de bare meg?

Kommer på norsk til høsten. Nye noveller fra Adiche, mye om det å bo i Nigeria og ville til amerika, eller å bo i amerika og ville tilbake til nigeria. Den doble identiteten, nøden og drømmen om det forjettede land burde nordmenn kunne kjenne seg godt igjen i, det er utvandreren, hverken mer eller mindre. Vi er kanskje bleike og de er svarte, men drømmen om amerika er den samme ser det ut til

kommer på norsk om et par uker, og på litteraturhuset ja, afrikansk uke, egenreklame her ja.