Har hatt ei fantastisk uke på ferie i egypt, men kofferten full av afrikanske romaner og novellet. Svarte forfattere, alle relativt unge, alle sør for sahara. Herregud så mye bra, og herregud så lite man veit om Afrika. Bøkene er steinbra, forfatterne kommer snart på litteraturhuset, men det er ikke poenget mitt nå. Jeg har en tese jeg gjerne vil teste på dere. Hvor mange har lest en eller flere afrikanske romaner? Og hvis dere har det, hvor mange av disse var ikke enten skrevet av en hvit sør-afrikaner eller en fra det arabiske afrika nord for Sahara. Tesen min er at vi stort sett ikke leser noenting fra det "svarte" afrika, og at det er en av de mange grunnene til at vi nesten ikke veit noe som helst om hva som er et vanlig liv i afrika. Og dermed blir vi , igjen i følge tesen min, lettere ofre for fordommer, enten det er "Stolte og sterke" , "sultne og fattige" eller "primitive og brutale" som er vår smak i dommer og fordommer. Hva tror dere, er de bare meg?
Viser 21 svar.
Jeg har lest litt afrikansk ("svarte" afrika, moderne litteratur), men ikke mye. Du har et godt poeng Sira Myhre... Jeg ble slått av hvor lite jeg visste, og måtte flere ganger underveis i lesinga slå opp på nettet fakta jeg ikke skjønte (eks hvilke land som egentlig hadde kolonisert omtalte områder). Ikke minst ble jeg stadig forvirra mht hvilket kjønn personene i boka var, av den enkle grunn at jeg kjenner få afrikanere og derfor ikke er vant til navnene... Flaut altså :-(
Fra Dakar til dere (litt langt - unnskyld!)
Vi går langs den smale veien i skumringen, jeg er fremdeles svett og har sand i håret. Vinden har blåst fra Sahara i hele dag. Luften er tykk av sandkorn, det har vært vanskelig å puste noen ganger. Men det er bedre nå, vinden har løyet og gradestokken viser ikke 32 grader lenger, men det mer levelige 28.
I mot meg på veien kommer en gul og sort taxi. En Toyota Carina mark II. Det er tusenvis av disse, og det er bare malingen som holder dem sammen. Den andre veien kommer en snekker med hest og kjerre. Kjerra er overfylt av gamle planker som kanskje skal bli til en nye sofaer eller andre møbler. Bak ham sitter en mann i en splitter ny, hvit Jeep 4x4 og vil forbi. Han blinker utålmodig med lysene. Seilende opp i midten av veien kommer et kjærestepar på en gammel scooter. Ingen av dem har hjelm. I motsatt retning, kjørende forbi taxien, kommer en mann på motorsykkel uten lys. Jeg kjenner det knyte seg sammen i brystet. Accident waiting to happen, hvisker jeg til min kjære Khadim. Neida, sier han. Det går bra. Det gjør helst det. Gatene i Dakar er så fulle av hull at det er umulig å kjøre fort. Og der hvor det ikke er hull er det fartsdumper.
Hva har trafikken i Dakar å gjøre med bøker? Den er bøkenes rake motsetning. Det er trafikk overalt - alle har et kjøretøy av noe slag. Jeg har vært i Dakar i en måned. Jeg har vært på besøk til så mange mennesker at jeg har fullstending mistet tellingen. Noen av disse menneskene vil vi regne for fattige - de har kun et rom til disposisjon for sin familie. Noen er rike, og bor i store villaer og har flere tjenere. Men felles for alle er at jeg ikke har sett en eneste bokhylle. Jeg har riktignok sett noen bøker - skolebøker som barna stolt viser meg. Skolebøker i engelsk og i fransk og i matte. Men ingen skjønnlitterære bøker. Jeg har vandret rundt i sentrum av Dakar uten å finne en eneste bokhandel. Det stod i Lonely Planet at det skulle finnes et par bokhandler, men jeg har ikke funnet dem. Noen gateselgere selger utslitte skolebøker og ordbøker, men igjen: Ingen skjønnlitterære bøker. Ingen historier.
For å finne historiene til menneskene i Dakar har jeg måttet lytte. Høre virkelig godt etter. Historiene er der - i musikken og i samtalene. Og i trafikken! Jeg har lært meg mange nye ord, som etterhvert vil bli et språk - wolof. Jeg har snakket lenge med en ekte griot, en historieforteller og musiker. Yrket griot går i arv fra far til sønn. Jeg forestilte meg en griot som en gammel, stillferdig mann med enorm hukommelse. I stedet traff jeg en ung mann med tettsittende bukse og skjorte, sko i blåfarget slangeskinn, store gullkjeder og ring i øret. Han lo høyt og mye. Før han sa et eneste ord rakte han ut hånden - ikke for å hilse, men for å be om penger. Jeg ga ham 1000 CFA - circa 13 kroner - og da løsnet tungebåndet. Med ett var det ingen ung mann som satt ovenfor meg, men hele Senegals fascinerende historie. Hukommelsen hans var det ingenting i veien med. Han husker de siste tusen år. Men griots er ikke bare menn - det finnes også griottes - kvinnelige historiefortellere. Jeg gleder meg til å treffe en av dem. De har andre historier å fortelle.
Khadim og jeg fortsetter langs den smale veien, på et fortau som bare er sand. Ingen ulykke skjedde. Jeg er nok litt for skvetten. Hvorenn jeg snur meg i Dakar finner jeg historier. De fortelles i festlig lag. De fortelles når strømmen går (og det gjør den med jevne mellomrom) og stearinlysene tennes. Men disse fortellingene fyller meg likevel med en viss uro - Dakar og Senegal er et av de mest "vestlige" landene i Afrika sør for Sahara. De har internett. De har europeiske såpeserier på TV. De er under sterk påvirkning fra Europa og Amerika. Vil de klare å ta vare på sine egne historier? Vil det være grioter i Senegal om 20 år? Jeg håper inderlig det.
Godt nytt år alle bokelskere! Slå et slag for Afrika (sør for Sahara) i 2010!
Sx
PS: Prøv å få tak i "Griots and Griottes: Masters of Words and Music" av Thomas A. Hale, Bloomington, Indiana University Press 1998. Bokkilden har den.
Takktakk! Eller dieredieufe, som det heter på wolof, selv om jeg ikke her helt sikker på hvordan det staves! :o)
Du har nok mye rett i dette. Jeg begynte med å lese de "vanlige" hvite sørafrikanerne, og fortsatte i stor grad med det da jeg midt på 90-tallet forberededte meg på et lengre opphold i Botswana. Men etter hvert har jeg også lest en del av svarte forfattere og mye er veldig bra. Afrika forteller er nevnt et sted her, i tillegg er det ei samling i African Writers Series, og Coetzee/Brink har redigert ei samling som heter A South African Reader. God var også ei samling fra Lesotho, Basali!.
"In" i eksilmiljøet i Botswana da jeg bodde der var Bessie Head, ei sørafrikansk dame som hadde flytta til Botswana. Hun hadde noen gode romaner, men kanskje spesielt å anbefale er "Serowe, village of the rain wind" som handler om livet i en botswansk landsby.
Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter som har skrevet i alle fall ei god bok (Ways of dying) som bør være ganske enkel å få tak i.
Elisabeth Costello i Coetzee's (Coetzee sier) bok sier noe om afrikanske forfattere. Blant annet at tradisjonen er muntlig og det derfor er få svarte forfattere.
Hun har hatt seg med den ene som fantes, synes jeg å huske - før jeg la fra meg den gudsjammerlig kjedelige boka.
Ja, du har helt rett! Vi får håpe det endrer seg med tida. I det hele tatt vet mange av oss svært lite om Afrika, og har lett for å snakke om verdensdelen som om det var et land. Da jeg studerte samfunnsfag for en del år siden, testet en av foreleserne geografikunnskapene våre om Afrika, og det var ganske flaut hvor lite jeg kunne, må jeg innrømme.
Jeg har lest:
én roman fra New Zealand
ingen fra Færøyene
et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)
ingen fra Estland
ingen fra Malta
mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land
så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!
men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.
Nærmeste jeg kommer afrikansk litteratur er Mankells Tea Bag.
Men vil gjerne lese afrikansk litteratur, nå som du nevner det.
Jeg har ikke lest mange afrikanske forfattere, men siden du er i Egypt, må jeg nevne Middaqq-smuget av Mahfouz. En insiktsfull beretning om gårsdagens Kairo (80-tallet, antagelig ikke så ulikt idag). Hvis det teller da. Alternativt kan nevnes legender overlevert muntlig i det sørlige afrika, men disse har jeg ikke sett på trykk noe sted. :)
Her var det mange spennende tips! Jeg skal ta vare på denne listen. Stemmer nok på meg. Kan ikke huske å ha lest bøker av "ikke-hvite" afrikanere, selv om jeg har lest mange spennende bøker med handling fra Afrika.
Second-class citizen av Buchi Emecheta anbefales. Hun utgis i serien African writers og er også oversatt til norsk.Om en nigeriansk kvinne som kom til England og opplever kultursjokk og rasisme. En sterk kvinne med fighteregenskaper.
Jeg liker veldig godt å lese bøker fra helt andre kulturer. Selv om de bøkene jeg leser ikke alltid holder mål litterært sett, så oppveies dette av at de er interessante.
Jeg mener at det var «Annenrangs borger» + «En kvinnes største glede» av Buchi Emecheta jeg leste for en del år tilbake, og disse bøkene gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var utrolig spennende å få innblikk i et helt annet tankemønster.
Her fikk vi innblikk i hvorfor hun tok helt andre avgjørelser enn vi ville tatt. Synes å huske at hun i en eller annen forbindelse (etter å ha bodd i England i flere år) måtte velge mellom å prioritere sønnen eller datteren...
Har hørt fine ting om henne, hun er dessverre ikke blant de som kommer til Oslo i neste uke, det blei for mange nigerianere. Sjekk programmet på http://www.litteraturhuset.no/nyheter/2009/afrika
Fælt å si det, men tesen din stemmer nok vis a vis meg i alle fall... Og har jeg lest noen afrikanske romaner så husker jeg dem i alle fall ikke. Gi meg noen tips da Aslak så lover jeg å skjerpe meg:-)
Men til mitt forsvar; hvor mange bøker av unge forfattere, sør for Sahara blir egentlig omtalt i media...
Henger vel og nøye sammen med at svært få bøker er oversatt. Men tidsskriftet Vinduet kom for noen år siden ut med et helt nummer om afrikansk litteratur, sjekk det ut, har det forhåpentligvis på biblioteket ditt.
Bokklubbens serie "xx Forteller" har også en utgave fra 1974 som heter Afrika Forteller. På ingen måte oppdatert, men likefullt opplysende.
Helt enig, hadde det ikke vært for at jeg dro til bokmessa i Lagos i fjor hadde jeg knapt hørt om noen jeg heller. Det er derfor vi prøver å løfte fra ti forfattere i neste uke. Kjappe tips, fykdigere begrunnelser ligger på profilen min her på bokelskere:
Chinua Achebe, Things fall apart. Dette er den efinitive klassikeren som har forma moderne afrikasnk litteratur. Boka handler om en mann som kjemper seg fram til å bli landsbyens fremste, bare for å oppleve hvordan alle de parametrene han har blitt en big man lagns forviterer og devalueres etterhvert som det moderne samfunnet vinner vei inn i landet. Det er boka om hva som skjedde da de hvite kom til Nigeria, men har danna skole for hele fortsåelsen av modernitetskrisa i afrikanske historie
Chimamanda Adiche, EN halv gul sol, nesten ny roman om biafra, som alstå ikke var en sultkatastrofe, men en krig i Nigeria, hvor de områdene som erklørte seg sjølstendige under navnet Biafra er de samme som i dag er fulle av olj eog Statpil
Maboncou Knust glass og African Phsyco
Niq Mhlongo Dog Eat Dog + +
Petinah Gappah, Klagesang for easterly
Tstsi Dangeremba Nervous Conditions, burde stått mye høyere opp
Og ikke minst, FRanz Fanon, en tenker som er utradert i europa, men ekstremt viktig i afrika. Han gjorde stort inntrykkk på meg da jeg var sytten, gleder meg til å lese ham igjen nå
Er enig med tesen, men heldigvis har jeg lest en del bøker skrevet av av afrikanske forfattere. En av mine favorittbøker er av forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie som du også har nevnt.
Boka Purple Hibiscus er fantastisk og ønsker meg å lese En halv gul sol. Det er på tida at vi får øynene opp fra andre forfattere enn bare de vestlige.I slutten av boka er det liste over andre bøker skrevet av afrikanere, og de ønsker jeg å lese etterhvert.
Føler at jeg må blande meg litt inn her, om det er lov :)
Forloveden min er fra Senegal, og gjennom ham har jeg kommet borti mye bra litteratur fra Vest Afrika, særlig Senegal og Gambia.
Blant annet: WIlliam Conton (Gambia): The African, Ebou Dibba (Gambia): Chaff on the Wind, Tijan Salleh (Gambia): Kora Land, Ousmane Sembène (Senegal): God's Bits of Wood, Mariama Ba (Senegal): So long a letter (min favoritt), The Scarlet Song, Aminate Sow-Fall (Senegal): The Beggar's Strike, Cheickh Hamidou Kane (Senegal): An Ambiguous Adventure, Fatou Diome (Senegal): Le Ventre de l'Atlantique.
Men det er også viktig å huske at de aller fleste av Afrikas historier blir ikke fortalt i bøker, men muntlig gjennom profesjonelle historiefortellere (griots), og selvfølgelig også gjennom musikk (og dans). Bøker og musikk i kombinasjon gir et mer ekte bilde av Afrika. Men det beste er selvfølgelig å reise dit!
Sist sett
