Bokelskere.no

Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virkvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.

Jeg kan ikke bære verden som den er, og enda mindre om den blir annerledes.

Eg er ikkje eit positivt menneske. Dersom eg skal klare dette, må eg spele på det negative og bruke det som ei kraft.

En underlig reise. Det underlige glemmer vi ikke, det er fint. Det kan hentes fram, smakes om igjen, uansett hvor smertefullt er det kapital, bagasje, et repertoar.

"I move through the crowd with ease, sharing nods and smiling hellos. I love this scene, this floating reality. I am a solo flier looking out over the land of Boyfriends and Girlfriends. I am three notes in the middle of a song. Joni grabs me and Tony, pulling us into Self-Help. There are a few monkish types already there, some of them trying to ignore the music and learn the Thirteen Ways to Be an Effective Person.

I know Joni's brought us here because sometimes you just have to dance like a madman in the Self-Help section of your local bookstore. So we dance. Tony hesitates—he isn't much of a dancer. But as I've told him a million times, when it comes to true dancing, it doesn't matter what you look like—it's all about the joy you feel. Zeke's jive is infectious. People are crooning and swooning into one another. You can see the books on the shelves in kaleidoscope form—spinning rows of colors, the passing blur of words. I sway. I sing. I elevate. My friends are by my side, and Zeke is working the Huguenots into his melody."

En ting hadde jeg forstått da jeg jobbet på den første institusjonen. Livet var ikke moderne. Alle avvik, alle deformiteter, alle vanskapninger, all åndssløvhet, all galskap, alle skader, alle stkdommer fantes fortsatt, de var like nærværende som de hadde vært det i middelalderen, men vi hadde skjult det, vi hadde satt dem ut i enorme hus i skogen, ordet egne leirer for dem, holdt dem konsekvent ute av syne, slik at man fikk inntrykk at verden var sunn og frisk, at det var det som var verden og livet, men slik var det ikke, livet var også groteskt og forvridd, sykt og skakt, uverdig og fornedret. Menneskeslekten var full av tullinger, idioter, vanskapninger, enten de var født slik eller ble slik, men de var ikke lenger ute på gaten, løp ikke lenger og plaget vettet av folk, men befant seg i kulturens skygge, eller natt. Det var en sannhet. Slangens liv der i akvariet var en annen sannhet. En gang fantes det ingen skapninger med øyne på jorden. Så utviklet øynene seg.

Men kjærligheten var ikke fornuftig, kjærligheten var ikke adekvat, kjærligheten var ikke riktig, den var noe mer enn det, måtte være noe mer enn det, så for ville helvete, hvorfor ikke trekke giftermålet opp fra tidens dyp og ikle kjærligheten dens form igjen? Bruke de store ordene igjen? Bruke de store ordene igjen? Hvorfor ikke si høytidelig, vi skal elske hverandre for alltid? Hvorfor ikke insistere på det dype alvoret som det innebar? Dyrke den livslange forpliktelsen? Alt vi gjorde ellers var tull, uansett hva vi holdt på med, ble det tull, ingen trodde på noe, ikke egentlig. Ingen jeg kjente, i alle fall. Livet var en lek, livet var et tidsfordriv, og døden, den fantes ikke. Vi lo av alt, også av den, og helt feil var det ikke, latteren fikk alltid siste ord, døningskallens grin når vi en dag lå der med jord i munnen.

Så gikk jeg bort til totempælen og kikket på den, tenkte på kontinentet den kom fra, indianerne som en gang hadde levd der uten å vite om oss, og uten at vi visste om dem. Det var en så utrolig tanke, friheten i ikke å vite, bare leve, tro de var de eneste menneskene, det de var omgitt av, den eneste verdenen.

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet, det var alle de ulike stilene og pastisjene jeg ikke likte, når hovedpersonen sitter i en ørelappstol på en fest og skjeller ut de som er der i sitt stille sinn, var det så likt Thomas Bernhard at jeg ikke kunne se at det la til noe. Det var en stor roman, det var mange år siden en ung romanforfatter hadde våget å satse slik som han gjorde her, men, dessverre, det holdt ikke. Jeg hadde sittet oppe på radioen og skrevet hele natten da Tore kom opp på morgenen leste jeg det for ham. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det. - Skal du skrive det i Morgenbladet? Ha ha ha! Det kan du ikke gjøre, Karl Ove! Det går ikke! - Men bildet er jo dekkende, det er akkurat slik den romanen er. Stor og ambisiøs, ja vel, men for stor og ambisiøs. - Jo, jo. Den er kanskje akkurat som en kuk, ha ha ha, men det betyr ikke at du kan skrive det, din idiot! - Skal jeg stryke det? - Det må du gjøre. - Men det er jo det mest eksakte bildet av den romanen? - Kom igjen, nå! Stryk den, så går vi og tar en kaffe.

Ingen snakker om det, og Anna spør ikke, de pleier ikke det. Mor prøver av og til å spørre Anna ut om enkelte ting, men hun svarer aldri. Anna er selv ikke av dem som spør, hun bare iakttar og lytter. Etter mors mening er det plagsomt at Anna aldri spør om noen ting, men Anna har ikke tenkt å endre vanene sine. Det er også en beslutning. Ved å spørre ville hun avslørt at hun hadde lyst til å få greie på noe, hun vil ikke utlevere seg i slike ting. Hun er ikke interessert. Slik er det bare og det får alle tro. Hun plasserer seg over alle med en tilsynelatende interesseløshet og fra sin kjølige opphøyethet betrakter hun jordens overflate, som syder av nysgjerrighet, hun trenger ikke å stille seg så lavt. Spørring ville gjort henne naknere, og en naken Anna blir lettere skadet, blir lettere tatt - det er det ethvert menneske ønsker å gjøre, skade, det er hun sikker på, oppnå makt, få overtaket, utnytte den andre på en eller annen måte. Derfor bare iakttar Anna, hun deltar ikke, spør ikke. Slik er hun i trygghet.

Jeg hadde begynt å snakke uforsiktig. Det hadde jeg aldri gjort før. Mellom tankene mine og det jeg sa høyt hadde det alltid vært et nesten umerkelig gap, jeg hadde aldri trengt å gruble på det, sammen med Irene hadde det alltid vært selvsagt, men nå hadde gapet begynt å bli mindre, begynt å forsvinne, og jeg burde stoppe krympingen, det gapet var vesentlig, det gapet ga meg alltid tid til å tenke over om jeg kunne si noe høyt, om jeg kunne si det slik, om jeg kunne si det til akkurat den personen, var det helt sikkert at jeg ikke ble tatt for noe, hadde jeg alt fortalt noe annet til den samme personen, slik at jeg kunne fortelle dette, eller hadde jeg ikke gjort det. Jeg husket alltid hva jeg hadde sagt til hvem, og hvem som visste hva, jeg måtte alltid være på vakt, så jeg var klar over hva som skjedde, hvem som dro sin vei, hvem som sa gale ting, hvem som snart var borte, jeg måtte bare være på vakt så jeg klarte meg, jeg måtte alltid være forberedt på hva som helst.