Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?
Klem <3
Nyansert og intenst om relasjonen mellom en lærer og en elev. Viktige og sterke skildringer av hvordan det kan oppleves for det de utenforstående kaller for "ofre", i en ujevn maktrelasjon, der kun én har det regelrette ansvaret for det som foregår. Intens og medrivende lesing.
3,5 stjerner. En fin ungdomsbok som tar opp mange viktige og sentrale temaer. Den mangler dog en ordentlig rød tråd, og kan være litt heseblesende å lese da den rører innom ekstremt mye på én gang.
Plutselig tenker jeg at det er nå eller aldri. Og jeg kan ikke lenger leve med aldri.
En sår og sterk ungdomsroman. Hovedpersonens bestevenninne har blitt voldtatt, og veien til å finne ut hvem som gjorde det og hva som skjedde er lang og sår. Jeg liker at boken er skrevet fra et annet perspektiv enn offerets; hjelpeløsheten og avmakten hovedpersonen kjenner på er formidlet på strålende vis.
Fantastisk morsom og varm julefortelling for mellomtrinnet! Og for absolutt alle andre!
Den sterkeste leseopplevelsen jeg har hatt på lenge. Om jeg kunne lese denne boka på nytt for første gang, hadde jeg gjort det umiddelbart. Anbefales på det varmeste! Les min komplette anmeldelse på https://vokstidsskrift.net/kjaerlighet/
Monika skriver vakkert og sårt og nært om vennskap og lojalitet. Varm og ekte lesning!
Jeg ba ikke om å være her, men jeg er glad jeg får lov. Men alt jeg gjør, må jeg gjøre for meg.
I blant så tar man fatt i bøker man bare er helt, helt sikker på at kommer til å røre. Jeg hadde store forventninger til denne ungdomsromanen som er Barmens debut, og greide nesten ikke å la vær å sluke den umiddelbart. Et nydelig språk, og en underliggende nerve som vekker en vanvittig nysgjerrighet på hva som egentlig har skjedd, på hva hovedpersonen egentlig tenker på. Boken handler for meg om det som kunne ha vært. Og det er ikke noe som er mer sårt og mer vanskelig enn nettopp det.
(..) jeg gjør dem om til ett menneske, menneskene jeg har elsket, trodd jeg kunne elske, slår seg sammen, alle tidligere forelskelse vokser sammen til én forestilling, som greinene på et tre vokser ned i stammen, forsvinner under jorda, jeg begraver dem der (..)
Michael Stilson er offisielt den første mannen som har fått meg engasjert i fotball. Gripende, ekte og ærlig om en tenårings hverdag med fotball, kompiser, jenter og foreldre.
En lettlest bok om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, men litt for lettlest for min smak. Mangler dybde og karakter, og derfor forblir jeg uengasjert.