Bokelskere.no

”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå hvor hun er og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i Samtidsruiner, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?

Jajajajajajajajajaja. Jada. Det er helt topp. Alt du har hørt om dette verket er sant.

Herlig. Det er alt for få forfattere man kan si det om. Herlig. Å, de karakterene hans, hva? Boffins! Eller hva med skjelettsamleren, Venus! Herlig. Dickens, you the man. Herlig.

To ganger leste jeg den. Det er ikke så mange sånne bøker. Det er akkurat som om den er en egen sjanger. Så redd denne boken er! Alle forfattere ønsker å skrive en sånn bok, som bare minner om seg selv.

Det er en tv-serie, den skytes akkurat nå

Det kan jeg faktisk ikke forstå. Nei, den er ikke på nivå med, la oss si, Cementgarden, men jeg synes McEwan er veldig god her. Tett, intim, vanskelig, skjør.

Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?

Jeg hadde stor sans for denne boken da jeg leste den på nittitallet, helt enig. Og ja, den danske tittelen åpner for noe helt annet. Smilla leste jeg, men minnes den ikke som så veldig god.

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?

Tre ganger har jeg lest denne romanen. Tre forskremte ganger. Ørstaviks beste, en av nittiårenes fremste norske romaner. Perfekt i sitt lille, grusomme selv.

Så fryktelig jeg syntes denne boken var den gang jeg leste den på første halvdel av nittitallet. Så forferdelig! Som en fornærmelse mot litteraturen! Og mot livet! Tok jeg feil? Hadde jeg rett? Samme kan det være. Jeg grøsser av kjedsomhet og sinne bare jeg tenker på den. Vik fra meg og la meg i fred.

Sekshundreogtrettiettellerannet sider, det var minst hundreogfemti for mye, men: Johan Harstad har det som skal til, stil, retorikk, empati, sin egen forhutlede energi, han er en indie-prins. Salute, Harstad.

Oh. Oh. Oh. "Et menneskesinn er i stand til alt - fordi det inneholder alt - hele fortiden og hele fremtiden."

En makeløs bok. Totalt overrumplende. Verden ønsker ikke å stå opp fra natten. Antagelig en av våre fremste romaner.

Ingen, så vidt jeg vet, har mestret kortromanen bedre enn Henry James. Selv kalte han dem "tales", og han skrev mange av dem. Her er to av de fremste samlet i et bind. Den pinlige og vakre Aspern Papers, om begjærets skjønnhet, idioti og styrke. Det er mange store øyeblikk i fortellingen om den navnløse litteraturhistorikeren som er så desperat etter å få klørne i Asperns brev at han så å si dreoer en gammel dame, forulemper og fornedrer niesen hennes - og seg selv. Det er menneskelig, det er grotesk, det er kanonbra. Den andre fortellingen er kanskje James' mest kjente, grøsseren The Turn Of The Screw, og bedre enn dette kan det neppe bli. Tusen 6ere på terningen. James er veldig lite oversatt og lest i Norge, og det er bare oss det går ut over. Pliiiis, et eller annet norsk forlag, ta saken.

Enten er denne boken undervurdert, eller rett og slett ikke nok lest. Kanskje Erlend Loe i visse tilfeller tas for gitt? Det er uhyggelig vanskelig å skrive så bra, og så morsomt, om så vanskelige ting som er på ferde i Muleum.

For meg var det omvendt. Jeg går for hesteboka. Som man sier, noen liker elva, noen liker hesten. PP er bra, uansett.

Akk og ve, enda en av de mange, mange bøkene jeg ikke har lest ............. Godt du minner meg på den.

Ja, virkelig!

Jeg leste den på litt.vit., og husker at den var tung å komme gjennom. Jeg har begynt på den igjen nå, siden det er en av bøkene "alle" sier er bra. Skal bli spennende å se hvor jeg lander nå, drøye femten år etterpå