Denne gjorde vondt. Virkelig vondt. Spennende som en thriller, grusom som en horror og vakker som en sart kjærlighetsroman. Herlig gjenkjennelig i hverdagsbeskrivelser og -kommunikasjon. Gjenkjennelig også i sjokkbobla. Tore Renberg skriver historier jeg tror på og kan relatere til. Tettpakket og brutalt enkelt og direkte om opptil flere tabutema. Denne romanen er etter min mening et høydepunkt.
Endelig er den her, oppfølgeren til "Seks dager i april":
"Den tapte våren" av Stein Arne Nistad
Kontrasten mellom krigsscener og hverdagsliv skildret så vakkert at det er ulidelig å lese - og umulig å legge fra seg. Denne historien bør leses minst to ganger; Én fort, fort, fort fordi det er så spennende at du knapt klarer å puste - og én langsomt, for å nyte språket og de maleriske beskrivelsene. Noen ganger av naturen, kjærligheten, håpet og troen - andre ganger av grusomheten, fortvilelsen og den meningsløse døden.
Nok en gang rykker Stein Arne Nistad oss ut av vår trygge tilværelse og kaster oss brutalt inn i Krigen. Den store krigen, 77 år tilbake i tid, men så levende beskrevet at du kjenner lufttrykket av eksplosjonene, flammene som svir huden, den isende vinden, sluddet som tapper de siste kreftene og lukten av krutt, olje, brent by og menneskekjøtt. Nei, det er ikke vakkert, men det er skildret så vakkert at det gjør dobbelt så vondt.
Det var vanskelig å legge den fra seg - og tidvis vanskelig å puste - mens jeg opplevde disse seks intense dagene i april 1940. Uhyggefølelsen satte seg i nakken allerede fra første setning og flere ganger underveis i boka måtte jeg minne meg selv på at dette var en dokumentarroman uten lovnad om lykkelig slutt, hverken for den ene eller andre av romanens flere hovedpersoner. Man blir jo glad i dem og håper...
Da jeg leste at romandebuttanten er journalist og tidligere har utgitt dikt, nikket jeg gjenkjennende til begge. Drivende fortelling, spennende veksling av perspektiv og en utrolig tilstedeværende handlingsbeskrivelse fra journalisten og samtidig dette tette, konkrete og malende språket som likevel er så åpent for tolkning og leserens egne bilder, fra dikteren. Historiekunnskap er heller ingen mangelvare. Nærheten, følelsene og detaljene i handlingen underbygges av forfatterens slektskap med og kjærlighet til hovedpersonene. "Basert på en sann historie" er ikke en flis av et salgstriks i dette tilfellet. Seks dager i april er en sterk fortelling om å velge å være medmenneske i umulige situasjoner.
For en herlig bok! Lo og gråt omhverandre fra begynnelse til slutt! Så mye at mannen min, som leser Clive Cussler når han skal lese bøker, ser seg nødt til å lese boka for å se hva alle latterkulene og tårene kommer av :)
Og jeg vet det, jeg vet hvor jeg skal. Jeg skal åpne skogen på egenhånd. Jeg skal brette greinene til side. Jeg skal kviste livet mitt, legge årringene rundt halsen og få tømmeret til å flyte i hver eneste tåre som er grått. Mindre kan jeg ikke gjøre det.
Vi skal ikke gjøre Love Story II heller, skal vi vel? Vi snufser ikke når vi har ståpikk.
It is more difficult by far to recapture lost belief than lost love. For lost love, we forgive ourselves. We were different people then. We didn't know so much; we learned by it. But about lost beliefs, we are sheepish, evasive. Nobody is proud once to have been a fool.
Markus betraktet de andres lette opphisselse og syntes det var grotesk. Men or ham var det noe dypt menneskelig ved det groteske.
Fikk denne oppgaven idag, som skal inn i morgen. Skal sammenligne utleveringen i de to ulike verkene. Hjelp?
Tusen takk for tips!
takk skal du ha!
godt poeng
Takk for tips!
Tusen takk for tips, veldig interessant
Er veldig interessert i utlevering av familie, venner, bekjentskaper osv. i bøker, gjerne selvbiografiske (som f.eks Knausgård bøkene). Er det noen som har lest en bok med mye utlevering, eller som vet om noen gode debatter, diskusjoner eller referater innenfor dette? Har dette blitt diskutert før på Bokelskere?
Tusen takk!