Bokelskere.no

Mitt forslag er Arkitektens læregutt av Elif Shafak.

Dette er en bok som pirrer leselysten! Den har fått gode omtaler her hos oss, og jeg vil tro den er godt egnet for samtaler og diskusjoner.

Jeg sakser fra bokelsker Tines blogg:
"Arkitektens læregutt er en roman og har alle de elementer en roman trenger, spenning, nerve, romantikk og intriger, men som du ser av lenkene jeg har lagt til, så har forfatteren bygget romanen sin på faktiske hendelser og personer. Jeg gikk amok på google etter å ha lest boken og etterordet, og tenker at en tur til Istanbul nå står høyt oppe på ønskelisten."

Et besøk i Istanbul noen år tilbake skjerpet apetitten på denne fascinerende byen. En by jeg mer enn gjerne lærer mer om, og besøker igjen.

En virkelig god og treffende oppsummering, Ingunn!

Tiltredes!
Etter dette rykker Bringsværd høyere opp på min (usystematiske) leseliste.

Så fint at du la ut dette og gjorde oppmerksom på det lille forlaget Utenfor allfarvei! Mange interessante titler. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om dere før.

Håper forlaget går riktig så bra! Vi trenger alternativer til de store og mektige.

(Anbefaler deg å lage en lenke overfor, slik at man kommer direkte til forlaget)

Hvis du har sansen for Oliver Sacks, vil jeg virkelig anbefale deg Onkel Wolfram, minner fra en kjemisk barndom og De fargeblindes øy. Det er en stund siden jeg leste disse bøkene, men jeg husker dem som meget interessante og elegant skrevet.

Vet du om "Hallucinations" er oversatt, høres krevende på engelsk.
Nå fikk jeg lyst til å lese "Mannen som forvekslet kona med en hatt", som jeg lenge har hatt lyst til. Bare tittelen ... :-)

SSL-sertifikatet vårt trengte fornying - nå er det fornyet! Takk for at du sa fra! :-)

Tittelen – har noen av dere noen tanker rundt den? Pietro får en venn (Siamak), en en venn til (løshunden Parisha) og får oppleve en rørende kjærlighet, når han minst venter det. Er det disse hendelsene tittelen henspiller på, eller er det andre ting.

Jeg vil for egen regning føye til adjektiv.

Strålende!

Du har virkelig perfeksjonert dette med ferielektyre, Marit. Ypperlig! Interessant å merke seg at lesebrett ikke er et alternativ – som det heller ikke er for meg.

Det du sier om Gobi-serien er kanskje bakgrunnen for at Merethe Solstad synes bøkene er tunge å komme gjennom. Jeg følger ditt råd; har flere «tradisjonelle» romaner liggende på vent og gir dem plass i kofferten.

Takk skal du ha. Jeg er likevel usikker på om jeg klarer å legge igjen bøker på ferieøya …

Da er alle ført opp på ønskelisten, sammen med Bringsværds nyeste, «Mens jeg har dere her». Leser den første først, som du anbefaler. Faller den i smak, noe jeg mistenker, vil jeg kanskje - for en gangs skyld - ha nok reiselektyre :-)

Jeg er glad i innbundne bøker, men så var det dette med overvekt på flyet da …
Tusen takk, Eli!

PS: Få ting gleder et bokelskerhjerte mer enn å oppdage nye forfattere!

Ja, jeg ble absolutt fengslet av denne historien. Kanskje har jeg nå funnet lektyre til min ferie om ikke så altfor lenge. Etter ditt og Marits råd prøver jeg meg på GOBI-serien. Vil du eller andre fortelle meg hvilke bøker som inngår, og i hvilken rekkefølge.

Mener en skrev at hun fant GOBI-bøkene så tunge at hun ga dem opp. Noen synspunkter?

Enig med Marit og Kjell; lesesirkelen kan få uante konsekvenser! Og det er vel litt av poenget :-)

Noen tanker etter å ha lest «Venezia» t.o.m. side 110

Pietros karnevalsdrakt (side 78) gir meg assosiasjoner til middelalderens pestlege. En skikkelse som nærmest ble sett på som en inkarnasjon av døden selv. Kan det være en sammenheng mellom den vennesæle Pietros maske og de brutale sidene i han som nå kommer til syne? Hvem er vi bak masken? Pietros oppgave i livet er å beskytte Marco, som trekker til seg vanskeligheter som «et fluepapir». Koste hva det koste vil og fortrinnsvis uten at Marco merker det. Pietro forteller nøkternt: «Jeg husker første gang jeg drepte noen. Jeg husker det godt til og med. Siden har det blitt flere. Etter hvert kostet det mindre. Det er den første gangen som biter seg fast. De andre smuldrer etter hvert opp og blåser bort med glemselen.» (side 87).

Karnevalsdrakten kan også henspille på den svarte pesten (byllepesten) som sprer seg fra øst og vestover. Pietro misliker Venezia sterkt, en by han bor i 29 år og aldri kommer til å forstå seg på. Byens kristne tror pesten kommer med vinden eller jødene. Et av deres ritualer er å brenne katter, som de mener er djevelen i forkledning. Dermed får de smittebærende rottene fritt spillerom.

Når Pietro bruker uttrykket «den hvite tiger», oppfatter jeg at han referer til Vesten. For eksempel «Hos den hvite tiger fester man ikke ved slutten av fasten, men ved begynnelsen. (side 78). Vet noen av dere mer om uttrykket den hvite tiger brukt i denne sammenhengen?

Bringsværd gir spark til fordommer og dagens politiske situasjon. «Den som ikke er med oss, er mot oss, sa de alvorlig – slik alle fanatikere bestandig har formulert seg.» (side 103). «Min far rørte seg ikke av flekken. I vår familie har vi alltid kjent vår rette plass. (side 104). «Vogner – og alt som har hjul – blir betraktet som blindgater og noe som ikke passer her hos oss.» (side 109).

Ja, dette er en bok å lese langsomt, bla frem og tilbake i, og stadig finne noe nytt, interessant og tankevekkende.

Jeg er som deg, Kjell opptatt av disse små snuttene som handler om å skrive, fortelle og lytte. Markerer dem i min egen bok, og ser at de nesten danner en egen liten fortelling i fortellingen. Enda en dimensjon ved fasettromanen?

Fascinerende, tankevekkende og originalt. Som de sitatene du nevner, og for eksempel dette:

«Jeg fyller ark etter ark. Uten å bry meg om en rekkefølge. Men ofte føler jeg at tankene hekter seg inn i hverandre likevel – smitter hverandre med betydninger jeg ikke har forutsett.» (side 78)

Godt poeng!

Noen tanker etter å ha lest første del: «Yazd» t.o.m. side 73

Slik åpner Tor Åge Bringsværd «Når du minst venter det»:

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

Etter å ha lest jeg-personen Pietros opptegnelser fra byen Yazd blir det tydeligere for meg hvorfor. Pietro forteller om sitt liv i nøkterne ordelag. Et hardt liv. Fortellinger i fortid og nåtid – uten selvmedlidenhet, med refleksjoner og en underfundig humor. Og med en undertone av sårhet, ensomhet og lengsel.

Spesielt følgende passasje synes jeg er betegnende for Pietros skjøre skall.
Pietro forteller sin venn Siamak om alle sine reiser og eventyr. Siamak sier,

Du rakk vel aldri å slå rot?
Røtter er for trær.
Siamak ser på meg. Det mener du ikke, sier han langsomt.

Det er slike samtaler jeg helst unngår. Min metode har alltid vært:
Hold ikke den samme tanken for lenge. Del den opp og la det komme noe annet innimellom.
(side 68)