Bokelskere.no

He, he, det har du faktisk grunn til (misunnelsen altså). Jeg skal skanne mitt og prøve å legge det ut her (men det blir ikke i kveld). Om det kan være trøst (?), finnes det ikke ett navn på kartet mitt. Men så har da heller ikke Steinbeck mye til overs for folk som er opptatt av kart og veinavn :-)

En skam at illustratørens navn ikke er nevnt.

Eg syntest at BBCs Little Dorrit var fantastisk, men Bleak House var - om mogleg - eit hakk betre. Aldri elles i desse filmatiseringane har rollefigurane (at nokon kan omsette det engelske characters med "karakterar" har eg aldri klart å skjønne) vore så individualiserte, aldri har det vore så god veksling mellom senene - nei, inga filmatisering er meir dickensk enn denne. Godt nytt Dickensår til alle!

Dette blir mer og mer interessant. Carson McCullers var ukjent for meg inntil jeg for et par år siden, ved en ren tilfeldighet, "fant henne" på et loppemarked (av alle steder...) - Hun fremstår virkelig som en forfatter jeg ønsker å vite mer om, og lese mer av. Tusen takk for inspirerende innlegg både til deg og Marit.

I hvilken bok var et du fant dette bildet, Bjørg?

Jeg titter ofte innom denne tråden, men skriver sjelden noen her. Er i den privilegerte situasjon at jeg stort sett leser det jeg vil, uavhengig av hverdag og helg.

Jeg forstår at både du og flere har mye å streve med. Vil gi deg et lite dikt av Kolbein Falkeid, Rufsetufsa (vet at det har vært gjengitt her inne før) med ønske om livet skal gå lettere for deg i 2014.

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

I en annen tråd om Turen med Charley diskuteres det i hvor stor grad boken bygger på fakta eller er fiksjon. Enkelte mener det svekker boken at den ikke er ”sann”. Jeg har sakset et innlegg fra tråden:

"I siste Morgenbladet er det et flott intervju med den nederlandske forfatteren Geert Mak som har fulgt i Steinbecks fotspor. Her forteller han om en Steinbeck som er ganske annerledes fra boka. Blant annet forteller Mak at reisen ble gjort unna i et enormt tempo og at han sov på komfortabelt på hoteller under hele turen.”

I den anledning gir jeg Steinbeck selv ordet: ”På den lange turen var mange slags tvil ofte mine reisefeller. Jeg har ofte beundret journalister som kan dumpe ned i et område, snakke med folk i nøkkelstillinger, stille essensielle spørsmål, sondere meninger og stemninger, og så lage en oversiktlig beretning, ikke ulikt et veikart. Jeg beundrer en slik teknikk, men samtidig stoler jeg ikke på at den avspeiler virkeligheten. Jeg har alltid på følelsen av at det er for mange virkeligheter. Det som jeg skriver ned her, er sant inntil en annen kommer samme vei og ordner om på verden etter sitt hode.” (s. 65 i min utgave)

Vi var flere bokelskere som leste Om mus og menn sammen og diskuterte den, tidligere i høst. Se innlegget mitt rett ved ditt om du er interessert :-)

Er enig med deg i at dette er en bok som gjør et dypt inntrykk.

Felleslesing av Om mus og menn høsten 2013. Følg lenken!

Felleslesingen av Turen med Charley romjulen 2013 - følg denne lenken!

God romjul med innspurten i vår felleslesing av utvalgte verker av John Steinbeck!

Turen med Charley fra 1961 er siste bok ut. Dette er ingen roman, men en reiseskildring basert på en tur Steinbeck foretok sammen med Charly, hans selvbevisste hund av fransk avstamning. I tre måneder kjører de USA rundt i den robuste lastebilen Rocinante, oppkalt etter Don Quixote berømte hest. Min utgave (Gyldendal 1963) inneholder et herlig kart over ruten - fra Long Island og nordover, så rett vest, deretter mot syd før de dreier østover og finner veien tilbake til østkysten.

Jeg har så vidt tjuvstartet og finner mange referanser til vår forrige bok, Øst for Eden. Referanser som underbygger Steinbecks slektskap til karakterer i sistnevnte bok.

Leseperioden er fra fredag 27.12. til fredag 10.01.14.

Bokelsker-siden for Turen med Charley, med sitater, bokomtaler og øvrige diskusjonstråder.

Samletråden for felleslesingen, dette er stedet å komme med generelle betraktninger om Steinbecks forfatterskap.

God lesing og friske meningsutvekslinger til oss alle!

Ja, ei perle av ei bok! Aldri er Lars Saabye Christensen så god som når han skriv om oppvekst i 1960-åra (meiner vi som voks opp i 1960-åra)! Samtidig har boka eit perspektiv på livet som peikar langt ut over dette viktige tiåret; Forfattaren går frå Skillebekk i Oslo i 1965 til noko langt meir, noko å lære om livet av (jf. figuren Aurora Stern - eg skjønte tidleg kven ho fekk blomar frå). Glimrande skriven og lesen - med ein talefeil eg ikkje har vore klar over før nå.

Artig resonnement, og artig liste!
Jeg vil absolutt anbefale deg å lese De elendige, en meget god bok som rommer så mye. Kikker du litt rundt her inne, vil du finne interessante diskusjoner om den.

To vakre og innsiktsfulle avsnitt, som favner mye av essensen i boken. Jeg blir nesten på gråten. Så fint at du trakk dem frem, Bjørg. Takk skal du ha.

I dag skrives bydelens navn med to k-er - ingen tvil det!
Når jeg nå tar titt i mitt "Trondheims-arkiv", ser jeg både en k og ch, så det er vel bare et spørsmål om når Baklandet Skydsstation fikk sitt navn.

Jose Saramago vil jeg forslå når vår lesesirkel kommer til "Verdenslitteratur: samtidslitteratur". Så vet du det! Om forslaget vinner frem, gjenstår å se. Og så er det definisjonen av samtidslitteratur da, det kan jo bli en interessant diskusjon.... Saramago ble født i 1922 og døde i 2010. Jeg har lest en del av han og er utrolig fascinert, en verdig nobelprisvinner.

For en festlig opplevelse! Neste gang jeg er i Trondheim, skal jeg ta en kaffe på Baklandet Skydsstasjon (er det virkelig én k i Bakklandet...).

Jeg har ikke opplevd det samme overraskelsesmomentet som deg, Jostein, men har oppsøkt steder som er beskrevet i litteraturen. For eksempel Miradouro de Santa Catarina i Lisboa med den ruvende statuen Adamastor, ”stormens kjempe” eller havets gud. Her satt José Saramagos Ricardo Reis når han trengte ro for å samle sine tanker. Med en storslått utsikt over havnen, jernbanen, elven Tejo, broen og den enorme kristusstatuen på den andre bredden (en kopi av statuen i Brasilia). Det er noe spesielt med denne utsikten, du sitter så trygt og forankret i det hjemlige, og samtidig dras du ut i den store verdenen. Jeg følte meg så nær Reis, og alle hans dillemammaer, som om han var en høyst reell person.

I Det året Ricardo Reis døde møter vår helt Portugals store dikter Fernando Pessoa gjentatte ganger. Saken er bare at Pessoa er død. Langsomt, langsomt nærmer de to hverandre. Her er fra en diskusjon om Saramago og Det året Ricardo Reis døde

Den sensommeren jeg gikk omkring i Lisboa i Saramagos og Pessoas fotspor, var en overveldende opplevelse. Det er vel unødig å si at jeg anbefaler Saramago varmt, en av mine absolutte favoritter.

(Også jeg har fotografier, men vet ikke hvordan jeg legger dem inn her.)

Som kvinne, og eldre sådan, ønsker jeg meg i så fall Donald Duck og eggmysteriet, historien om firkanteggene, der alle "de fremmede"/innfødte snakker vossamål. Uimotståelig!

Om du har tiltenkt oss gamle damer noe så avansert da ...

Jo flere, jo bedre!

”Men er det ikke egentlig Cal sjøl som gjør seg til en "bærer av synden"

Men Cal er et barn, knapt voksen når romanen slutter! Innlegget ditt fikk meg til å skumme igjennom kapittel 24 på nytt. I det kapitlet er Cal og Aron 11 år. Lee sier i en samtale med Samuel: ”Han (Cal) må slåss for sitt liv, hans bror behøver ikke å slåss”. Og litt senere spør Samuel Adam: ”Er du mer glad i den ene gutten enn i den andre?”. Adam unnviker spørsmålet og dreier samtalen over på et annet tema. Må ikke foreldrene, også den fraværende moren Kathy, bære et ansvar for guttenes oppfatning av seg selv? For hvordan Cal gjennom hele oppveksten har lært å se på seg selv som mindreverdig broren, som et syndig ”utskudd”?

At ordet timshel var nevnt tidligere har gått meg hus forbi. Takk for oppklaringen! Din tolkning virker rimelig og sympatisk. Men i kapittel 24 blir også andre tolkninger av ordet drøftet, tolkninger i tråd med de punktene jeg nevner i mitt forrige innlegg. Ikke for å være vrang eller påståelig, mer ”for the case of the argument” – vi kan strengt tatt ikke vite hvilken tolkning Adam legger til grunn i sitt siste ord i denne romanen.

Arme Cal. Han prøver alt han kan å vinne sin fars kjærlighet, mens faren, Adam Trask, systematisk favoriserer broren Aron. Øst for Eden blir presentert som en roman om en konflikt mellom to brødre. I mine øyne handler den like mye om en far-sønn-konflik. Cal hungrer etter farens anerkjennelse og kjærlighet. Han leter etter seg selv og sine røtter, og han har en sterk trang til å vite sannheten om sin mor, som han føler et nært slektskap til. Mulig noe av forklaringen på farens avvisning ligger her.

Jeg synes far-sønn-konflikten kommer spesielt tydelig frem i filmen fra 1954 med James Dean i rollen som Cal (selv om jeg også tenkte på den under lesingen). Dean fremstiller Cals sårbarhet, ensomhet og ikke minst lengsel etter kjærlighet og anerkjennelse på en gripende måte. Jeg kom i tanker om en annen filmtittel, Rotløs ungdom.

Jeg regner med at de fleste har lest ferdig bøkene, men for de som ikke har gjort det, legger jeg her inn en advarsel om at jeg nå vil røpe slutten.

I filmen kommer det, takket være den innsiktsfulle Ambra, til en forsoning mellom far og sønn. Adam Trask, som er rammet av hjerneslag, misliker sykepleiersken. Cal tilbyr seg å skaffe en ny, men Adam hvisker i Cals øre: ”Ikke finn en ny, du skal bli her og ta deg av meg”. Det er i hvert fall slik Cal referer svaret for Ambra, vi filmseere hører det ikke.

Bokens avslutning åpner for flere tolkninger, slik jeg ser det. Kokken Lee, som nærmest er blitt en del av familien”, trygler den slagrammete Adam om å gi Cal sin velsignelse og ”ikke la han stå alene igjen med sin skyld.” ”Hjelp ham, Adam – hjelp ham. Gi ham hans sjanse. La han bli fri.” Og Adam løfter den høyre hånden, en tomme, før den synker ned igjen. Lees lettelse over denne handlingen gir inntrykk av at Adam gir Cal sin tilgivelse. Så Lee ber Adam om si sønnen navn. Etter store anstrengelser ”fyltes lungene hans. Han pustet ut, og leppene hvisket et ord som syntes å bli hengende i luften: Timshel!”

Timshel er et ukjent ord for meg. Når jeg søker det opp, finner jeg blant annet dette:

“The main theme for East of Eden turns on the correct translation of the Hebrew word timshel, translated differently in various versions of the Bible. The word appears in the Cain and Abel story in Genesis, when God discusses sin with Cain.

What is the true meaning of this passage?
(a) God promises Cain that he will conquer sin ("thou shalt rule over him")?
(b) God orders Cain to conquer sin ("Do thou rule over him")?
(c) God blesses Cain with free will, leaving the choice to him ("Thou mayest rule over him")?”

Her er altså flere muligheter. Adam sier til sin sønn Cal at:
a) Gud vil hjelpe ham med å overvinne sin synder.
b) Gud pålegger ham å overvinne sine synder.
c) Cal har sin frie vilje og det er opp til han selv om han vil overvinne sine synder.
- og hvorfor sier faren dette spesielle ordet, og ikke sønnens navn...

Har noen av dere tanker om dette, vil jeg gjerne høre dem.

Det at Steinbeck gjør Cal til en ”bærer av synden” (jeg oppfatter det slik), er også verdt en diskusjon. Her er det vel opptil flere andre som har ”sine svin på skogen” for å si det litt flåsete.