Bokelskere.no

Tusen takk både til deg og annelingua! De fine beskrivelsene av Larsens bøker gir absolutt leselyst. Jeg ser at hun har en ganske stor produksjon. De fem bøkene du snakker om, Ellen er en serie (?) om Finnskogen og folket der - og da lønner det seg vel å begynne med den første?

Vil være på utkikk etter disse bøkene (også tatertrilogien)! Som annelingua sier, det kan neppe bli feil :-)

En praktfull helg i trolske Finnskogen har trigget mitt ønske om å lese mer (strengt tatt har jeg ikke lest noe…) fra disse traktene. Jeg gjestet venner med røtter på Finnskogen, som alle på ulikt vis er involvert i «Spillet om innvandrerne» (tekst Merete Wiger, regi Siv Skjønberg, musikk Per Christian Revholt) - et spel som ga ytterligere inspirasjon.

Så det store spørsmålet er - hvor skal jeg begynne? «Brit Karin Larsen’s trilogi?» spurte jeg det ene venneparet. «Nei, hvorfor det. Gå for det opprinnelige og mest genuine – Åsta Holths romaner», lød svaret.

«Brit Karin Larsen er lettere, mer tilgjengelig, begynn med henne», var rådet fra det andre.

Nå spør jeg deg, Ellen og dere andre, etter en velbegrunnet anbefaling – Larsen eller Holth som førstevalg for meg som liker historiske romaner generelt og nå er fascinert av Finnskogens historie spesielt?

PS. Jeg begynte en gang på Fars hus av Adelheid Seyfarth (Solør, lenger syd), den falt absolutt ikke i smak.

Slutten på en bok er ikke viktig for meg.

Greit nok. Men det er den for mange av oss andre. Jeg støtter Bjørg i at du, og også andre, bør legge inn et spoilervarsel når du/dere røper hele eller deler av slutten på en bok.

Da er boken lest til ende. Jeg er faktisk enig i mye av det du sier om den, Hilda. Men med et avgjørende unntak -- hverken språket eller fortellerstemmene hadde den samme effekten på meg. Det er ikke mulig å ikke bli opprørt over grusomhetene som rulles opp, men forfatteren formidlet ikke dette slik at det virkelig rystet meg (med unntak av noen partier). Jeg har vansker med å sette fingeren på akkurat hva det skyldes.

Når en bok virkelig treffer meg, har forfatteren gjerne klart å løfte sitt tema/stoff opp på et allmenngyldig nivå, slik at jeg kan gjenkjenne karakterenes følelser og dilemmaer i meg selv. Jeg kan kjenner, på kroppen og i sinnet, hva de går gjennom. Jeg tror det er noe i den retning jeg savner i Jordmora.

Takk skal du ha!
Boken er allerede bestilt, sammen med Sajo og beverungene og Flukten til Watership (som ser ut til å være litt for lang for den uken vi har til rådighet). Skal bli spennende å se hva vi velger i år! Det kommer nye somre etter denne :-)

Jeg skulle virkelig ønske at de forventingene som bygde seg opp under bokens ca. første hundre sider, blir innfridd! En fascinerende og kompleks bok. Krevende fordi vi (i hvert fall jeg) kjenner lite til de historiske kjensgjerningene forfatteren legger til grunn. Finnlands historie og rolle under annen verdenskrig lærte vi lite om på skolen. Kettu skal ha all ære av å løfte dette frem. Jeg oppfatter at det er nødvendig å kjenne til en del av historien, for å kunne forstå boken i sin rette kontekst. Jeg har måttet slå opp og sette meg inn i mye – interessant og lærerikt.

Når bokens handling utspiller seg (1944-45), er Finland et sterkt polarisert samfunn. Vi er bare få tiår etter den brutale finske borgerkrigen i 1918. Frem til den russiske revolusjonen i 1917, var Finland et storhertugdømme under Tsar-Russland. Da bolsjevikene seiret, fikk Finland sin frihet. En «rød» og russiskvennlig regjering ble etablert. «De hvite» under ledelse av general Manerheim (som senere ble Finlands president) turet grusomt frem og gikk seirende ut av borgerkrigen. «Hva som hendte den gangen var de få som visste, og enda færre som torde å snakke om», skriver Kettu. Den sterke polariseringen og Russlands krav på å ta tilbake en del av Finland, forklarer blant annet hvorfor Villøye er sosialt utstøtt på grunn av farens politiske syn (han er kommunist). Det gir oss også en bakgrunn for å forstå hvorfor Finland står på tysk side under krigens første fase.

Mange har skrevet innsiktsfullt om Jordmora. Flere har påpekt at boken er ustrukturert, spesielt i begynnelsen, og at det trekker ned. Dette er ikke min innvending. Min kritikk går mer i retning av din, Strindin. Jeg deler mange av dine synspunkter. En godt fortalt historie, men personene klarer ikke helt å berøre meg. Jeg blir ikke grepet i mitt indre av alt det hjerteskjærende og brutale de utsettes for, de dype dilemmaene de nødvendigvis må stå overfor. I lange partier lar jeg meg rive med, andre partier synes jeg rett og slett går litt på tomgang.

Til å begynne med falt jeg for språket – vekslende brutalt og rått, nærmest dyrisk, og skjørt og vart. Men etter hvert blir det «for mye», det mister noe av sin originalitet og kraft og tjener ikke lenger sin hensikt; å bringe leseren (meg) tettere inn på menneskene.

Nadas og Oksanen har jeg ikke lest, så hvor Kettu står i forhold til dem, vet jeg ikke. Disse tankene så langt, så får vi se når boken er lest til ende. Har ca. hundre sider igjen.

Nei, eg har papirutgåva i eit bind som også inneheld Fröken Julie.

Ja, fint hus, der eg kjøpte både Keats og Shelley.

Du vet vi har hatt denne felleslesingen av utvalgte verker av John Steinbeck. Kanskje du finner noen interessante synspunkter i disse trådene.

Lykke til med en glitrende forfatter, moira!

Artig liste! Her har du et fint kvinnenavn til - og god bok :-)

Høres ut til å være midt i blinken for oss! Sjekket litt hva andre bokelskere har sagt om beverungene, og bestilte den tvert på antikvariat.net. Hjertelig takk! Gleder meg til disse stundene med høytlesing utendørs. (Regner det, slår vi bare opp parasollen :-))

Men kjære deg! Falkberget må leses når kulda biter, snøen knitrer blåhvit, dagene er korte og mørke, og frostrøyken driver :-) )

God lesesommer til deg, Ava og dere andre også!

Jeg har nettopp fått Jordmora i hus, sammen med en gjeng med gjester.

Leste de første - og siste - linjene i innlegget ditt, Strindin og venter med å lese resten til jeg selv har lest boken. Det kan ta litt tid, men du vil høre fra meg - jeg lover!

Ha, ha, ha, annelingua! Du kjenner virkelig min humor og smak - imponerende! På ønskelisten med stakkars Mr. Lamb.

(PS burde vi ikke hatt en funksjon som gjorde det mulig å prioritere disse uendelig lange ønske- og leselistene våre. Godbitene nærmest drukner i alt jeg har lyst til å snuse nærmere på.)

Charles Lamb, "en gammel engelskmann og en fantastisk stilist" - dette høres ut som noe midt i blinken for meg! Kan du si litt mer om ham, annelingua. Har han utgitt noe på norsk (huff, jeg skjemmes hver gang jeg må innrømme at jeg er en sånn pyse når det gjelder å lese på andre språk enn mitt morsmål)

Kanskje denne handlar om eit område innanfor interessefeltet?

Jeg føler meg heller ikke på noen måte «ferdig med» Haugtussa - om man/jeg noen gang blir det. Tråden ligger her, og jeg håper flere av oss vil ta den opp igjen etter hvert.

Jeg har nå lagt lenker fra bokens side (Diskusjoner om verket) til vår felleslesing – så blir det lettere å finne til bake til den.

Jeg må nok tenke nærmere over saken før jeg kan gi deg et mer utfyllende svar, Mariann. Vil bare si at «så mye ondskap» ikke er det første jeg tenker på i forbinder med verket. Her er mye å gripe fatt i!