Bokelskere.no

Byfolk anklager bøndene for at de lar matvarene havne på svartebørsen, og bøndene på sin side påstår at byfolkene reiser omkring på landet og plyndrer dem. Flyktninger østfra snakker hatefullt om russerne og polakkene, men blir selv sett på som noen som ikke har noe her å gjøre, og ender med å leve på krigsfot med vestens befolkning. Den trykkede atmosfæren i vest er ladet med hatske følelser som foreløpig er for lite uttalt til å eksplodere i noe annet enn isolerte voldshandlinger.

Man våkner, hvis man da overhodet har sovet, forfrosset i en seng uten tepper, og går i kaldt vann til over anklene bort til ovnen og forsøker å få ild i noen vasstrukne kvister fra et bombefelt tre. Et sted i vannet hoster småbarn voksent og tuberkuløst. Får en så omsider ild i denne ovnen som en med fare for livet har gravd løs av en falleferdig ruin, og hvis eier i et par år har ligget begravd noen meter under den, slår røyken ut i kjelleren, og de som hoster fra før av, hoster enda mer. På ovnen står det en gryte med vann – vann er det rikelig av – og en bøyer seg ned over vannet på gulvet og plukker opp noen poteter som ligger på det usynlige kjellergulvet. Hun som står i kaldt vann til over anklene, legger potetene i gryten og håper at de med tiden skal bli spiselige, skjønt de alt var frosne da det lyktes å få tak i dem.
(…)
Det er to timer til skolen begynner, og lærerne forteller besøkende utlendinger om foreldrenes ubarmhjertighet når de kaster barna sine ut på gaten. Men en kan diskutere med disse lærerne om hva det vil si å være barmhjertig i dette tilfellet. Den nazistiske aforistikeren snakket om at bøddelens barmhjertighet lå i det raske, eller kanskje det var det sikre, hugget. Barmhjertigheten hos disse foreldrene består i å jage barna fra vannet innendørs til regnet utendørs, fra den rå fuktigheten i kjelleren til gråværet på gaten.
Naturligvis går de ikke til skolen, dels fordi skolen ikke er åpen, og dels fordi å «gå til skolen» bare er en eufemisme av det slaget nøden skaper massevis av for dem som må snakke nødens språk. De går ut for å stjele eller forsøke å komme over noe spiselig ved hjelp av nødens teknikk eller en uskyldigere metode hvis det finnes noen.

– Men er du glad i ham da?
– Ja, og det tilstår jeg uten å rødme. Dette er mitt livs største eventyr. Ender det galt, så er det bare å slå hue i veggen og se glad ut. Men … Det er pokker så vanskelig forresten.

Stor allegori
(utdrag)

Å dø
er som en eksamensdag
forestiller jeg meg – en har forberedt seg lenge,
vet hva som er pensum, har fått lest det meste (men kanskje ikke alt)
(…)
"tiden er ute, alle må levere"
(…)
Og du gir fra deg alt, lettet
tross alt, det meste kom med, glad
for at det er over, det kunne
gått bedre, det kunne
gått verre, det meste
kom med. Ja.

På en stubbe, på en stein

Kjærlighet kommer umerkelig
nå, har slått seg ned
her i disse trakter, på den gode
gamle måten. Slik sitter vi og tier

sammen, både lenge og vel. (Hva
visste vel han, som trodde han var
i stand til å gå
hele veien alene.)

Det de ville ha, var overfloden selv. (…) Fienden var usynlig. Eller mer presist, han var i dem; han hadde fått dem til å råtne innenfra; han hadde begynt å ete dem opp, begynt å herje dem. Det var de som til slutt måtte betale gildet. De var blitt små, føyelig vesener, nøyaktige bilder av den verden som nå drev gjøn med dem. De satt opp til halsen i en grøt som de selv bare ville få en liten smak av.

De ville nyte livet, men overalt rundt dem ble nytelse sammenblandet med eiendom. De ville være rede og nærmest bevare sin uskyld, men årene gikk og brakte dem ingen ting. Andre mennesker endte opp med ikke å se noe annet i rikdommen enn et mål. De, for sin del, hadde ikke noen form for rikdom i det hele tatt.
De sa til seg selv at de ikke var de mest ulykkelige. Kanskje hadde de rett. Men det moderne liv gjorde deres ulykke enda tydeligere, samtidig som medmenneskenes ulykke var så mye mindre, for disse var jo på den rette vei.

Mennesker gjorde dette mot mennesker.

Når vi forsøker å begripe omfanget av all den forvolte død, som uavhengig av krigshandlingene fant sted i Polen, er forundring den sterkeste følelsen, ved siden av skrekk.

Det vi forstår og elsker, forstår og elsker også oss.

Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell. Det var trakter hvor Robert Walser ofte gikk lange spaserturer under den tiden han var innlagt ved mentalsykehuset i Herisau, ikke langt fra skolen vår. Han døde i sneen. Fotografier viser sporene etter ham, etter kroppens stilling i sneen. Vi kjente ikke til forfatteren. Ikke engang vår lærerinne i litteratur kjente til ham. Iblant tenker jeg at det må være fint å dø på den måten, etter en spasertur, synke ned i en naturlig grav, i sneen i Appenzell, etter nesten 30 år på mentalsykehus, i Herisau. Det er virkelig synd at vi ikke visste at Walser fantes, for i så fall kunne vi ha plukket en blomst til ham.

«Har jeg plukket blomster for å legge dem på min egen ulykke?» spurte jeg meg selv, og buketten falt ut av hånden på meg. Jeg hadde reist meg for å gå hjem. Det var nemlig allerede sent og alt var mørkt.