Bokelskere.no

Gleden sitter så langt inne at jeg knapt får tak i den.

Helvetes forandringer, helvetes forandringer, jeg kan ikke fordra forandringer.

Han trodde det var ensomheten han forsøkte å undgå. Han skjønte ikke at det var sig selv han flyktet fra. Men veien gikk videre: han var som et vandrende rovdyr, det ene stedet var like godt som det annet for ham, men han kunde ikke holde sig i ro noe sted. Veien gikk videre som det kunde falle sig, men den var alltid øde og tom. Hadde han kunnet se sig selv vilde han ha sett at han lignet en av de utallige fredløse sjeler som søker nye inkarnasjoner, i taushet, dømt til å flykte fra sted til sted, fylt av et utrettelig fortvilelsens mot; fortvilelsens mot som måtte forsøke alt.

Ingenting virker så ensomt som en stor mann gående alene i en øde gate. Og skjønt han ikke var stor, bare middels høi, virket han på en eller annen måte mere ensom enn en telefonstolpe midt i ørkenen. I den lange øde gaten med de skarpe lysene og de dype skyggene virket han som et spøkelse, en gjenganger som hadde forvillet sig bort fra sin egen verden.

Imens var mitt daglige liv fargeløst og tomt. Linda og jeg var kommet så langt bort fra hverandre, at det ikke lønte seg å rope lenger. Heldigvis var vi så opptatt begge to, at det var sjelden vi møttes.

Elvane møtest

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.
Grip kvarandre i hendene.
Blandar sin song og sitt blod.

Held fram einige, sterkare,
snåvar ikkje so lett i steinane:
Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Sleggja

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Når eg vaknar

Når eg vaknar, høgg
ein svart ramn i hjarta mitt.
Skal eg aldri meir vakna
til hav og stjernor, skogar og natt,
morgon med fuglar?

Du må da vel forstå, at det ikke er ufeilbarheten, som gjør en god medsoldat, aller minst ufeilbarheten i slike spørsmål, hvor statsetikken ennå er i sin vorden! Først og fremst gjelder det evnen til å oppgi sitt eget standpunkt og tilegne seg det riktige.
Endelig ble jeg roligere og begynte å forstå at hun hadde rett. I min oppskakete tilstand lovte jeg både henne og meg selv å benytte meg av radioens unnskyldingstime så snart som mulig. Jeg tok endog straks fatt på et utkast til den talen jeg ville holde.
– Nå overdriver du igjen, sa Linda, som sto bøyd over skulderen min og leste det jeg skrev. Man må ikke være for nesegrus heller, og ikke bør en være en viskelærsball – da blir en mistenkt for å sprette tilbake igjen i et ubevoktet øyeblikk. Tro meg, Leo, sånt skal man skrive når man ikke er så oppskaket som det du er nå.

Ord og setninger lukkes inne. Er innestengt i meg, som fanger. Der inne er de flytende og til å begripe. Tanken er klar men talen er en grenseovergang med høye gjerder og piggtråd.

Jeg forstod at far aldri kom til å rokke ved bestemmelsen, at det var en kamp jeg uansett ville tape. Derfor ville jeg heller ikke røpe min enorme skuffelse. Til tross for at det var fars avgjørelse gikk jeg ut fra at mor hadde samtykket til den. Jeg bestemte meg for å ikke snakke med dem. Vårt felles språk hadde handlet om butikken, og nå hadde de valgt meg bort. Så da fikk de også ta konsekvensen og finne noen andre å snakke sitt lønnsomme språk med. Siden far nærmest lot som ingenting gjorde jeg det samme. Jeg var taus.

Det er ikke god tone å være i slett humør. Enhver fange bør være klar over at humør er mer smittsomt enn dysenteri, ti dysenteri smittes bare ved håndsoverføringer fra rectum, mens humør smittes gjennom utstråling. Enhver må derfor innstille seg på å se alle ting ut fra deres lyseste side.

Det er ikke god tone å kritisere maten under måltidet. Det er merkelig hvor godt vond mat smaker, når man bare får tilstrekkelig lite av den.

Men disse sengene
egner seg ikke
til å ta med seg
hvis tante Rikke

har bedt deg til middag
og sier som så:
«Jeg kan ikke ha deg
som nattegjest nå.

Jeg har ingen ekstraseng.»
Da kan du svare:
«Seng har jeg selv.
Det har ingen fare.»

Og opp av lomma
tar du en ert
og sier: «Her er den.
For jeg har lært

å vanne den til den
blir stor og brei.
Da blir det en utmerket
seng for meg.»

Men ennå er ikke
sorgen over.
For tenk om den skrumper
inn mens du sover!

Ja, tenk om den skrumper
inn mens du sover!

«Jeg skal ha dressen på,» sa Max, «i dag og i morgen og i overmorgen.» Max gikk på skolen i den sennepsgule dressen sin. Han gikk med løftet hode og han satt rett, og snart begynte de andre skolebarna å ønske at de hadde dresser som den Max hadde på seg. Og det til tross for at ingen i Winkelburg hadde sett en slik dress før.
DET SPILTE INGEN ROLLE.

Han tenkte på hvordan det ville være å ha på seg den ulne, dunete, splitternye, sennepsgule dressen på arbeidet. En slik dress hadde ingen sett i Winkelburg før. Hva ville folk si? Kanskje de ville synes at dressen var for lystig for en fornuftig bankmann. Messingknappene ville glitre som svære mynter. Alle de andre bankfunksjonærene hadde på seg mørkeblå eller mørkegrå dresser. Ingen av dem hadde noensinne hatt på seg en sennepsgul dress. Til slutt sukket pappa Nix og sa «Jeg er for stor til å ha på meg en sennepsfarget dress.»