Bokelskere.no

Ut frå boksamlinga di her, har du ingen bøker av Håkan Nesser. Anbefalar varmt bøkene hans, både Van Veeteren-serien, Barbarotti-serien og dei frittståande bøkene.

Dette diktet er henta frå bloggen «Sykkeldikt og pedalpoesi» og heiter

Innlegg i debatten om sykemeldinger

Krank
Krankere
Krankest

Nav
Navere
Navest

Syk
Syklere
Syklest

Ikke gi mannen en stav
Når den brekker
Ikke gi pasienten en sykemelding
Når han knekker
Gi ham en sykkel med gir
Slik at han morgenmøtet rekker!

- Andrew 'Bike for Peace' Kroglund

Det er fredag og på tide med eit par tulledikt. God helg! :-)

Violets are blue
As blue as the sky
I'm not a schizophrenic
And neither am I.

Roses are red
Violets are blue
Some poems rhyme
And some don't.

Agnes er flyvertinne, 32 år og dumpa av kjæresten etter eit langt forhold. Knust av kjærleikssorg flyttar ho mellombels til ein leilegheit som far hennar eig. Ho ligg i senga, ser på TV, er deprimert og føler at livet er utan meining. Og det er stort sett kva det handlar om i boka, irriterande nok. Dei beste partia i boka er når forfattaren let Agnes sjå attende på opplevingane i barne- og ungdomstida si. Kan hende er det ikkje så rart at Agnes er blitt den ho er blitt?

Agnes i senga er ei morosam bok, har eg lese i fleire omtalar. Eg ristar berre litt oppgitt på hovudet. Ei vaksen kvinne som oppfører seg som ein 14-åring er patetisk. Eg kjende eg vart irritert av å lesa om den sjølvopptekne og barnslege Agnes-karakteren som legg seg i senga og sørgar over den tåpelege eks-kjæresten sin. Boka hadde vore meir interessant om me òg kunne fått sett Agnes og hennar liv frå ein annan person sin synsvinkel. Heldigvis tyder slutten av boka på at Agnes byrjar å bli klar for Eit liv utanfor senga.

Heidi Linde skriv lett; språkflyt og dialogar er fine. Ho prøver å vera småironisk og humoristisk og ser med skråblikk på den situasjonen Agnes er i. Men historia vert for tynn og dum. Det beste eg kan sei om boka er at ho òg er ganske tynn.

Heile omtalen på bloggen min

Har lese Sandmannen av Lars Kepler og er andpusten. Må avreagera med ei grei enkel bok. Det vert Agnes i senga av Heidi Linde.

Det er gledeleg å sjå at nynorsk vert nytta innan krimsjangeren. Nynorsk kan faktisk brukast til det meste, - ikkje berre poesi og høgprosa.

Forfattarane skriv lett og greitt, og er gode på miljøskildringane. Når det gjeld person-skildringane derimot, har forfattarane ein del å gå på. Her er ingen djupe psykologiske analysar, - og det kan heller ikkje forventast. Men personane er for enkle og trauste, nesten karikerte, samstundes som persongalleriet er lite oversiktleg.

For røynde krimlesarar er nok boka for enkel og for langsam. Handlinga manglar ein del driv og spenninga er berre tidvis til stades. Likevel vil eg anbefala boka om du er ute etter ei lettlest og grei krimbok.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Stolpesnø er ein krimroman med strek under roman. Eg vart positivt overraska over denne boka, som er Marit Reiersgård sin debut som krim- og vaksenbokforfatter. Tidlegare har ho gitt ut to barne- og ungdomsbøker.

Boka er spennande og velskriven, stillferdig og langsam.

Fem år gamle Oda vert sporlaust vekke medan ho leikar rett utanfor heimen. På ein annan stad i bygda finn unge Raimo ei kvinne valdteken og drepen. Etterforskarduoen Bitte Røed og Verner Jacobsen prøver å finna ut av kva som har skjedd. Det viser seg at i eit heilt kvardagsleg lokalsamfunn med heilt vanlege menneske, finst det fleire som har noko å skjula. Kvifor har ingen sett noko? Kva er det som ikkje blir sagt? Kva er det som skjular seg i snøføyka og vinterkulden?

Snøen lavar ned frå fyrste til siste side i boka. Dette er stemningsfullt, - snøen lagar eit ekstra trist og dystert teppe over hendingane som vert fortalde. Forfattaren har gode og truverdige person- og miljøskildringar, spesielt skildrar ho godt mor til Oda si redsel og fortviling.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Boka er alle tiders; spennande, nervepirrande og eksotisk. Her er villmark, barske jegrar, hundar, bjørnar og ulvar.

Skildringane frå gruvesamfunnet i Kiruna og dei harde kåra menneska hadde der for 100 år sidan, gjer boka ekstra leseverdig.

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

I palmehelga skal eg lesa Et offer til Molok av Åsa Larsson, - den har eg gleda meg til lenge. Lyttar til Trond Peter Stamsø Munch som les Borte av Mo Hayder.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Assad serverer stadig parfyrmert te og kamelhistoriar. Rose er like fandenivoldsk som tidlegare. Carl Mørck er sarkastisk, ironisk og hissig som før, men me får òg oppleva ei anna og svakare side av han. Femte bok i serien om Avdeling Q gir oss eit gledeleg gjensyn med den pussige vesle politiavdelinga som held til i kjellaren under Politigården i København.
Men fyrst og fremst handlar Marco-effekten om Marco. Den statslause og papirlause Marco. Den intelligente og snarrådige Marco. Den einsame og venelause Marco.
Marco sin lagnad er rystande lesing og gjer eit djupt inntrykk, - men ein kan kanskje innvenda at Marco er for god til å vera sann, for reflektert og moden til å vera 15 år - og dermed ein for lite truverdig person.
Marco-effekten er litt for lang, men likevel lettlest. Det er egentleg eit must å lesa bøkene i kronologisk rekkefølge, elles får ein ikkje med seg samanhengen og dei raude trådane.
Eg hadde store forventningar til boka. Det er difor gledeleg å få stadfesta at Jussi har levert varene denne gongen også.

Les heile omtalen på bloggen min.

Det er nesten flautt å seie det, sogning som eg er; men eg har ikkje lese noko av Brekke - enno. Det bør eg gjera noko med!

Fokuset er meir retta mot Tippeligastarten her i huset..!
Men noko lesing vert det nok tid til; Europa Blues av Arne Dahl som papirbok og Kronprinsen av Alexandra Beverfjord som lydbok.

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Jøss. Kor gammal er du? 14?
Du kan ikkje vera særleg moden når du gjev uttrykk for slike haldningar.

Eg skal på skitur og tek med meg lydbokversjonen av Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen som selskap. På hytta ligg òg ei pocketbok som skal lesast ferdig; Skam av Karin Alvtegen.