Dette var min aller første bok av Neil Gaiman, men jeg kan ikke helt si at jeg falt helt pladask. Jeg synes historien var relativt kort, på ca 300 sider, da det er mye som skal fortelles på disse sidene. Historien er i og for seg spennende, men jeg kom liksom aldri helt inn i det. Kanskje jeg skulle ønske den var mer detaljert enn det den var, eller så skyldes det kanskje at jeg har blitt litt rusten i mine engelske leseferdigheter?
Boken er inndelt i 8 kapitler, hvor hvert av dem forteller hver sin historie og hendelser hovedpersonen Nobody (eller Bod) erfarer. Han vokser opp på en kirkegård i England, hvor han blir tatt vare på av spøkelser. De underviser ham i spøkelsenes kunster, men gir ham også opplæring i "vanlige" skolefag som lesing og skriving. Bod går i gjennom både farer og ikke fullt så farlige opplevelser. Han forstår at han er annerledes, men ser ikke ut til å plaget noe stort med det. I alle fall ikke før han må miste en venn på grunn av hvem han er og hvor kan kommer fra.
Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med både Bod og spøkelsene rundt ham, og jeg skulle gjerne sett at de forskjellige historiene Gaiman skriver Bod i gjennom kunne vært litt lenger og detaljert. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke ble godt nok kjent med hovedpersonen og hans omgivelser. Likevel synes jeg forfatteren har skapt et fint miljø med noen fine og interessante karakterer - men jeg skulle altså gjerne blitt litt mer kjent med de. Derfor nådde ikke The Graveyard Book helt til topps hos meg.
Jeg er enig med Nagel og Munthe om at det er en god bok...regner også meg selv som fan, men vil ikke si det er den aller beste...men Auster har jo sine mange veier, og det er ikke alle som liker å gå dem alle...
får jeg driste meg til å anbefale Alle tiders torsdag og tortilla flat? Samme gjengen/miljøet...veldig gode de og...
Bøker jeg har lest i 2010, oppdateres fortløpende
Jeg liker Herbjørg Wassmo, nå bedre enn før. Likevel så er det mye trist og litt mange personer. Hun skriver så man er der, enten man vil eller ikke...
gled deg...å lese de i rekkefølge gav i alle fall meg en enda større glede av dem...for en herlig rekke bøker...
Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!
Dette er noe av det tristeste, men likevel vakreste jeg noen gang har lest. Allerede innen de første ti sidene begynte tårene å trille, og det fortsatte de med lenge etter den siste siden var ferdig lest. Gunnhild skriver om alle tanker og følelser som kommer fram når hennes datter Ida rammes av leukemi som attenåring. Hun skriver om legebesøk og om sykehusinnleggelsene, men også om de små, fine hverdagslige ting. For selv om dette er en veldig trist historie, skriver ikke Gunnhild bare om det triste, men også det fine og morsomme.
Gunnhild fremstår som er fighter, noe som også gjelder for datteren. De gir aldri opp, Gunnhild gjør alt i sin makt for at Ida skal ha det bra, også da håpet om at Ida skal overleve sykdommen er ute. Hun skriver så nydelig om datteren og resten av familien, om håpet, oppturene og nedturene. Det virker som en veldig fin og sammensveiset familie som står hverandre nær, som hjelper og støtter hverandre i sorgen.
Den siste delen av boka synes jeg var den vanskeligste å lese. Jeg synes det var fryktelig vanskelig å lese om Idas tanker rundt døden, om samtalene Ida og Gunnhild har om det. Ida er redd, og Gunnhild gjør hva hun kan for å dempe frykten hennes. Men selv er hun også redd. "Dødsscenen" er også utrolig trist, men på samme måte veldig fin og rørende.
Dette var en veldig sterk leseopplevelse for meg, men jeg følte også at jeg lærte mye om både leukemi og sorg. Jeg ikke huske sist en bok berørte meg like mye som Idas dans, og jeg har brukt mye tid på å tenke på den i ettertid. Det slår meg at ting jeg tar for gitt er ting Ida aldri fikk oppleve, og det finner jeg som fryktelig urettferdig! Hvorfor er det slik at noen mennesker plutselig bare skal få kreft og dø, og særlig når de er så unge? Jeg blir bitter og sår bare ved tanken. Men Gunnhild skriver noe veldig fint:
"Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!"
PS: Dette ble litt rotete, men jeg føler så mye i forbindelse med denne boken at jeg ikke helt klarer å få orden på det. Beklager!
Ricky Erobrerens neste oppgave, som han skulle gi seg i kast med samme dag, var å gjøre kur til den engelske rose, men tenkte ikke på henne som en rose i det hele tatt; roser var prangende, skittviktige, overmodne og oppblåste, og som sirenene lokket de deg som en fiol; blek og sky, like sart og like merkverdig. Man måtte trå like forsiktig rundt fioler som man trådte rundt drømmene man hadde lagt ut på den smale sti - Ricky visste av erfaring at det minste lille feilsteg kunne knuse dem.
Og etter hvert som de ble eldre, skulle kroppene deres, så fint avstemt til hverandre, så vant til å dele seng, oppløse seg i hverandre, hennes konturer i hans flater, armer og ben sammenfiltret som røtter, slik at de lå i en omfavnelse til og med når de sov.
Ubevisst snodde og tvinnet hendene deres seg i hverandre, bena og skuldrene streifet hverandre i korte, søte øyeblikk med hemmelig kontakt. Det var som om forelskelse var et talent de hadde felles.
Dette er som tittelen sier, en bittersøt fortelling. Jeg synes forfatteren har laget et originalt plot, og hun er flink til å skildre de forskjellige personene som omtales. Synsvinkelen varierer mellom de ulike familiemedlemmene; Ricky-Rashid, Henna, Shona og hennes to sønner. Det er spennende å se hvilke konsekvenser en enkelt handling kan få for kommende generasjoner. Dette er en historie om kjærlighet, men det er også en historie om identitet, det å finne seg selv og å starte et nytt liv i et fremmed land, og minst om sannhet. Det er løgnene og hemmelighetene blant familienmedlemmene som utgjør historien her, for ved å holde tilbake viktige sannheter kan man plutselig begraves i katastrofer man fint kunne unngått.
Jeg synes boka hadde et lett og greit språk, noe som gjorde den enkel å lese. Historien er underholdende, morsom og til tider nesten litt sjokkerende. Jeg kan anbefale den varmt til de som vil lese noe vakkert, morsomt og spennende, uten at det bli for tungt.
Et herlig gjensyn med de sjefsideolog Munk, Per Waglen og vår mann forteljaren... Tidvist litt pubertalt, men Hovland har en måte å skrive på som gjør at det er helt greit. Denne boka fikk meg som mye annet av Hovland til le høylytt og fikk meg til å ringe eller sende sms til min bror som leste boka samtidig ca 15 ganger på 3 dager. knall leseropplevelse.
KOKT ULV Skyt ein ulv (middels stor). Sprett han opp, ta ut det du ikkje trur du orkar å ete. Set på ei stor gryte vatn. Kok ulven, saman med rikeleg kvitløk, persille og løk, i om lag 14 timar. Rør om av og til. Tilset salt og pepar. Server han saman med ein god saus, kokte poteter og tytebær. Godt med øl eller raudvin til.
Likte denne veldig godt, veldig Pettersonsk synes jeg. fantastiske formuleringer med enkle ord. Han stilleståendhet er perfekt. Et annet pluss er at han referer mye til en annen av mine favoritter, nemlig Remarque. Det var trivelig...
Per Waglen og hundrevis av sider med stort småtteri, og Per Waglen.
Og nå har jeg nettopp begynt på "jeg forbanner tidens elv" og der står det i ett av de første kapitlene at han kjøper calvados for første gang fordi de drikker det i Triumfbuen, for egen del kjøpte jeg også calvados for første gang på grunn av triumfbuen, det var litt artig...
Men hva med Livsflammen(spark of life), den ser ikke ut til å finnes på norsk lenger, kjenner du den? Den synes jeg er veldig god. Jeg har lest et arvet eksemplar...
Helt enig! Jeg fant nåtidshistorien veldig patetisk egentlig.
Sukk Elsker denne boka altså! :) Synes Señor Peregrino er hakket bedre, men denne kommer ikke langt etter! Jeg har drømt om Cuba i flere år, og sluker derfor både musikk, film og litteratur derfra :)
Jeg likte forsåvidt, men synes likevel det var noe som skurret. Jeg synes det ble for dumt at Julia (hovedpersonen) på en måte brukte Saras historie for å forstå hva hun ville med livet sitt. Det Julia går i gjennom i løpet av boka kan jo overhodet ikke sammenlignes med Saras historie! Dessuten irriterte jeg meg litt over slutten, det hele stoppet liksom midt inni noe. Argh. Men bortsett fra dette likte jeg boka. Språket var så som så - kanskje det var oversettelsen?