Jeg gjenleser en av mine favorittbøker"Sult" av Hamsun sammen med andre bokelskere,
men jeg leser og skal lese "Dette er Cuba alt annet er løgn" av Bye & Hoel, gjenlese Garman & Worse av Alexander Kielland og jeg ønsker at jeg rekker å begynne på biografien om Leonard Choen av Nadel + Obsfelder og Saramago's "Klosterkrønike"
Vel dette er bøker jeg har med meg til Frankrike, og det bør holde :) Kanskje?

Denne boka er så bra at jeg er nesten helt stum. En enestående bok så langt, det være seg tematikken og språket og alt det dunkle som Hamsun aldri gir oss svar på.
Hva tenkte og ville Hamsun med en slik bok tro? Så utenfor normalen, og som ble hans gjennonbrudd.
Jeg får en følelse av vår person ikke kommer fra Kristiania, ellers hadde han vel kjent flere personer.
Hovedpersonen synest jeg er en splittet person. Er han en mann i ubalanse før sulten blir hverdagslig og han blir mer og mer preget og meget syk på kropp og sjel.
Han sier jeg har kreditt, stor kreditt hos Ingebret og Gravesen; jeg gik ofte med mange penger i lommen og kjøpte alikevel ikke mat fordi jeg glemte det.
Var det pga gjeld det gikk galt for han tro?

Levde han tidligere også av å sende inn artikler eller avhandlinger som han også har kalt det er sted?

Det ser ut som om skrivetørken økte etterhvert som inntaket av mat minket.

Synest ikke det hadde vært så dumt, nei. Da kan jeg følge med hva de jeg følger har diskutert eller diskuterer. Det er ganske nyttig hvis en ikke er inne så ofte, får på en måte en grei oversikt.

Ja, det er der (oppdateringer) jeg tenker at stjerner har tatt for stor plass, men også i profil. Begge ligger under "Min side".

"Svar til dine innlegg er det en snarvei til øverst på alle sider, og vi samler dem på http://bokelskere.no/boksnakk/svar_til_deg/."

Ettersom jeg ser, kan jeg ikke lese andres svar til den personen jeg er "inne hos" når jeg er inne på en medbokelskers profil og så trykke i boksen "svar til deg", da kommer jeg tilbake til MINE svar.

Takk for svar. Jeg tenkte på når de legger seg i oppdateringer i profilen. Der synest jeg det er greit å lese de siste svar på mine innlegg og at stjerner ikke opptar plassen.
De andre stedene du nevner er jeg ikke nok oppdatert på til å mene noe.

Ser at flere har skrevet korte kommentarer om ulike bøker i "bokomtale". Hva skjer når flere legger inn bokomtaler om samme boka tro?

Slik tenkte også jeg i starten. Jeg skriver en del bokomtaler her, og synes det er gøy med tilbakemeldinger og diskusjoner - ja, at det som jeg har lagt en del arbeid i faktisk blir lest. Det virker som om det jeg skriver nå bare blir borte i all mengden av andre ting.

Men så har jeg altså endt opp med å revudere dette etter å ha tenkt meg litt om. Dersom man tidligere laget en bokomtale, ble den litt borte i alle kommentarene også. Nå står derimot omtalen der - knyttet til selve boka - slik at den er lett å finne igjen både for den som har skrevet den og for andre som ønsker å lese en litt mer strukturert omtale av noe slag (dersom man kan kalle det for det?).

Jeg tror heller jeg ville ha foreslått en annen løsning. I dag er det tre hovedkategorier av tråder. Hva med i stedet å opprette en fjerde kategori - kalt "bokomtaler"? Så kan man se de nyeste bokomtalene fortløpende?

For øvrig er det mulig at André har hatt en plan med å gjøre det nettopp slik han har valgt - for dersom det blir for mye diskusjoner i tilknytning til bokomtalene, som på mange måter egentlig står litt på egne bein, ofte ikke helt egnet til å starte en debatt, med mindre noen skulle være veldig uenig (men da kan man kanskje i stedet skrive sin egen bokomtale?), så blir det fort veldig rotete.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal lande på, jeg. Kanskje noen får stjerne-abstinens av dette? For man får jo plutselig ikke så mange stjerner lenger. Selv lever jeg helt greit med det - godt at nye krefter slipper til i stjernetoppen, ikke sant!? Jeg har uansett min litteratur- og filmblogg og det er først og fremst lesere jeg er ute etter - lesere og respons. ;-)

Ønsker at innleggene som legger seg i profilen dominerer, og ikke at stjerner blandes inn der.

Spennende å lese om folkevandringen mot gullet! Det er vanskelig å forestille seg hvilken menneskelig drivkraft ryktene om gullet iverksatte, og helt utrolig hvor tapre folk var på de tilsynelatende endeløse vandringene mot målet. Mangel på mat og vann førte til sykdommer og død, og det hendte en ble tvunget til å velge mellom å pleie/trøste en syk medvandrer og å forlate vedkommende døende for selv å komme raskere frem til gullet.. Jeg liker hovedpersonene og deres historier som gjør boken fengende og lettlest.

Et svært interessant tema! Jeg visste ikke mye om denne delen av historien før jeg begynte på triologien til Toril Brekke. Hun har gjort et imponerende research-arbeid og fått tak i mange detaljer om hvordan disse strabasiøse båt- og vandreturene forløp. Enkelte passasjer ble litt kjedelige, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med å ha lest disse bøkene!

Å lese historie i "romanform" er for meg en genial måte å lære historiske fakta på :)

Dette er en bok du bør kjøpe til deg selv eller en du er glad i. Det er en viktig bok å ha i bokhyllen, og hadde jeg hatt barn som var ute alene om kveldene skulle de fått et eget eksemplar.

Jeg fikk også nettopp nå samme spam-melding som de andre her fra denne en eller annen "Minnie". Aldri opplevd noe liknende her inne før.

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002).

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

Som du ser er det lenge siden ( 2 år) jeg skrev innlegget, og ingen andre kommentarer om boka. Jeg skrev der alle kommenterte bøkene den gang. Det er ikke så viktig med det eksemplet jeg viste til, jeg er mest ute etter hva er forskjellen og hvorfor det er ulikheter fra det "gamle" systemet.

Jeg har tittet litt rundt, og for meg ser det ut som det er noe tilfeldig om innlegg legger seg under bokomtale eller en diskusjon om boka.
Er dette en bokomtale, eller en diskusjon om boka? Ikke det at mitt innlegg er noe spesielt, men jeg lurer på hva er forskjellen?

Den heter 1001 Books, og det var dette jeg søkte på da jeg fikk den opp.

Du gjør lurt i å stille spørsmål direkte til Andre´, da kan han gjøre en vurdering om de ønskene flere bokelskere har til endringer/forbedringer og du får kanskje et svar.

Om en familie på randen av stupet

Den svenske forfatteren Anne Swärd debuterte med romanen "Polarsommer" i 2003. Totalt har hun utgitt tre bøker, blant annet "Til siste åndedrag" som utkom i 2010. Både "Polarsommer" og "Til siste åndedrag" kan betegnes som oppvekstromaner. "Polarsommer" utkom på norsk i 2012, i første omgang i papirutgave fra Dinamo forlag og i neste omgang som lydbok fra Lydbokforlaget. Jeg har "lest" den som lydbok.

I bokas åpningsscene er Kristian på vei hjem for første gang på et par års tid for å passe på familiens problembarn nr. 1, Kaj, mens moren og broren Jens er på vei til USA for å feriere. Kaj er 22 år, og hun ankom i sin tid familien som baby - et resultatet av et sidesprang faren hadde foretatt i sin tid. Faren, en notorisk utro og ustabil mann, har for lengst forlatt familien.

Allerede da Kaj var liten bidro hun til splittelse i den lille familien. Om det var det faktum at faren hennes aldri klarte å elske henne som gjorde hennes behov for anerkjennelse helt umettelig, eller om det er hennes status nærmest som "hittebarn", et barn som ble forstøtt av hennes egen mor, eller en kombinasjon av alt dette, skal være usagt. Hun spiller i alle fall alle ut mot hverandre - en gang og bestandig.

Vi følger familiemedlemmene gjennom en sommer, og de veksler alle på å være jeg-personer. På den måten kommer vi svært tett på dem alle, og det som fremstår som sant og ekte for en, er alt annet for en annen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid. Plutselig er vi tilbake til den gangen faren kom hjem med lille Kaj, i en annen scene er vi vitne til moren Ingrid og faren Jacks eksplosive start på sitt forhold. En start som grunnet en het elskovsscene i et dusjkabinett på det hotellet der de begge jobbet, som resulterte i unnfangelsen av Kristian, også fikk som konsekvens at de begge fikk sparken fordi de ble oppdaget ... Etter dette var de nærmest skjebnebestemt for hverandre, uansett hvor lite forholdet hadde livets rett.

Under overflaten denne selsomme sommeren er det meste alt annet enn rolig. Mye gammelt agg påvirker forholdet mellom de tre søsknene, og at det til slutt går riktig galt ligger liksom i korten ...

Jeg likte "Til siste åndedrag" svært godt, og var derfor meget spent på "Polarsommer". Først i ettertid ble jeg oppmerksom på at dette var hennes debutbok, og at den slett ikke - slik jeg trodde - var skrevet etter "Til siste åndedrag". Det er mulig at det hadde med lydbokformatet å gjøre, men tidvis opplevde jeg hoppingen i tid og de ulike stemmene som noe forvirrende. Sånn sett tror jeg det ville vært lettere å følge tråden dersom jeg hadde lest papirutgaven. Jeg opplevde for øvrig "Polarsommer" som bitte litt svakere enn "Til siste åndedrag", hvor forfatteren graver mye dypere i persongalleriet. Når det er sagt fant jeg også mye av det samme i begge romanene, særlig beskrivelsen av dette såre som de fleste på et eller annet vis bærer med seg fra barndommen, men som noen likevel har mer av enn andre.

Barna i Anne Svärds bøker er annerledes enn de fleste, uten å være veldig outrerte. Her blir vi vitne til både overgrep, utroskap, søskensjalusi, rivalisering og svik, og alt er fremstilt på en måte som gjør at det meste glir nesten umerkelig forbi dersom man ikke er 100 % til stede i teksten. Nettopp av den grunn ble jeg ofte sittende og høre lange avsnitt om igjen for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av noen detaljer, uten at så var tilfelle når det kom til stykket. Alt i alt en roman jeg vil gi et svakt terningkast fem, og som jeg altså vil anbefale varmt! Og helt til slutt: hvorfor i all verden er det ingen som har anmeldt denne boka? Jeg har i alle fall ikke klart å finne noen anmeldelse på nettet ...