Jeg vet ikke helt om jeg klarer å velge én favoritt, jeg liker mange av karakterene utrolig godt, men jeg er nok litt ekstra svak for Theon, Sansa, Jon og Brienne.

Tyrion er den av hovedkarakterene jeg liker minst. Jeg misliker ham mer i hver bok.

Jeg anbefaler deg å begynne med "Mrs Dalloway". Vær forberedt på at den ytre handlingen er beskjeden!

Bøkene hennes er ikke tykke, hun skriver så vakkert og innsiktsfullt - og jeg finner henne veldig fascinerende. Bare av den grunn synes jeg personlig at det er høyst overkommelig å komme gjennom bøkene hennes. Bruk litt tid - ikke rush!

Holder fortsatt på med Min kamp, første bok... Men nå har jeg ferie i tre uker, så jeg håper det blir mer tid og ork til lesning da. :)

Flott Lillevi, jeg setter pris på din kritiske røst om boka "Drift". Jeg har også lest den i sin tid uten at jeg husker noe av den, og har ikke hatt behov for å lese mer av ham unntatt boka om Oda Krogh som jeg også syntes var bra.
Nå er jeg begynt på "Historien om Edvard Munch", er i startfasen men til nå er den noe "dau", håper den tar seg opp. Skal bli intressant å lese videre om malermester Edvard Munch.
Takk for din omtale og din ærlige mening, vi trenger flere som deg som setter et kritisk søkelyset på ei bok får så rosende omtaler.

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Tok denne boka fram som lett sommerlektyre. Synest det var noen litt klisjefylte setninger i begynnelsen så jeg så litt mørkt på det. Men den tok seg kraftig opp etterhvert og ble en interessant historie.
Det aller beste med boka er at den er basert på en kunstner fra virkeligheten og hennes private liv og senere som utøvende kunstner.

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Må nesten si meg enig. Jeg hadde store forventninger til boken, siden jeg har tidligere har vært veldig glad i bøkene til Isabel Allende. Hundre års ensomhet blir jo ofte regnet med på lister over de 100 beste bøkene osv, men jeg må inrømme at etter ca 100 sider var det nok - jeg orket ikke mer. Det fenget rett og slett ikke.

Er det egentlig så mye advarsler på film da, bortsett fra eventuell aldersgrense? Sitter og ser bakpå de norske Dexter-dvdene mine og diverse skrekkfilmer med 18-årsgrense - det står ingenting om hvorfor filmen ikke bør sees av noen som er yngre, eller hvorfor noen med f.eks en vanskelig barndom ikke bør se den - annet enn hva man kan lese i teksten om hva filmen handler om. Men på en amerikansk dvd jeg har står det "Contains very strong language, strong violence" osv i tillegg til aldersgrense.

Om konkrete handlinger som incest og voldtekt skal bli advart om utenpå boka kan det jo dessuten spoile noe av handlingen.

Skal man lese en krimbok/thriller bør man vel være forberedt på at det kan bli groteskt? Og leser man bakpå boka får man vel en idé om hvordan innholdet er. Jeg har ikke lest Kråkejenta, men bare ut ifra det som står om den her på Bokelskere får jeg jo en ganske god anelse om hva slags bok dette er.

Jeg ble også veldig forstyrret av den krøkkete ordstillingen på nynorsk.

Det var ikke alltid like enkelt å forstå alt, så jeg måtte lese jevnt men ta ofte pauser. Jeg tror det har kommet en nyere utgave og den vil jeg tro er letter å lese og forstå. Det er i allefall å håpe på det, for det er Ingen mening i at språket/oversettelsen skal være så uoverkommelig det kan ødelegge litt for helheten.
Hovedsaken er at denne verseromanen skal kunne forstås. Skjønner godt at det ikke har vært enkelt og oversette disse versene. Men jeg kom meg nå gjennom de etter å ha brukt mer tid på denne boka enn jeg vanligvis bruker.

Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin, født i 1799 og døde etter å ha blitt såret i en duell i 1837.
Han regnes som selve grunnleggeren av russisk litteratur. Denne romanen er skrevet i verseform og oversatt til nynorsk av Olav Rytter i 1966 og som også har skrevet innledningen. Det ble en utfordring å lese og forstå alle setningene, noe jeg må innrømme jeg ikke alltid gjorde.
"Jevgenij Onegin" er hans hovedverk og blir beregnet som et mesterverk i verdenslitteraturen.
Handlingen er typisk russisk og han prøver å gi et realistisk bilde på godt og vond av det miljøet han selv er en del av. Russisk natur og med skiftende årstider og russisk folkelynne. Her er spenning og dramatiske hendelser, bl.a. en duell.
Som sagt en utfordring, men er så kjempeglad at jeg kom over boka og fikk lest et slikt egenartet verk av en forfatter med en fargerik historie.

Humoristisk om å bli dumpet

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.

Her blir det terningkast fire!

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner

Takk.

Karens Russells Vampires in the Lemon Grove. En utrolig sterk novellesamling - tidvis morsom, tidvis hjerteskjærende, tidvis gåsehudfremkallende, men alltid fantastisk.

Denne boka "Sommeren" - en drøm om en drøm - er en del av en triologi. De andre to heter "Våren" og "Høsten" - en drøm om en drøm.
I denne boka følger vi Finn, han som "ofret" seg for kvinnen han giftet seg med, eller ektet som Scott skriver.
For hun føder et barn som ikke er hans, derfor giftet de seg så skammen hennes ikke skulle bli så stor.
Men han finner ikke roen sammen med de to, han klarer ikke å like og elske barnet. Mye er vanskelig, sev om de har god økonomi og reiser på lange reiser til utlandet, for å komme vekk fra alt, og for at han skal få skrive bøker.
Etterhvert drar de hjem igjen, men hans problemer forsetter, hans indre dramaer vil liksom ingen ende ta.

Det var en følelseladet bok med mange stemningsbilder, om sorger og gleder og ensomhetsfølelse.
Det indre livet er ikke alltid enkelt å tolke, men her har forfatteren tatt et dypdykk i sjelelivet til han som ikke "får det til", han som sliter og er ulykkelig. Og det igjen forplanter seg til hans nærmeste som også lider.
Her er det ikke en komprimert fortelling, heldigvis, for her har Scott tatt seg god tid, slik at leserne virkelig skal forstå hvordan noen kan ha det i livet.
En meget god fortelling som vil sitte lenge, lenge.

Jeg har begynt på Min kamp igjen. Kom bare til bok fire sist, og det er en evighet siden, så jeg begynner like greit på nytt før jeg leser de to siste.