Bokelskere.no

Nydelige noveller. Tove Jansson sin styrke er å se og beskrive menneskene - for det er selvfølgelig mennesker som beskrives og ikke mymler, filifjonkaer og hemuler. Jeg liker godt distansen dette gir. Hadde for eksempel "Filifjonka som trodde på katastofer" handlet om et menneske fremfor en filifjonka hadde den vært like grusom som "Angela´s ashes". Angsten hos filifjonkaen og måten hun avvises på mildnes av distansen som fantasifigurene og fantasiverden gir. Jeg må si at beskrivelsen av angst i historien er fantastisk, bare les: "Gafsa er et esel, tenkte hun. En tåpelig frue som ikke kan tenke på annet enn tekaker og putevar. Hun skjønner seg ikke på blomster heller. Og i hvert fall ikke på meg. Nå sitter hun der og tror at jeg aldri har vært med på noenting. Jeg som hver eneste dag opplever verdens undergang og alikevel fortsetter å kle på meg og kle av meg og spise og vaske opp og ha gjester som ingenting har skjedd!" Jeg synes dette beskriver motet som mange med psykisk sykdom har - hver dag i helvete og alikevel, stå opp, smøre brødskiver, vaske hus - ja leve. Alle historene er slik - de røper en dyp innsikt i menneske.

Opprettet liksågodt en ny kategori for denne boken. Jeg synes generelt det er vanskelig å plassere denne type litteratur i en sjanger - og jeg må også være så ærlig å si at jeg synes ikke det blir helt fugl eller fisk ut av det. Det er nesten litt mystisk å lese om disse to søstrene og valgene deres og oppleve at de er mindre "virkelige" for meg som leser enn Snusmumriken i Mumietrollet er! (Nå må jeg jo si at Tove Janson sine karakterer er bygd på ekte mennesker like mye som personene i "To søstre", men alikevel oppleves det som rart). Det at man ikke riktig "tror" på personene gjør det vanskelig å la seg engasjere. Det er muligens sjangeren som gjør det? Seierstad er veldig forsiktig med å skrive noe som ikke er sant, hun gir oss et veldig utenifra og inn blikk - noe som selvfølgelig er nødvendig hvis hun skal skrive bare fakta, fordi søstrene ikke vil la seg intervjue. Men boken er - for meg - faktisk på sitt mest engasjerende når hun skriver om politikken, hvordan hun har drevet med kildegransking og når søstrene er ute av bildet! Jeg liker for eksempel godt historien om da flere islamister prøvde å bestå jegerprøven (for å kunne kjøpe våpen) - dette var levende og godt fortalt. Så det er mange gode partier. Boken er også bra disponert, og jeg som ikke kunne noe før jeg startet lesingen, har lært veldig mye. Men jeg synes ikke boken er litteratur, mer en utvidet journalistisk tekst.

Kjenner igjen flere av problemstillingene/utfordringene, og humrer godt av flere av historiene. Boken er systematisk oppbygd og jeg tillot meg å skumlese en god del som er kjent stoff. Likte aller beste de delene som refererer til forskjellige modeller for dette emnet, eksempelvis Prince2, lean.

Mennesker er ikke rene faktamaskiner, veldig ofte velger de følelser fremfor fakta - også i tilfeller hvor de selv taper på det. Jeg opplever dette som en bok om prosjektledelse som i tillegg mener du må ta hensyn til følelser. Hyggelig å vite at jeg ikke har vært helt på jordet.

Morsom blandig av innovativt og gammeldags. Mye som så veldig spennede ut.

Denne var herlig! <3 Fikk øyeblikkelig lyst til å lage alle rettene i hele boken! :D (Da bør jeg riktignok kjøpe den og ikke låne den på biblioteket) Nydelig presentert - og etter min mening ganske eksotisk. De oppskriftene jeg "kjenner" og har prøvd er nydelige så det lover godt. Likte veldig godt oppbyggingen med en side om selve planten, og så oppskrifter deretter. Som nybegynner (i hagen, ikke i matfatet) kunne jeg nok ha tenkt meg et terningkast på vanskelighetsgrad, jeg erindrer å ha lest at feks hvitløk kan være vanskelig å dyrke, men sto ikke noe om det her. Jeg kjenner også at jeg var litt skeptisk til bildet av koreanderen - den jeg har kjøpt på butikken ligner ikke helt. Men det er små skjønnhetsfeil, i all hovedsak en lekker bok.

Siste bok i serien. Det sier vel litt om det grafiske at det er satt av to sider bakerst til å skrive om hvordan grafikken er lagt opp ... Det er to store bilder som blir brettet sammen, med en side for hvert ark. Legger med et bilde av helheten, som viser overblikket over de 32 sidene. Orginalt var halvpartene av sidene opp ned, slik at de fulgte de naturlige "brettelinjene". Må innrømme at jeg er usikker på om jeg hadde greid å få med meg alt hvis halvpartene av sidene var opp ned ...

Faktisk er jeg usikker på om jeg har fått med meg alt enda ... Det er en historie, men det er også mye filosofi om det magiske, og Alan Moore henvender seg direkte til leseren flere ganger og har tydelig ønske om å snakke med leseren. For eksempel slutter han med: " I´ve enjoyed our dance, you were the perfect partner, and I´m going to miss you. But spacetime is eternal with everything in it and you and me are always here, always now. You and me are forever" Eller kanskje jeg misforstår, kanskje han bare ønsker å sette leseren i en spesiell tilstand? Flere ganger mens jeg leste var det som om jeg "mistet fotfeste". Det blir utydelig hva som er fakta, hva som er fantasi, hva som er sant. Mye av dette er skapes tror jeg på grunn av symbolene som brukes. En hest er ikke en hest. Faktisk tenkte jeg en del på Magritt sitt bilde, mens jeg leste:

Dette er ikke en pipe - nei, det er et bilde av en pipe og slik sett bare et symbol for en pipe. Denne tvetydigheten gjennomsyrer serien.

Opplever at jeg har en viss grad av oversikt over europeisk mat, men her det mye spennende fra mange ukjente steder. Synes også det er veldig gøy at boken har sitt utspring i Trondheim.

Det å beskrive Promethea er nesten umulig - dette er jo en filosofisk tegneserie om magi slik jeg oppfatter den. Tegningene er fantastiske og i så mange lag at jeg opplever de som unike kunstverk.

Var litt usikker på hvordan jeg skulle kategorisere boken, er det en biografi? Handler den om psykologi? Beskriver den sykdommen Anoreksia? I realiteten er det litt av alt, på mange måter minner boken meg mest om "Godt nok for de svina" i sjanger, men boken er helt anderledes.

Der jeg opplevde Traaseth som slett litteratur, har Anorektisk en sjelvende poetisk tråd gjennom seg. Jeg sier sjelvende, fordi mye av boken er helt konkret - hvor mange armhevinger hun tar etter hun har pusset tennene eksempelvis, men alikevel ligger det mye poesi i boken, vakre stilbilder i ord. I forordet skiver Finn Skårderud: "Spiseforstyrrelsen psykologi er konkretistisk. Det betyr at følelser og forhold blir omsatt til konkrete, fysiske og målbare erfaringer." Det er rart og vakkert å oppleve litteraturen i denne boken - det er som å se en sommerfugl på en søppelfylling. (I parantes bemerket var det også spennende å lese om Skrårderud sine tanker om at sosialiseringen er blitt mer horisontal enn vertikal. Hele boken "Langt fra stammen", handler jo om denn horisontale sosialiseringen, hvordan feks døve barn må finne "sine egne" utenfor familien. Senneset nevner også en del om kulturen: "Boken er skrevet i et kjølig hjørne av en ulmende samtid")

Noe av det som er skrevet er også poetisk i den absurde sjangeren:

"20.mars 2010

Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du
a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?

Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned."

En annen likhet mellom Traaseth og Senneset er at jeg opplever at de ønsker å skrive for å hjelpe andre, de ønsker å vise sitt indre rom for at andre skal få innsikt. Senneset skriver fint om andre og har også innsikten i det "normale" (dårlig formulert, jeg vet)

Det er spesielt en passasje som jeg opplever som veldig beskrivende for tvetydigheten (som også er samfunnsmessig) og som gjør at jeg selv godt kjenner gjenklangen. Jeg var også på litteraturkafe med Senneset (i dialog med Peder Kjøs) og opplevde det som veldig givende og utdypende for den litterære opplevelsen.

"11 april 2010

For hver handling jeg utfører eller lar være å utføre, må jeg spørre meg selv hvem som handler. Hvorfor eller for hvem jeg gjør det. Som det å hvile. Er jeg tung eller tilitsfull? Daff eller dydig? Eller et møte med venner. Sosial når jeg burde være suicidal? Vaske normalt. Heselig eller hensiktsmessig?

Å la være å skade seg selv. Kvalm eller kontrollert? Eller å se en film. Bedagelig eller behersket? Ta bussen. Mislykket eller modig? Sitte og skrive. Giddeløst eller givende? Ikke ta armhevinger. Er jeg en taper eller er jeg tapper? Spise. Er jeg fråtsende eller fornuftig? Gå rolig. Treg eller trassig? Snakke. Selvgod eller selvhevdene? Ikke gå omveier. Plagsomt eller praktisk? Sitte. Lat eller lydig?"

Elsker Rick Riordan, alltid nydelig å lese bøkene hans. Gleden ble ekstra stor over at jeg hadde muligheten til å se på ei jente som gikk med orange t-sjorte med trykket "Halv-blood camp" underveis i lesinga.

Jeg har lest en del norrøn mytologi (Snorre, Peter Madsen), og som dette er jo en del av den norske kulturarven. Opplevde derfor denne boken som mye lettere å komme inn i enn de med gresk, romersk og egyptisk bakgrunn. Jeg vet hvordan Odin lærte seg runer, slik at henvisningene i boken bare blir påminninger til kjente historier. Synes spesielt at Loke er godt beskrevet. Forvirringen som han må skape oppleves også fra min side. Det er også færre med i bøkene - noe som igjen gir en lettere oversikt.