Bokelskere.no

ett glimt inn i en virkelighet vi alle blir/ er en del av. Tankevekkende om eldreomsorg. spenningen tok seg opp utover i boken. ok krimbok

Interessant om motstandsbevegelsen under andre verdenskrig (basert på virkelige hendelser). Vekslende med tilbakeblikk til mange hundre år tidligere. Historien inneholder det meste , kjærlighet, gleder og sorger, intens spenning og grusomheter, og mystikk . Men synes boken var litt for lang, ellers en god underholdende og fengslende historie

Den korteste og dårligste i serien. Denne er ikke skrevet at Alexsandra og Rolf Becker, men er fanfiction fra Paul Skoe. Den er alikevel veldig morsom, men mye av det morsomme går for min del ut på tidskoloritten og det særegne norske - som når da taxisjåføren må forklare at Norge har to språk, det er spiseplikt på restauranter etc

Intrikat og spennende.

Spennende krim-thriller,men likte ikke slutten! men men ;-)

I dag har jeg vært på biblioteket og lånt min aller første Vampyrbok. Det er Evighetens kyss av Stephenie Meyer. Takk for alle tips jeg har fått.

Denne boka leste jeg i forbindelse med research til lista mi over dystopier/post-apokalyptiske fortellinger på norsk.

Farvel, Babylon er mer en katastroferoman enn noe annet. Jorden kommer til å bli truffet av en komet om få dager og det er ingenting man kan gjøre for å hindre den i akkurat det. Romanen har en tredelt oppbygning hvor vi først følger hverdagen på en Café som heter Kometen (tilfeldig?), deretter kommer vi under huden på en av personene som vanker der, før vi blir satt over til dødskorridoren (death row). Dette gjentar seg syv ganger. Novellene til de syv personene oppleves stort sett i retroperspektiv og danner bakgrunnen for ting de sier og gjør i nåtid på cafeen.

Er halvveis i boka og er ikke så voldsomt imponert. Skriver mer når den er ferdiglest.

EDIT: Boka er nå ferdiglest og det er i grunn ikke så mye mer å legge til. Det som skjer på cafeen og på dødskorridoren er det mest spennende i boka, bare synd at det er de syv novellene som utgjør majoriteten av romanen. "Farvel, Babylon" kan man trygt la vær å lese, enten man ser den i lys av P-A-elementene eller som en vanlig skjønnlitterær roman.

Framtidssamfunn/Post-Apokalyptisk litteratur.

Liker godt skildringene av samfunnet på Heden. Skikkene/tradisjonene deres virker troverdige og mytologien som spinner rundt virkelige ting som har skjedd er fascinerende. Forholdet mellom de to hovedkarakterene blir litt stillestående i lengden og dermed kjedelig å forholde seg til. Man kommer til eksempel aldri riktig under huden på den kvinnelige karakteren, Hilary, fra Den Store Byen. Magikeren Sorte Rose fra Heden derimot fremstår mystisk og uforutsigbar og man lar seg fort fengsle av hans hemmelighetsfulle vesen.

Barnet Adelheid sin rolle oppi det hele er noe uklar og til å være gitt ekstremt stor betydning av Hilary utgjør hun en forsvinnende liten del av boken. Boka starter bra og holder interessen oppe de rundt 170 første sidene. Deretter dabber det av og helt på slutten raknet det fullstendig, historiemessig sett. Iallfall i mine øyne. Mulig en ny gjennomlesing avslører detaljer jeg ikke fikk med meg.

Språket i boka er bra og forsøker ikke være "kreativt" på noen som helst måte. Det eneste måtte være noen av ordene som skrives på en "gammelmodig" måte. F.eks "sproget", "Skrøbelig" og "trusel"

Totalt sett er boka likevel såpass bra og interessant sett både i forhold til emne/sjanger og generelt at den må sies å være leserverdig.

Nå har jeg fått tre brev fra priscilla abdel, emne hei kjære. Hvordan kvitte seg med de?
Det lyser rødt på brev til meg, blir ikke borte.

I denne boken er det kjærlighetsdramatikk i tillegg til monstre og oppgaver. Juhu! :-)

Denne helgen leser jeg to bøker. Begge er veldig gode. Klarer ikke å bestemme meg for hvem av de jeg skal lese først. St. Petersburgs juvel av Kate Furnivall og Lavendelhagen av Lucinda Riley.

Det var sterk lesing å avslutte mastadonten "Min Kamp" og jeg synes bok 6 er helt nødvendig i forhold til å skjønne hva som har drevet Knausgård til å skrive den. "Min Kamp" er litterært sett nydelig, men også grensesprengende i forhold til hva som er privat, hva som tilhører ens sosiale selv og hva som er sant. Knausgård skriver mye om feks sin kone Linda, men det er seg selv han blottlegger. Når jeg hører på boken er det som om Knausgård sitt kraftige sug etter det autentiske roper til meg i hver setning. Boken, skrivestilen, handlingen i den viser frem forfatteren - slik som alle gode bøker gjør. Det vil si, vanligvis i litteratur er det slik at det ikke sies så tydlig i boken at det som det skrives om er forfatteren selv, men her er det umulig å unngå det. Denne boken kommer til å leve i meg.

«Himmelherren» fremstår som temmelig standard fantasy, men med et par kule grep (metaaspektet og forvirringen rundt virkelighet kontra fantasi; hvem skriver om hvem?). Premisset for handlingen (fra virkelighet til fantasi til virkelighet) gjør det nærliggende å tenke i retning av «Narnia»-bøkene og «Den uendelige historien». La meg bare da nevne at «Himmelherren» er langt unna deres kvalitet og iderikdom.

Danske Bøgh Andersen har et levende og sprudlende språk, noe som passer til hovedpersonen og hans alder. Likevel kan jeg ikke si at jeg ble berørt på noen måte av dramatikken i boka, sjøl om forfatteren maler med aldri så store og voldsomme penselstrøk. Han er flink til å beskrive Peters fantasiverden, men elementene den består av er så tradisjonelle og forutsigbare at man aldri blir dratt ordentlig inn i den. Det er mange kreative språklige vendinger her, men av og til tar han disse sammenligningene og gjentakelsene sine litt langt. De blir mer forstyrrende enn at de tjener drivet i historien. Kapitlene er korte og episodiske i formen og med en tittel som forklarer hva det skal handle om.

Aldervurdering vet jeg ikke om jeg er kompetent til å gjøre, men Aschehoug retter boken mot segmentet 12-16. Det jeg kan si er at jeg vil anta at 16-åringen kan finne boken noe barnslig, da Peter har en veldig barneaktig iver og fremstår på en umoden måte i noen av tankene og refleksjonene han gjør seg. Lesemessig sett var «Himmelherren» en helt ok opplevelse, men dette er nok ikke en tittel jeg kommer til å trekke frem som en anbefaling for de som vil lese fantasy.

Fin, poetisk, tankefull og realistisk vemmelig. Kanskje var det det at jeg var mer forberedt på hva som kom til å møte meg denne gangen som gjorde opplevelsen mindre sjokkartet, men jeg syns ikke denne boka er så grotesk og avskyelig som enkelte har forfektet. Kanskje de ikke har/hadde lest Fiolinane?

Boka handler om Frrok; hans streben etter å passe inn i hverdagen og hans forhold til den mer distanserte Flori. Leikvoll har på ingen måte fornektet seg noe i denne fortellingen, men alt virker likevel mer sart og sårbart i "Bovara". Naturskildringene står sterkt, det samme gjør åndslivet og tankeuniverset til Frrok. Han drømmer seg ofte bort under faktiske hendelser eller blir påminnet ting som har skjedd tidligere i livet, enten han sitter ved matbordet, bytter skitbøtta til Flori eller steller med hagen.

Handlingsmessig er det ikke mye som skjer her, det viktigste er å være der, sammen med Frrok. Sånn sett er det ei stille bok som tar seg tid til å utbrodere hans virkelighet, mer enn at leseren skal underholdes kontinuerlig i beste såpestil.

Man kommer jo ikke utenom elementene som, på sett og vis, har blitt Leikvolls "varemerke" (kan man kalle det det?). Iallfall: de er der, men de er aldri spekulative på den måten at man får meske seg i detaljer og hendelsene tværes aldri ut. Han holder det enkelt og antyder mer enn han røper. Om derimot situasjonen danner seg, visuelt sett, klart og tydelig i ditt eget sinn er jo ikke det hans feil, eller?

Boken beskriver ett tøft miljø på gaten, misbruk av narkotika, vold bl.a, og "hjelpeprogrammet" James er med i, for å prøve å slutte med heroin/metadon. men større barn/ungdom (spørs hvor modent barnet er) mener jeg kan lese den. Den er lett å lese, men les den selv først, før du anbefaler den til barn ;-)

Ideen om å skrive om ein av verdas største kunstmålarar, Goya, er god, og forfattaren har gjort eit grundig arbeid i å setje seg inn i den historiske situasjonen i Spania på slutten av 1700- og byrjinga av 1800-talet. Det som trekk ned etter mi meining er den usmidige teksten som er litt stakato og for arkaisk bokmål. Av og til fungerer teksten poetisk, men det blir stort sett tungt å lese. Likevel, eg sit att med eit godt inntrykk av ein interessant kunstnarkarakter, som kunne passa til Goya!

Gripende, hjertevarm, koselig, morsom og tragisk. En herlig bok.om katten Bob og hans "eier" og livet på gaten i London.Gråt gjorde jeg også. Anbefales varmt

herlig fortellerkunst av forfatteren. Koste meg med denne.

:-)