Bokelskere.no

Jeg leste den faktisk ut, men jeg følte meg skuffet i forhold til omtale og forventninger.Jeg greidde ikke å leve meg inn i bokas uni9vers, ble sittende og tenke at det der blir for dumt, og det der er for drøyt. Altså ikke revet med, ikke overbevist om at hovedpersonen er en mulig sann karakter. Og som sagt, for overtydelig, for velmenende. Men i motsetning til Harald leser jeg menge bøker som ikke akkurat scorer topp hos meg. Jeg blir tross alt nysgjerrig på dem.

Jeg er også en stor fan av Remarque. Triumfbuen er verdens best sentimentale bok. Ellers er Tre kamerater uforglemmelig, og Intet nytt fra Vestfronten er jo en klassiker. Men er du svak for tonen i bøkene, er de bra alle sammen.

Jeg synes Karl Ove Knausgårds aktuelle Min Kamp er et godt eksempel. Jeg er midt i bind 2 og er stadig like imponert. Det må jo være selve stilen som gjør dette verket til en bok det er vanskelig å legge fra seg. Som hans venn Geir sier i boka: "Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene...Du kan, og du setter ikke pris på det. Du setter det lavt og vil heller være flink og skrive essayistisk." Og så ruller han lerretet opp i all sin bredde og gjør minst begge deler.

DET SANNA LIVET av Göran Tunstrøm - fantastisk, best på originalspråket, men finnes også på norsk. Tarjei Vesaas og Johan Borgen fortjener å leses fortsatt. Frode Grytten er en mester i sjangeren. På engelsk: prøv Alice Munro.

Det vet jeg dessverre ikke. Har ikke lest noe av Gombrowicz. Men sånn på bakgrunn av annenhånds anelser tror jeg han er koblet mer mot Lacan og den franske psykoanalysen. Og i mitt hode er ikke de kjent akkurat for å prøve å gjøre psykoanalysen enklere og mer folkelig, snarere tvert om. Men som sagt, jeg mangler forutsetninger for å svare deg ordentlig.

Siden vi er på nett som bokelskere kan det kanskje være på sin plass å legge til at Joe South sin hit fra 1968 bygger på boka "Games people play" av Eric Berne. Kom på norsk med titelen Mennesker og masker i 1967. Eric Berne var psykiater opg sentral innenfor Transaksjonsanalysen (TA), en retning som videreførte og populariserte Freuds tenkning om menneskesinnet. Metoden var veldig populær på syttitallet og litt etter, både i psykiatrien, men nikke minst også i ledertrening og selvutvikling på den tiden. Den mest solgte selutviklingsboka innen TA er "I am OK, You are OK" av Thomas A. Harris.

I hylla til Linda finner jeg "Mitt navn er Asher Lev" av Chaim Potok. Dette er en fantastisk bok om en jødisk gutt som blir en stor maler. Kunsten er ikke vel ansett i hans religiøse familie og han opplever mange vanskelige valg mellom sitt ønske om å male og sitt ønske om ikke å såre familien. Stor litteratur, menneskelig varme, lenge siden jeg leste den, - glemmer den aldri.

Det er interessant å registrere at noen bøker skaper totalt forskjellige reaksjoner hos leserne. Denne boka er en av disse. Jeg hører til dem som "ikke greier" den. Jeg prøvde virkelig å ta den på dens egne premisser og legge godviljen til, men det holdt ikke, husker jeg. Blir som med Coelho, for luftig, for overtydelig, for spekulativt og velmenende for det virkelige liv.

Jeg har det helst motsatt. Har jeg lest en bok først, er det sjelden jeg liker filmen. Da har jeg mine egne bilder i hodet, og ofte får jeg ingen ting til å stemme. Ser jeg filmen først preger det bildene jeg får når jeg leser, så det går bra. Mange filmer etter bøker blir imidlertid så bra at det har lite å si hva som kommer først. Det optimale samarbeid mellom bok og film synes jeg jan Troell står for med sin film om Mobergs Utvandrere. Det er fryktelig lenge siden nå, men filmen yter rettferdighet til en bindsterk romanserie, - det er ikke lett!

Jeg må også si meg enig med deg her Kine. Likte boka veldig godt, hvordan alle detaljer i historien ble flettet sammen og samtidig klarte å overraske meg grundig mot slutten. Trist at filmen kuttet det som ble det store vendepunktet i boka. Hvor realistisk alt var skal jeg ikke ta stilling til, men jeg koste meg! En ordentlig feel-good-bok.

Denne boka er en perle for deg som liker det kort.
Og jamen har den bare en eier denne også!

At Hodejegerne fikk Den Norske Leserprisen for 2008 var en stor overraskelse for meg. Den er hans desidert svakeste. Men de andre bøkene hans liker jeg godt, real spenningslitteratur med driv, fantasi og fortellerglede. Det som fra et kvalitetssynspunkt oppleves som forutsigbarhet, kan nok av mange lesere oppleves som gjensynsglede. Og Nesbø har vel aldri hatt andre ambisjoner enn å underholde. At han greier det, viser både salgstallene og det at han blir oversatt i så stor grad. Og vel også den famøse prisen i 2008. Jeg synes forøvrig det er ganske dumt å bli frustrert over at andre har en annen smak enn en sjøl.

Muligheten til å gi terningkast på bøkene gir meg lyst til å blande meg inn i denne diskusjonen. Jan Fongen har selvsagt rett når han påpeker at det vi liker ikke nødvendigvis faller sammen med det vi ser er god litteratur. Hva skal følgen bli for terningkastet? Jeg har valgt å la det følge min subjektive glede av boka, ikke min karakter til boka som kunst. Jeg synes det gir størst mulighet for individuelle variasjoner og interessante vinklinger. Samtidig liker jeg å innbille meg at jeg kan tenke noe om hvem leseren er, når jeg ser hans terningkast.

Et aspekt ved kvalitetskriteriene han nevner er at bøkene skal være nyskapende. Det er selvsagt riktig. Men forringer det kvaliteten på en gammel bok at dens måte å si ting på er blitt etterapt, at den har skapt en klisjetradisjon? Det jeg tenker er at for å bedømme kvalitet må du kjenne hele tradisjonen, men for å bedømme leserglede kan du være fullstendig ignorant. En bok som sier mye klokt om slike ting er "Romankunsten" av Milan Kundera. Og en artig liten bok kom på norsk nå i høst: "Brev til en ung forfatter" av Mario Vargas Llosa.

Da jeg gikk gjennom boklista mi fant jeg ut at mange av de bøkene som har gitt meg de største leseropplevelsene sto med kun en eier. Og det måtte jo da være meg. Så tenkte jeg at jeg ville dele dem med meg. Jeg begynner jo å bli en gammel mann, så disse bøkene er vel stort sett glemt og gjemt. De er nokså forskjellige, det eneste de har felles er at jeg har kost meg med dem. Dvs jeg ser vel at det etterhvert ble en overvekt av historiske romaner og mye for dem som fascineres av amerikansk historie.

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Dette blir en liste etter min smak. Min erfaring er at slike lister lett får en overvekt av vakre, søte dikt, ofte på grensen til det sentimentale. Jeg har ikke noe imot slike dikt, tvert om. Men la oss ikke glemme de morsomme, de sinte, de bitre. I grenselandet mellom de morsomme og de sentimentale er dette et av mine absolutte favorittdikt:

DA VI LETTE ETTER HUNDEN

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

Annie Riis

Å spørre etter ett dikt er som å spørre etter én tone i symfonien. Men på denne tiden av året er det et dikt av Rolf Jacobsen som jeg stadig kommer tilbake til:

BARE TYNNE NÅLER

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
i en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

    Rolf Jacobsen.