Bokelskere.no

Jeg leser Papa Hemingway for tiden og koser meg med at så mange kjente skikkelser dukker opp - han hadde litt av en bekjentskapskrets! Jeg har fortsatt et par uleste bøker av Hemingway i hylla og det er vel naturlig å lese dem etter at jeg er ferdig med biografien. Men så ser jeg at Steinar Sæter synes William Faulkner er bedre. Jeg skammer meg fortsatt litt fordi jeg avbrøt Absalom, Absalom! fordi jeg synes den var så forferdelig tung å lese. Det aller helligste ligger også på lur og jeg kan kanskje forsøke meg på den?

Etter å ha sett Romeo og Julie på teater har jeg tatt Shakespeare-pause. Johan Falkbergets Plogjernet ligger klar på nattbordet og jeg er spent på hvordan det går med An-Magritt og de andre. På øret er jeg på slutten av Yrsa Sigurdsdottirs Det tredje tegnet og synes det er helt grei krim. Jeg tror neste lydbok blir første bok i Sagaen fra Valhall, en action-saga om vikingtidens dronninger. Jeg forsøker å sette meg i eventyrmodus og håper å bli positivt overasket.

Enig i at dette er en veldig god roman, og jeg likte dine refleksjoner omkring den mangetydige tittelen.

Ringen sluttet

Vi følger Jørgen Heim gjennom hans siste døgn på sykehjemmet, døende, forvirret og med smerter når han blir stelt eller skal røre på seg.

Det er lite ytre handling i boka, men vi blir tatt med inn i Jørgens tanker og minner som gir oss et innblikk i hans liv. I likhet med mange andre har han drevet heimgården videre av plikt. Men i hans tilfelle så har pliktfølelsen en helt spesiell grunn, og Jørgen prøver å huske, som her (s. 115):

Det var en helhet, bygget gjennom et liv, men nå er det som om lyset
får alt til å rase. Jeg leter, men finner ingen sammenheng, bare biter
og bruddstykker, små potteskår jeg må lime sammen. Prøver å huske, men
minnene flyter gjennom meg, uten at jeg greier å huske. Alt jeg har er
kroppen min, hendene mine. Gult glass over knokene. Åretråder under
glasset.

Hendene, minner og husk er sentrale tema som stadig gjentas. Han skiller mellom minnene, som er ganske flytende, og husken som er en mer reell gjengivelse av hva som har skjedd. Det er flotte passasjer omkring dette, som for eksempel på side 127:

Som vi holder fast i hverandre. Holder fast i minner. Holder fast i
tid. Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket.
Min datter slapp fingeren min, så slapp hun hånda mi, som jeg slapp
min fars. Hun grep nye hender og jeg gjorde det samme. Grep etter
hender, etter ting, etter steder å høre til, kropper, mennesker å høre
sammen med. Nå griper jeg etter lyset og skyggene i rommet mitt.

Ved slutten av hvert kapittel får vi journalens tørre oppsummering av det som har skjedd – en effektiv kontrast til Jørgens indre liv. Det gir også grunnlag for refleksjon omkring hvordan det kan oppleves for en pasient som har vanskelig for å kommunisere med pleierne.

På omslaget er boka illustrert med et utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet av hans aldrende far. De gamle hendene harmonerer veldig godt med Jørgens stadig tilbakevendende tanker omkring hendene sine, bl.a. på side 247:

Og det er så mye jeg vil holde fast i, bare holde og holde, men
hendene har holdt alt de skulle holde.

Husken kommer etter hvert til Jørgen. Selv om det ikke er noen store overraskelser, så er handlingen bygd opp på en måte som holder på interessen og gir lyst til å lese videre. Det er også mange beskrivelser og refleksjoner som får meg til å stoppe litt opp og lese flere ganger.
Dette er den andre boka jeg har lest av Johan B. Mjønes, og det har absolutt gitt mersmak!

Boken er ferdig lest.
Ikke uvanlig, så sliter jeg med å være enig med flertallet. Jeg har forsøkt å få boken kjedelig, men klarer det ikke. Jeg synes historien om rebellen er god og likte både historiske fakta, geografi og handling. Nå har jeg en forkjærlighet for bøker om mennesker som gjør, fremfor bøker om mennesker som tenker og føler. Jeg foretrekker vel egentlig at det er jeg som skal gjøre det, basert på handlingen.

Det kan hende jeg har en vel livlig fantasi, men jeg synes det blir laget et godt bilde av Rasmus. En stor og sterk mann som får lære mye, som får sett seg om i verden og som evner å skape verdier. Denne mannen sparker oppover, både på foreldre, godseier og fut, men har et stort hjerte for de svake og alltid noen slanter eller en matbit til overs for de trengende. Som far og fosterfar viderefører han sine kunnskaper. Som nabo og sambygding sprer han av sin visdom. Han viser også noen mindre gode menneskelige trekk ved å bli for engasjert og høyrøstet, ikke klare å begrense inntaket av brennevin og havne til køys med andre enn kona.

For meg har boken vært lærerik. Mine kunnskaper om inndriving av skatter på 1600-tallet var minimale. Jeg har derfor hatt stort utbytte av å lese om det. I tillegg har jeg lest om alle øyene på Møre, da jeg kjenner folk som har bodd og bor der eller som har navnet sitt derfra. Jeg har også googlet en del historiske navn, sett på bilder og kart og hatt det svært så hyggelig.

Jeg har altså ikke klart å kjede meg. Underveis har jeg fått mange levende bilder i hodet. For eksempel setningen: ”Vendeli vert trilla på ei kjerre til lyskona på Røsok.” Jeg ser for meg en liten, sped kjerring, forkrøplet av gikt, full av syner, lallende og litt smådrita bak på ei kjerre i ulendt terreng mot kveldshimmelen. Den som kunne tegne dette bildet! Jeg får assosiasjoner til amerikanske Hillbillys.

Ganske tidlig i boken begynte jeg å fundere over om uttrykket "Sunnmøringene er gjerrige" kunne stamme fra den tiden de nektet å betale skatt? Det ble på ingen måte bekreftet, så da har det vel oppstått senere.

Takk for følget denne gangen også! Så kan vi jo håpe at jeg klarer å gå i takt neste gang ☺

Heldige oss som tør. Det tok noen år før jeg turde, men Henriettes klokskap har gitt meg mange hint om at det er ikke bare meg som er lei av å please andre i redsel for å bli snakket om og ikke bli likt. Såååå deilig at jeg ikke bryr meg lenger, for det gjør jeg virkelig ikke. Jeg tar vare på dem jeg er glad i og bryr meg om, men disse respekterer meg også for den jeg er og forsøker ikke forandre meg. Lykkeligere blir man av å være tro mot seg selv, har vel aldri hatt det bedre enn nå. Ønsker deg masse lykke til videre meg å leve ditt liv som du vil...

Har lest ferdig Gråt, side 25
Dette virker lovende! Nok en bok det blir vanskelig å porsjonere ut. Denne fortellerstemmen liker jeg veldig godt. Gleder meg til resten!

Jo,jo! Jeg heier på Rebellen!

Denne likte jeg også veldig godt. Jeg har stor sans for hvordan Siri Hustvedt fletter inn kunnskap og livsvisdom i gode historier. Litt humor er det også - som at hovedpersonen kaller mannens elskerinne for «Pausen» :-)

Spennende populærvitenskapelig forskningsformidling

Lone Frank er en dansk vitenskapsjournalist med doktorgrad i nevrobiologi og en cand. scient-grad i biologi. Hun har skrevet flere fagbøker, bl.a. Mine vidunderlige gener, som ble utgitt i 2010.

Boka Lystlegen kom ut i 2016 og er nå oversatt til norsk. Den har undertittelen Skandaleforskeren som satte strøm til sinnet og åpnet døren til fremtiden. Som forlaget skriver om boka, er dette «en blanding av biografi, psykiatrihistorie, gravejournalistikk og glitrende forskningsformidling».

Historien om Robert Heath som var en pioner i hjerneforskningen og brukte teknikker som i dag letter hverdagen til bl.a. parkinsonpasienter, er både interessant og spennende. Frank setter seg fore å finne ut hvorfor Heath ble glemt og ikke fikk æren for sitt arbeid.

Boka gir innblikk i hjerneforskningens historie, og den stiller viktige spørsmål om hva som er forskningsetisk riktig. Hva er et menneske? Hva er vår personlighet? Hvor mye er det riktig å «justere på», og hvem skal bestemme hvor mye som bør endres?

Et sted i boka har hun denne refleksjonen:

Kan man forestille seg at nevrokirurgien med tiden vil utvikle seg
etter samme mønster som plastisk kirurgi?

Denne kirurgien ble så å si funnet opp i kjølvannet av første
verdenskrig for å reparere sønderknuste krigsveteraner, og lenge var
feltets eneste mål å behandle det abnorme og deformerte. Men det har
som kjent endret seg. I dag overgår den kosmetiske plastiske kirurgien
den behandlende kirurgien klart. Det er en enorm verdensomspennende
virksomhet, der høyt spesialiserte fagfolk forstørrer bryster,
forminsker kjønnslepper og forskjønner det normale i tråd med tidens
mote og kundenes varierende ønsker.

Spørsmålet er om ikke den dype hjernestimuleringen åpner samme brede
dør for nevrokirurgene. Vi lever i en tid der vi ser oss selv som
biologiske maskiner, og i den optikken kan det være vanskelig å se noe
feil i å oppgradere sin medfødte maskinvare.

Vi får følge hennes samtaler med tidligere kolleger og motstandere av Heath, og vi får historiene til pasienter som han hjalp ut av en invalidiserende institusjonstilværelse. Hun leter etter årsaken til at han falt i unåde, og finner forsøk som i dag virker rystende uetiske. Men hvorfor rammet ikke den samme fordømmelsen andre leger som gjorde tilsvarende eller verre forsøk, som for eksempel lobotomi?

På side 122 i boka skriver hun:

Nettopp det personlige er et oversett aspekt når vi snakker om den
vitenskapelige verden. Vi forestiller oss forskningens utvikling som
en langsomt rullende bølge som bare skyller framover ifølge sin egen
indre dynamikk. Mer eller mindre anonyme generasjoner av forskere
bygger tålmodig videre på allerede oppsamlet kunnskap og avdekker mer
og mer av den skjulte virkeligheten, nesten som om det er en
automatikk i det. Men i praksis er det jo individer med særegenheter
og individuelle karaktertrekk som driver utviklingen og bestemmer dens
mange veier og forgreininger. Det er noen som må bestemme seg for å gå
i en bestemt retning til en gitt tid. Noen som må tenke annerledes
eller bryte med tradisjoner for at det skal skje interessante sprang.

Samtidig har hun motforestillinger og ser at kunnskap kan misbrukes. Et annet problem er at bedriftene som produserer utstyr presser på for å få godkjent nye behandlinger hos myndighetene. Dermed blir kliniske utprøvinger satt i gang for tidlig.

Dette er god forskningsformidling i et lettfattelig språk og med en spennende oppbygning. Anbefales!

Boken fikk god omtale i Dag og Tid i dag. Har ikke rettigheter til å dele den, men det sto blant annet «Trass i ein munter tone, rommar dikta ein openberr samfunnskritikk». Jeg kommer nok til å lese denne uansett utfallet av vår avstemning.

Jeg har 2 hyller med til salgs/byttebøker, Bookis salg som ligger ute til salgs på Bookis, men selger/bytter dem her også; og en hylle til med leste bøker som ikke er lagt ut der enda, Til salgs - bytte.

Jeg foreslår en samling dikt denne gangen. På Twitter følger jeg Kjersti Bjørkmo og synes hun har så flotte kommentarer. Diktene hennes er sikkert annerledes, men jeg liker konseptet for den nyeste boken hennes, nemlig å dykke ned i kommuneslagord.

Det er sikkert ikke alle som er komfortable med å lese dikt, men jeg blir mer og mer tilhenger av forfattere som fatter seg i korthet. Håper flere blir med på reisen gjennom norske kommuner i Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå som handler mye om ensomhet.

Strålende kollektivroman fra Island hvor historiene glir over i hverandre og du håper at de ikke skal ta slutt. Poetisk, ømt, rørende, sanselig, rått, humoristisk og melankolsk.