Bokelskere.no

En kollega av meg har også tre sønner. Hun holdt heller ikke raseriet inne da de var små. Tvert imot skrek og kjeftet hun like mye som jeg gjør nå. Så kom puberteten og tok dem. Til tross for at skuespillerinnen hadde en sterk hovedscenestemme, var den likevel ikke sterk nok når sønnene hadde venner på besøk til langt på natt. En natt hadde hun på alle mulige måter prøvd å få gjestene ut. Da ikke engang hylende trusler hjalp, hoppet hun opp på et bord og begynte å strippe. Skal si sønnene fik hevet ut vennene sine i rekordfart.

PROFESSOR RUBEK atter alvorlig
Det var det, at hele dette med kunstnerkald og med kunstnergerning - og sligt noget, - det begyndte at forekomme mig som noget så tomt og hult og intetsigende igrunden.

FRU MAJA
Hvad vilde du da sætte i stedet?

PROFESSOR RUBEK
Livet, Maja.

Men slik var det hver morgen, med den største møye
samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som en gest til
denne kvinnen han i årevis hadde levd tett innpå, og som han
følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om
han nå i det store og det hele bare kjente rester av denne
samhørigheten, så var det maktpåliggende for ham hver morgen,
gjennom dette muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at i
djupet av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom
dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke stemte
overens med hva de faktiske forhold, så måtte han tvinge seg selv,
for sin anstendighets skyld, opp til de høyder hvor denne gest
var mulig, ikke minst fordi han da fikk tilbake et farvel i
samme liketille og ekte tonefall, som virket dempende på hans
uro, og som han ikke kunne unnvære.

A DREAM WITHIN A DREAM

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow -
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand -
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep - while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?

Byen

Jeg bor i fjeldet. I uger har jeg ikke set et menneske, ikke hørt min
egen røst. Jeg hører mig selv tænke, mens tjernet skvulper.
Røde skyer drager forbi. Det mørknes, fjeldvandet blir sort,
lommen skriger.
Det farer en angst igjennem mig. Hvor er de nu alle? Hvad
gjør de? Lever de endnu? Lever mine brødre, menneskene?
Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte.
Jeg må ned, bag den borteste blåne, sønenfor de brede sletter,
der hvor hjerter slår, der hvor tusender hjerter slår i kor.
Jeg iler til dalen, jeg gjemmer mig i kupeen. Hele natten
pruster hjernvognen, lyner afsted i mulm og mørke, gjennem lange,
dybe dale, over brede sletter.
Næste aften står jeg på den stenlagte gade. Der er ingen skog
længer, men huse og vinduer, ingen sus gjennem blade, men
surren av vogne, larm af utallige fødder.
Langt borte hørte jeg et forfærdelig skrig. Hvem lider?
Jeg løber efter skriget. Og jeg hører ud fra åbne vinduer en
brølende røst:
«Forfærdes, I mænd og kvinder, I rådne kar, Eders skiddenhed
er værre end øglers, Eders synder er utallige som havets sand.» --
Angst løber jeg videre. Jeg kommer forbi et hus, hvor der er
mange mennesker. Jeg ser dem sidde langs væggene, de snakker
ikke til hinanden, de smiler ikke til hinanden.
Og jeg blir mer og mer angst. Jeg kommer forbi dansebuler
med mænd og kvinder, der sparker hinanden tilblods.
Er dette mine brødre menneskene?
Jeg løber videre og videre. Jeg blir mere og mere angst. Ingen
taler til hinanden, ingen smiler til hinanden. de farer afsted, som
var de piskede, og ud fra de små huse hører jeg gråt og hulken, bag
mig gråter det, gråter, gråter...
Og omsider går det op for mig, omsider ser jeg det: De er
vanvittige, de piskes af sin egen skygge. Og jeg ser mig om, jeg ser
på deres øine, deres miner, deres ilen og løben:
Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.

~ Sigbjørn Obstfelder

Vårlyset er en stille og speilblank sjø uten strand i den timeviseren solskiven senkes i gylne lenker ned fra himlen.

TIL LESEREN

Jeg hadde
et visst overtak på deg
i begynnelsen, merket
du det? - jeg burde

kanskje nevne det
nå som jeg er i ferd
med å slippe
grepet - for du finner

vel etter hvert
at vi står i grunnen
nokså likt, ikke
sant?

Jeg tenkte en del på hvorfor det var de små bagatellene som fikk meg ut av fatning, som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å gi opp, mens jeg ellers stort sett klarte å holde hodet godt over vannet når det gjaldt det at han var blitt syk. Jeg kom fram til at det antakelig er slik at man klarer å mobilisere for de store sakene og problemene, mens de små, bagatellene, de er man mer uforberedt på. Eller kanskje det er nettopp bagatellene man klarer å forholde seg til og blir fortvilet over, mens de store spørsmålene, de virkelig vonde, de holder man på lang avstand. De orker man ikke å reagere på.

Slik er det 'sunne' menneskets tale: Enten, eller. Men den forelskede svarer (og det er det Werther gjør): Jeg forsøker å smyge meg frem mellom alternativene, det vil si, Jeg har ikke noe håp, men allikevel . . . Eller også: Jeg velger gjenstridig å ikke velge; jeg velger å gå utenom, – jeg fortsetter.

[...], min Smerte og min Lidelse er navnløs.

Hver eneste kveld ba hun til Gud om blå øyne. Brennende, i et år, hadde hun bedt. Selv om hun var litt skuffet, hadde hun ikke mistet håpet. Å få noe så vidunderlig som det til å skje, ville ta lang, lang tid.

Vi hadde sluppet frøene våre i vår egen lille flekk svart jord, akkurat som faren til Pecola hadde sluppet sine frø i sin flekk svart jord. Vår uskyld og tro var like fruktesløse som hans lyst og fortvilelse.