Jeg så det da det ble framført siste gang, i 2010. Da var Nils Gaup regissør og Paul Ottar Haga spilte hovedrollen. Med nydelig sommervær og gode skuespillere ble det en flott opplevelse for hele familien! Området ved Prestelva i Stadsbygd egner seg også veldig godt for oppsetningen, så det anbefales. En mindre oppsetning av "Folk ved sjøen" settes opp de årene det ikke er spelår for "Den siste viking".

Og mens jeg er i gang med å promotere Trondheimsområdet, så anbefaler jeg en tur på Ladestien i Trondheim, en fin tursti ved sjøen. Når du kommer til Ringvebukta finner du Sponhuset som er et serveringssted. (Navnet kommer av at veggene er tekket med spon.) Rett ved Sponhuset ligger Adrianstua som var boligen til forfatteren Kristian Kristiansen. Han er mest kjent for trilogien om Adrian Posepilt. Boligen disponeres nå av Trøndersk Forfatterlag. Er du i Trondheim 25.08., kan du få med deg årets litterære hagefest.

Ellers i Trondheim kan du f.eks. se skulpturen av An-Magritt og Hovistuten utenfor Ilen Kirke, eller besøke Agnar Mykles plass - en park ved Klostergata i nærheten av der Agnar Mykle vokste opp. Det røde trehuset som het "Den røde rubin", er nå revet og erstattet av en murblokk i Klostergata 72A.

Og nå ble jeg så revet med her at jeg slo opp i Trondheim byleksikon. Der står det bl.a. at Victor Hugos debutroman fra 1823 er "Fangen på Munkholmen", og er en fantasifull kjærlighetshistorie mellom to oppdiktede personer - Griffenfeldts datter og stattholder Gyldenløves sønn. Nå ble visst enda en bok føyd til min skal-lese-liste...

Jeg tror sannelig dere bør ta dere en tur nordover i sommer jeg, Hilda!

Denne helgen ser det ut til at jeg har vært heldig og funnet fram to riktig gode bøker.
Ganske jevngode ser det ut til, og jeg tror det går i retning av to femmere.
Den ene er "Normans område" av Jan Kjærstad. Meget velskrevet fra en klok forfatter.
Det samme kan man si om den andre boka som er "The Honorary Consul" av Graham Green.

En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på.
(Tor-Åge Bringsværd)

Når jeg så overskriften visste jeg at jeg kjente igjen navnet, siden jeg har jobbet i bruktbokhandel husker jeg at vi hadde SOS-serien i hylla (krimhylla hos oss), og jeg har en bok av ham selv, bok 30 i Knut Gribb serien, Djevelens Triangel fra 1978, hvor det står på coveret '1. pris i konkurransen om 'Beste Gribb-roman'', men dette er den eneste Gribb-boka hans, med unntak av en novelle i boka Riverton-klubben hedrer Sven Elvestads Knut Gribb.

I følge Vakre damer og blodig død kom SOS serien ut med 23 bøker mellom 1977 og 1985 og der står det en kort biografi: En lang - til å være norskforfattet - spenningsserie. Gunnar Messel (f. 1933) hadde selv en ganske omflakkende tilværelse bak seg da han skrev serien. Han hadde bl.a. bodd i Midt-Østen og Øst-Afrika - og er nå bosatt i Spania (pr 1994).

Andre Gunnar Messel bøker nevnt i boka er i 3-stjernersserien: Begrav meg ikke i sand (1974), En krans til min elskede (1974), En dag er du borte (1975), God tur til helvete (1976) og under annen norsk krim Den siste vilje (1977). Alle er gitt ut av Bladkompaniet.

På Wikipedia-siden for Knut Gribb står det over forfattere: Gunnar Messel (forretningsmann, oversetter m.m.) , men desverre ingen link.

Mine favoritter i mai var Sarpsborg som forsvant 5, 6 og 7. Kan tenke meg å kjøpe mine egne eksemplarer i fremtiden, vet de koster kr 150 pr stk på antikvariat.net og husker at jeg så en par i en bokhandel i Sarp i fjor sommer.

Mine andre favoritter denne måneden er Eventyrlige sagn i den ældre historie av Moltke Moe og Absolut story : från vikingar til vodka.

Sier meg enig, dette var en av de første 'voksen' bøkene jeg lest i tenåra!

Dersom du skal til Trøndelag og Fosenhalvøya i tidsrommet 15. - 25. august, kan jeg anbefale friluftsspelet Den siste viking basert på Johan Bojers bok. I år er det Margret Olin som er regissør og Nils Ole Oftebro spiller hovedrollen som Jacob.

Uten tvil Erich Maria Remarques "Tre kamerater" - ei bok som har alt. Det er så herlig når man blir dradd inn i ei god historie, og nesten en sorg når boka er slutt. Jeg tillater meg å sitere hva en annen bokelsker, Hilde S, skriver om boka: En nydelig bok om kjærlighet og vennskap. Men også om bitterhet og angst for livet. Og om hvordan alkoholen erstatter tryggheten de aldri finner.

Et oppslagsverk om de ulike retningene innenfor coaching

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til innlegget (fordi det er for stort til å få inn her - dessuten med mange linker i teksten og bilder.)

Nålen av Ken Follett. God lesehelg til deg på verandaen:-)

Idag leser jeg Magiske verdener - fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams siden den er forfalt og jeg skal på biblioteket i morgen for å levere bøker, ellers blir det Mystikkens verden - mystiske steder, Store bergensere - fra Olav Kyrre til Davy Wathne, Fønikerne - Libanons gamle handelsfolk og kanskje litt til i Storsjöodjuret, Seljordsormen, Nessie och andra sjömonster denne helgen. Er ferdig med hoveddelen om Storsjöodjuret og skal begynne på delen om Seljordsormen. Og hvis jeg vil lese litt true crime blir det Yorkshire's Murderous Women siden jeg har en kjøper til den boka.

Mine 10 blir Stephen King, Alexandre Dumas d.e., Mark Twain, Jules Verne, Roald Dahl, Arthur Conan Doyle, Doris Lessing, JRR Tolkien, Charles Dickens og Lewis Carroll

En serie jeg har beholdt alle bøkene av er Lykkejegerne av Jan H Jensen som handler om 4 søsken fra Mandal og deres eventyr fra ca 1900 frem til første verdenskrig. Før jeg leste dem, hadde jeg lest flere Knut Gribb bøker av samme forfatter.

Helt enig, dette fenget meg ikke overhodet, kjedet meg mens jeg leste . Første og siste møte med denne forfatteren for mitt vedkommende.

Flere av favorittene er de jeg leser flere ganger, som eksempel div Knut Gribb (spesielt Grav under høstløv), div Sandemo (spesielt Piken med sølvhåret), div Djevelens ryttere, Maggie Gladstone, Danny og den store fasanjakten, bøkene av Jan Broberg, Lykkelige Vinland og Vestover før Columbus av Kåre Prytz, div Sylvia Thorpe, Tornefuglene, Valhall tegneserien, Trap med ni trinn leste jeg flere ganger som barn, Ulf Stark's Jeg tar sjansen, Tiggerprinsen av Mark Twain, Ivanhoe, Sylvia Andrew's Belieret hjerte fra Steepwood serien (Harlequin), Kid Paddle, Disneyland bøkene, div Star Trek, Greven av Monte Christo, Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe, Prestens datter av Deborah Simmons (den morsomste kjærlighetsromanen jeg har lest), Sinfest, Josephine Tey's The Daughter of Time (Tidens datter), Kollektivet av Torbjørn Lien, Heksen Belladonna av Eva Ibbotson (som jeg trodde var svensk som barn), Lykkejegerne 1-8 av Jan H Jensen (om fire søsken fra Mandal sine eventyr), Ina bøkene og diverse Chronicles of... Har 236 bøker som favoritter og nesten alle er bøker som jeg leser flere ganger.

Jeg kom inn via vampyrfilmer, leste så bøker. Ble hekta på Hammer filmer og ikke bare vampyrer. Har lest Vampyren av John Polidori (finnes i en Midnatts grøsser), Carmilla og Dracula på norsk, skal lese Carmilla på eng. Husker at den norske versjonen av Carmilla var i en bok med 3 el 4 historier av Le Fanu. Av andre vampyrbøker har jeg lest alle 12 av Den vesle vampyren + de som kom ut av tegneserien, har lest hele Anne Rice Interview.... og skumlest de 4 neste (skal lese dem skikkelig med tider og stunder). Så filmen først. Har lest de 7 første Anita Blake og har ca 18, div Buffy bøker, de 2 første i Blood serien av Tanya Huff, Children of the Night av Mercedes Lackey og diverse andre. Har 210 bøker i Vampyr hylla mi, men ikke alt er romaner og flere av dem er fortsatt på ønskelista også.

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!