Bokelskere.no

To nydelige dikt, Kirsten. Jeg har også hatt stor glede av å lese Inger Hagerup, så dette var et hyggelig gjensyn.

«Eg er Tollak til Ingeborg.
Eg høyrer fortida til.
Eg har ingen planar om å finne min plass nokon annan stad.»

Allerede i innledningskapitlet plasserer Tollak seg som en som har meldt seg ut og ikke deltar i samfunnet rundt seg. I et nydelig nynorsk språk beskrives en innesluttet mann av få ord. Han er bitter og ensom og vet at han snart skal dø. Nå har han sendt bud etter de voksne barna sine, Hillevi og Jan Vidar, for å snakke med dem før han dør. Mens han venter, tenker han tilbake på tida før kona Ingeborg forsvant, og han prøver å holde seg unna brennevinsflaska i skapet.

Ingeborg var den som brakte normalitet inn i Tollak liv. Hun hadde lett for å le, mens han var den tause og svartsynte som jevnlig hadde raptuser med drikking. Etter at byggevareutsalget etablerte seg nede i bygda, mistet Tollak kundene til saga på gården, og det ble smått med inntekter. Han sier selv: «Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten. Eg har ikkje lenger mi Ingeborg, så det vesle lyset eg har hatt i livet, det er slokna, men eg har noko att: Eg er den eg er.» (s. 13)

Dette er en vond historie. Tollak blir en slags representant for dem som ikke greier å kommunisere med ord, som er redd for å uttrykke følelser, som ikke greier å omstille seg til nye tider og som tyr til selvmedisinering for innimellom å lette på trykket. Her er det problemer som går i arv, og det lyse sinnet til Ingeborg får dårlige kår etter hvert som Tollak mislykkes.

Språket i boka kler fortellingen svært godt, en knapp stil og et ordvalg som gjør at jeg ser Tollak levende for meg. Denne boka går rett inn på lista mi over gode bøker på under 300 sider !

Jeg forskutterte seieren din jeg også og lånte boken som lydfil på Bookbites for noen dager siden. Gleder meg :)

Jeg leste ferdig boken i går og synes den var god som dystopi, men heller kjedelig som krimbok. Jeg klarte ikke å få noe forhold til personene i boken og synes ikke den var spennende. Kanskje hadde jeg for høye forventninger ettersom den ble kåret til beste finske krimbok i 2011? Håper den faller bedre i smak hos dere :)

Mitt forslag denne runden Et liv forbi av Helga Flatland. Jeg likte godt triologien Bli hvis du kan og det frister å lese mer av henne. Var innom både Renberg og Knausgård før valget falt på Flatland, kanskje mest fordi jeg er litt mett av litteratur av og om menn.

I dystopisk lesesirkel pøser regnet ned i Helbrederen av Antti Tuomainen. Det er rart å lese om Helsinki uten kulde rundt juletider. For ikke å lese den ferdig for fort fant jeg fram Livets lenker og det angrer jeg ikke på. Den står på 1001 bøker å lese før du dør-listen og i motsetning til mange andre titler jeg har hentet der er jeg enig i at den bør stå der. Det er kvalitet i hver setning (hvis man overser litt dårlig oversettelse her og der), tørrvittig humor, alvor og gode karakterer. Jeg spør meg selv om hvorfor jeg ikke har lest Somerset Maugham før, den har stått i hylla i åresvis. Heldigvis er historien laang.
På lydbok surrer krim av Lee Child. Jeg er på bok 3 i serien om Jack Reacher og har 12 til på vent. Helt greit å høre på som akkompagnement til husarbeid og andre sysler.

Selv om jeg sjelden skriver på helgetråden setter jeg stor pris på den og leser den hver uke. Får mange tips om bøker og noen havner på leselisten. Håper dere fortsetter med den om enn tilbakemeldingene blir litt få i perioder :)

Jeg lånte boka på biblioteket og leste fort ut kapittelet 2 dager før jul. Jeg liker historien så langt, den er lettlest og beskrivelsen av vær og miljø ellers virker dessverre troverdig. Har hatt noen dagers pause med annen bok, for ikke å bli for fort ferdig.

Stødig forfatter dette, alltid oppslukende historier 👍

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

Så enig. Synes full spredning var sååå bra og gleda meg til å lese denne, men gedigen nedtur. Utrolig dyster, rar og fenga ikke overhodet🥵

Jeg har også lest ferdig "Ensomhet" og liker disse kapitlene bedre enn "Økonomi".

I kapittelet "Hvor jeg levde og hva jeg levde for" har jeg merket meg følgende setninger:
- Det er morgen så lenge jeg er våken og har daggryet i meg.
- Å høyne dagens kvaliteter er den største av alle kunster.
- Tiden er bare en bekk jeg fisker i.
Dette kan jeg identifisere meg med og det er helt i samsvar med tankene til mentaltrener Erik Bertram Larsen. Han har muligens lest Thoureau.

"Lesning" ble en berg -og dalbaneopplevelse. Jeg har så absolutt lyst til å lese flere klassikere, dog ikke på originalspråket. Lurte underveis på hva Thoreau hadde skrevet om publikasjoner som Se & Hør, he-he. Undret også på om en 4-åring kan få "et sløvet syn, treghet i kroppen og en alminnelig utvanning av alle åndsevner" av å se i/lese et fargestrålende hefte om Askepott? Ble temmelig irritert over kommentarer om irer, pygméer og nikkedukker, men brølte høyt av latter da setningen "Ikke alle bøker er like dumme og kjedelige som dere lesere" dukket opp. Jammen kunne mannen provosere!

I "Lyder" innrømmer Thoureau at han er menneskehater og melankoliker og da blir valgene hans lettere å forstå. og det er jo noe sant i at "Vi møtes til måltidene tre ganger om dagen og gir hverandre en ny prøve på den gamle mugne osten vi er". Fravær kan gjøre godt.
Ellers er jeg så enig i at det er mange fordeler ved å stå opp tidlig. Jeg har nok ikke blitt så vis av det, men å være ute før soloppgang, se nattdyrene gå til sitt leie, høre småfuglene våkne og kjenne dagens første solstråler varme er virkelig balsam for sjelen og følelsen sitter i hele dagen.

Thoreau kommer nok fortsatt til å ergre meg, men litt bedre venner har vi blitt.

Samtidig skriver han i lite positive ordelag om håndverkere (særlig irer) og jernbanearbeidere og mener at å velge bondeyrket er det samme som å pålegge seg selv fengselsstraff. Så selv om han mener at alle skal finne sin veg, mener han vel at den han fant er den beste?

Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?

Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.

Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?

Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.