Bokelskere.no

Eg var så heldig at De kaller meg ulven av Zeshan Shakar var ein av pakkane som låg under juletreet sist jul. Har lese i den eit par dagar, og likar den godt. Forfattaren skriv godt og får fram
konflikten som kjem fram når to ulike kulturar skal leve saman. Det er ikkje alltid lett- hverken i heimen eller ute mellom vener og kjende.
Boka fortener mange lesarar!

Vil ynskje både deg og alle andre leseglade ei god helg!

Fin Brooklyn-liste. Jeg har bare lest den første, men merker meg de andre.

Det kunne vært spennende med en innvandrer-liste faktisk. Dette er jo en relativ moderne innvandrerhistorie, der klasse og rase er mer markant enn de store europeiske innvandrerbølgene på 1800-tallet. Men like fullt er det møtet mellom ulike kulturer, og det å se et samfunn og levesett utenfra.

Hva synes du om Finntjern, Readinggirl? Har lurt på om jeg skal lese den :-)

Denne helgen fortsetter jeg med Mer av Hakan Günday.

I italiaprosjektet er jeg i gang med L'isola di Arturo / Arturos øy av Elsa Morante. Synes dessverre ikke den kan måle seg med Morantes La storia / Historien …

Har også så vidt begynt på månedens bok i den dystoptiske lesesirkelen på Bokelskere, nemlig 104 av Christopher F-B Grøndahl.

Ble ferdig med å lytte til Age of Vice av den indiske forfatteren Deepti Kapoor i dag. I denne spenningsromanen skriver hun rått, men medrivende om landet med særlig vekt på underverdenen i New Dehli.

Neste lydbok ut blir Em av Kim Thúy. Hun er født i Vietnam, men som tiåring flyktet hun med familien til Canada. Et nytt forfatterbekjentskap for meg, men hun har skrevet flere kritikerroste bøker, så spent på denne.

God helg alle sammen!

Det er lenge siden jeg var førstemann til å svare, om det noen gang har skjedd. Nå leser jeg "Rinnanbanden. Infiltrasjonen. Torturen. Oppgjøret", som faktisk er nærmere, mindre nådeløst enn noe av det jeg har lest før om dette. Dette foregår jo i min landsdel, Møre, Romsdal og Trøndelag. "Banden" består jo av folk flest, som sikkert syntes det var smart å få høy lønn og tenkte mindre på hva de gjorde for lønna. Det er fortsatt tidlig i historien, hvor aktørene blir presentert. Hvis mine foreldre hadde levd, hadde jeg gitt dem denne boka, for Rinnan & co var virkelige banditter og forrædere for den generasjonen. Det var en slags vantro over det, hvor lavt man kunne synke for penger, kvinner og dram. Aage G. Sivertsen er forfatter. Jeg er ikke ferdig med alle bøkene fra sist helg heller men leser trøstig videre mellom løping ut for å lære valpen hvor han skal gjøre fra seg. Det er ikke uten videre logisk for han. God lesehelg til alle!

Ei svært sterk bok som gjer inntrykk! Har lese den meir enn ein gong….

Så kan jeg også starte. Alltid spennende å åpne en ny bok. Ventet på pocketutgaven, som kom ut idag.

Da har vi hatt februartreffet vårt med en fin diskusjon omkring Frode Gryttens novellesamling «Menn som ingen treng.» På møtet i mars skal vi snakke om boka «Gjenferdet av Alexander Wolf» av Gajto Gazdanov, ei bok som har fått god omtale her inne. Vi har fremdeles plass til flere deltakere - det er bare å ta kontakt.

Gode karakteroppbygginger men lite spenning

104 av Christopher F-B Grøndahl er innkjøpt og lastet ned på Kindlen. Begynner på den i dag - gleder meg til denne :-)

Jeg var faktisk ikke klar over at New York har hatt en så «erkebritisk» overklasse. Men som du er inne på, de var etterkommere av britiske og hollandske immigranter som hadde arbeidet seg opp. På én måte minner boken meg litt om P. G. Wodehouse. Selv om dette er en helt annen type bok, har Edith Wharton noe av den samme elegante måten å blottstille dette konvensjonelle levesettet på. Hun skriver glitrende.

Du skriver Ellen: «… det sentrale hovedtemaet i boken er allmenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?» Baksideteksten på min utgave (Gyldendal 1994) sier at dette er «en bok om mot og om mangel på mot». Mot til å følge hjertet?

Jeg er for så vidt ikke uenig. Men rommer ikke boken et sentralt og allmenngyldig dilemma til: Fører det å følge hjertet nødvendigvis til et bedre liv? Jeg synes mye av tematikken kretser rundt dette dilemmaet. Spesielt blir det tydelig, synes jeg, i bokens avslutning (som jeg ikke skal røpe).

Takk for en fin omtale både av boken og filmen, Ellen. Filmen skal jeg se, og «Den franske løytnants kvinne» fikk jeg lyst til å lese, tror jeg har den. Filmen har jeg sett for lenge siden, men husker bare at jeg likte den.

MON hvilken Brontë-søster de mener? Er det storesøster Charlotte som skrev om sin tids au pair? Eller kan det være mellomsøster Emiliy som har litt mer lidenskap, villskap og mørke? Eller lillesøster som jeg ikke har lest?

Hvis jeg skal koble ligger den til tross for den ytre likheten nærmere Stormfulle høyder enn Jane Eyre. Sistnevnte har en slags ytre likhet med den unge kvinnen som flytter inn i hjemmet til noen og tar av seg barna. Den handler også om en ung kvinne som skal finne seg selv. Men uten romantikken. Likevel tenker jeg at det er noe med lynnet og en upålitelig fortellerstemme som trekker den mot Stormfulle høyder. Om Lucy er en upålitelig forteller, kan vi jo diskutere, men hun er i alle fall en forteller som holder noe tilbake og som ikke er rettlinjet i sin fortelling. Forholdet til moren avdekkes litt etter litt, og er på en måte lag-på-lag.

Hvis vi skal ta utgangspunkt i Virginia Woolfs egen poetikk beskrevet i Modern Fiction så skal forfatteren gjenspeile mangfoldet i livet, både i det ytre miljøet og i den indre bevisstheten. I henhold til SNL kjennetegnes romanene av indre monologer, perspektivskifte, brudd i kronologi og tilbakeblikk. I Lucy er det brudd i kronologien og tilbakeblikk. Vi følger Lucys indre monolog gjennom romanen. Men dette finner vi jo i svært mange romaner i dag.

For en nydelig roman, språket er formidabelt, og fortellerstilen drar leseren inn og holder på oppmerksomheten til siste slutt.

Husker jeg rett, så var dette første tittel som Bokklubben utga som månedens bok ? En av de som står først i køen hos meg hva angår bøker jeg vil lese om igjen. Særlig med den begrunnelse du nevner her, Harald.

Hei og takk for hyggelig respons, Lillevi.
Nei jeg gir deg rett: Og beklager at jeg misforstod deg om å kvitte seg med en bok. Når du kommer inn på dette med å kjøpe bøker; jeg har en langt større samlinga enn de som er oppgitt her på mine sider. Sjelden samlingen min økes ved kjøp nå , men samlingen øker likevel ad naturlig tilsig. For jeg bytter ikke gaver. Ingen grunn til det heller. Både til jul, bursdag, farsdag ,ja, du vet. Og de jeg får i huset som sådan er der kvalitet over så det holder. Det som forbauser meg stadig er at man greier å finne titler innen mine interesser, som jeg ikke har fra før. Skyldes nok at mine bokhyller er fullt synlige og granskes nok under jevnlige besøk. Må legge til at jeg leser mye senere med alderen. Dessuten finner jeg stadig bøker hos meg selv som jeg faktisk har trodd jeg har lest. Og-siden du nevner din festlige bok -kiosk på øya, har jeg en nær kjenning som driver antikvariat -som kjenner mitt nedslagsfelt og som sender meg beskjed når hun har fått inn bøker hun vet vil interessere meg. Men dog jeg kan bli fristet til å skives bort noe av min samling -som kanskje ikke har den litterære verdi, men som likevel kan ha det for andre- etterkommere for eksempel , slik du nevner. Senest i går måtte jeg flytte på noe i et kjellerrom og fant en kasse bøker. Som jeg hadde glemt . Hele kassen ! Jeg kikket på de første bøkene som tilforlatelig var havnet øverst , "Mitt forheksede hjerte" , av Theresa Charles , Ernst G. Mortensens forlag 1960, HUMØR-1933 , Aschehoug med "Syv forfattere søker en forbryter. Kino-Amatøren , J.L.Nerlien, Oslo , en flott bok for alle som har brukt smalfilm (super 8) og redigert og klippet, som jeg startet med, både boken og min opptaker, regjeringsapparat og fremviser har jeg , hvem gidder i dag når en akn ta video med en telefon og streamer den til TVen i stua, men kjekt å ha, som min venn Øystein Sunde, var det vel, som sa. Samt et klenodium "Pettersens" acv Amalie Pettersen (født Schwanenflügel ) i flott stand utgitt i 1911! Da hadde jeg ikke mot nok til å gå dypere i denne kassen. Det får mine etterkommere gjøre.
Men jeg er mer enn én gang blitt overrasket over å finne bøker i mitt hus som viser seg å være av en viss kvalitet. Hva vi samler gjennom et langt liv.
Mener det var deg jeg for noen år siden snakket om en viss James Herriot " On de bare kunne sankke". I senere tid har den gått over skjermen under "Den nye dyrlegen" eller noe sånt med hovedpersonen heter nettopp det, "James Herriot" . Verden er stor for det meste, av og til så vidunderlig liten.
I en hylle bak meg her på kontoret fant jeg en dag " De fortapte spillemenn" av ikke ukjente William Heinesen. Så om du også mangler denne , eller andre her i bokelskere gjør det, kan jeg anbefale den- i det minste for å få en virkelig god latter, av den sorten som gjør så godt.
Hvor hyggelig er det ikke for meg at du likte at jeg anbefalte "Slaktehus-5" så får vi se hva du sier etter du har lest den, om du da blir ferdig med den.

Festlig å være tilbake i dette forumet på ny, og det er retorisk rett og rimelig at det starter med deg, Lillevi.
Tusen takk så langt, for gode ord og varme.
Med vennlig hilsen oldingen ved havet .

PS: La meg i en fotnote få legge til at Biblioteket her på stedet er ypperlig både hva gjelder utvalg og service. Ikke bare finner de bøkene for meg men da de vet at jeg via rene idiotien gikk hen og brakk ryggen på to steder fòr ca. et år siden også bringer dem til min dør og det med et smil. DS.

Det er en kort roman - jeg må innrømme at jeg allerede har lest den ferdig. Men ettersom vi er tidlig i leseperioden skal jeg ikke komme med noen helhetsbetraktninger. Jeg synes det ville være fint å få mer omfattende diskusjoner enn vi har hatt noen ganger, derfor posisjonerer jeg litt ut.

Språket er tilsynelatende enkelt, med en litt naiv forteller som møter en ny verden og skal skape seg nye erfaringer. Men likevel er bildene slående, og fortjener å leses sakte, slik som beskrivelsen av følelsen av å trekke en feil konklusjon basert på tidligere erfaring «solen skinner, luften er varm». «Jeg var ikke lenger i en tropisk sone, og erkjennelsen kom som en strøm av vann som splittet en hittil tørr og fast grunn, og skapte to bredder, der en var fortiden min - så kjent og forutsigbar at selv tanken på hvor ulykkelig jeg var da, gledet meg nå - den andre var fremtiden mn, et grått tomrom, et overskyet hav der regnet falt og ingen båter var i sikte.» (s 11)
Det er fint hvordan bildet som beskriver fornemmelsen tar i bruk et bilde nettopp knyttet til de to verdenes ytre kjennetegn, der den tropiske sones tørre grunn splittes i en fuktig, grå og ukjent værtype. Vi følger hele tidens jentas tankerekker på tvers av avgrunnen mellom det gamle og det nye.

Fortelleren er fandivolsk i sine beskrivelser (og i fremferd) «en jente jeg hadde kjent hele livet, som var utrivelig allerede før foreldrene hennes tvang henne til å bli syvendedagsadventist» ( s 13), og hun er langt fra en underordnet jente fra den tredje verden.

Å denne likte jeg så godt - merkelig, men nydelig! Ble så glad i personene i denne boka. Dette er en spennende forfatter som jeg må lese mer av.

Du verden
Jeg må komme litt lenger inn i lesingen før jeg uttaler meg. Spent på diskusjonen nå :)
(Også store forfatterinner som jeg setter pris på)

Jeg er godt i gang med lesingen, og vil dele mine refleksjoner etterhvert. Jeg har merket meg at det på smussomslaget at det refereres til intet mindre enn tre store forfattere. «Datter av Brontë og Woolf» (Wall Street Journal) og Marguerite Duras (Expressen). Det er store forfattere som jeg har en stor beundring for, men jeg lurer også på hvorfor er det kvinnelige forfattere som trekkes frem? Og kjenner dere igjen slektskapet til dem?