Bokelskere.no

Diktsamlingen Averno er en slags gjenfortelling av den greske myten om Persefone men kan også sees som en beretning om en ung kvinne av i dag.
Forholdet mellom foreldre og barn, og da særlig båndene mellom mor og datter står sterkt i disse diktene og er vel for en av temaene i boken å regne. Det samme er forholdet mellom liv og død. Men også menneskelig tap og forfall blir tatt opp i denne boken, og jeg vil også si at den såvidt er innom politiske spørsmål og klima for å nevne noe. Selv om vi får høre mye om Persefone og historien rundt henne kunne dette like godt ha vært en beretning om en ung kvinne av i dag og hennes erfaringer.

Absolutt en verdig nobelprisvinner!

Les gjerne hele omtalen min her.

Jeg har en forkjærlighet for debutanter og blant mange store forfatternavn til tidenes krimhøst i Boktips dukket det opp nettopp det; en spennende debutant. Hun heter Ellen G. Simensen og har skrevet den psykologiske krimromanen «Tro meg når jeg lyver». Jeg hadde allerede fått med meg at hun hadde fått terningkast 5 i Ringerikes Blad og spenningen var derfor stor da boken lå i postkassen rett før helgen. Det første som slo meg var det fantastiske omslaget, som et vitnesbyrd om at jeg hadde noe mørkt, spennende og «creepy» i vente, og etter å ha lest prologen var jeg hektet. Resten av boken artet seg som en real pageturner og etter et drøyt døgn var 383 spennende sider med sitrende spenning fordøyd.

«Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?»

Ellen Gustavsen Simensen beviser med «Tro meg når jeg lyver» at hun har et naturlig talent for å skrive, for denne boken ga meg en leseropplevelse av de sjeldne, velskrevet og så spennende at jeg mer enn en gang kjente at nakkehårene reiste seg. Jeg leser om sorg og lidelse, om mørke hendelser i fortid, om død og fordervelse, om løgner og hvor mye et menneske kan tåle av både fysiske og psykiske belastninger. Språket fremstår som svært gjennomarbeidet og vitner om en hardtarbeidende forfatter og garantert en streng redaktør fra forlaget i bakgrunnen, for her er ikke et eneste dødpunkt, men korte og handlingsmettede kapitler i en drivende god bok.
Jeg er mektig imponert og full av respekt for det solide «håndtverket» en debutant har levert og det til toppkarakter. Jeg håper og tror at denne boken kommer til å slå godt i fra seg utover høsten, for den fortjener mange lesere. Dere kommer garantert ikke til å angre.
Jeg håper nå avisanmelderne i de større avisene blir gjort oppmerksom på denne nye, dyktige stemmen i norsk krimlitteratur og at de lar terningene rulle.
Jeg kommer sent til å glemme denne tvers igjennom velskrevne boken. Av en debutant som skriver som om hun aldri har gjort annet.

Det er alltid spennende å lese en bok hvor en ny forfatter debuterer på det krevende norske bokmarkedet og det var med store forventninger og skrekkblandet fryd jeg satte meg ned med «Krypdyrmemoarer», Silje Osnes Ulsteins mye omtalte psykologiske thriller. Boken som allerede er solgt til seks land og hvor Dagbladet triller en sekser og skriver «Uutholdelig spennende» eller Aftenpostens anmelder som skriver en fantastisk anmeldelse og slår fast at forfatteren «har funnet suksessoppskriften med en egenartet psykologisk thriller.»
Jeg ble definitivt ikke skuffet, for dette var dirrende spenning og krypende groteske scener til tider og en bok som fulgte meg inn i nattesøvnen to netter på rad. «Krypdyrmemoarer» er kort og godt en oppsiktsvekkende solid debut, som skiller seg ut fra den tradisjonelle psykologiske thrilleren vi har sett flere eksempler på internasjonalt de siste årene; fordi hun er modig nok til å gjøre det. Hun tør å gå i dybden og de dype karakterskildringene gir boken særpreg og egenart.

«Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er «Krypdyrmemoarer» en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.»

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men det handler i all hovedsak om en forsvinningssak hvor en 11 år gammel jente forsvinner fra moren sin etter en krangel og etterforskningen rundt det og en kjempepytonslange som «deler» sine tanker og handlinger gjennom hele boken, i egne korte kapitler under benevnelsen «Krypdyrmemoarer». Vi befinner oss på Nordvestlandet, nærmere bestemt i Ålesund og Kristiansund, hvor jeg har en mistanke om at forfatteren også kommer fra, og handlingen foregår vekselvis i 2003 og i nåtid. Det er korte handlingsmettede kapitler med et effektivt språk. Det er drivende spenning og det er så fordømt genialt sydd sammen, noe som gjør det plent umulig å skjønne hvem som er den skyldige i et komplekst persongalleri.
Det er helt tydelig at det foruten et fortellertalent av de sjeldne, har vært en streng og dyktig redaktør inne i bildet og at det har blitt jobbet grundig med språkvask og korrektur, for boken er tilnærmet kjemisk fri for klisjeer. Derfor har det blitt en psykologisk thriller uten dødpunkter og med konstant spenning fra begynnelse til slutt. Den er litt gal og litt sprø, men først og fremst ulidelig spennende, og nettopp derfor har den fått internasjonal oppmerksomhet.
Kjøp boken og opplev at spenningen sniker seg innpå deg. For Nero ligger alltid og ulmer i bakgrunnen og vokser seg kjempestor 🐍

«Krypdyrmemoarer» er helt enkelt en strålende debut og Silje O. Ulstein skriver som hun aldri har gjort noe annet. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, for her har vi blitt presentert for en kommende stjerne på bokhimmelen.

Forfatteren pleier å skrive såkalt "kosekrim" men har denne gangen skrevet en feelgoodbok med en ny hovedperson som lignet veldig på den hovedpersonen fra krimbøkene og handlingen er lagt til samme sted.
Forsåvidt en søt og småromantisk historie på lik linje med de mange romantiske julefilmene som går på tv om dagene og jeg må innrømme at jeg flirte et par ganger underveis under lyttingen men ganske snart ble jeg mest oppgitt av alle metaforene som kom på løpende bånd. Det er så mange metaforer at handlingen nesten drukner i dem og det kan virke som det er om å gjøre å vise leseren hvor mange metaforer man kan klare å flette inn i en roman på knappe 250 sider og resultatet blir slett ikke morsomt slik jeg mistenker meningen var.
Helt grei tidtrøyte om du ikke henger deg opp i utstrakt bruk av metaforer.

Måten hun får frem sammenhenger mellom fortid,nåtid og ikke minst fremtid på er veldig fascinerende og ikke minst meget godt utført. Jeg liker godt måten hun har flettet inn dagsaktuelle ting som skjer i verden og at hun har et sterkt fokus på klimaendringene i flere av disse langdiktene. Kanskje for å minne oss på at det i tillegg til pandemien skjer andre elendige ting i verden. Men noen sekvenser vitner også om det finnes et håp likevel, at vi har en fremtid tross alt.
Korona, hverdag, familie, andre kriser i verden og ikke minst et håp. Alt dette klarer Lillegraven på utmerket vis å flette sammen til en helhet i sin nyeste diktsamling.

Les gjerne hele omtalen her.

Kjekt å se at du likte romanen litt i hvertfall, er litt usikker på hva du mener med at forholdet deres burde hatt andre vilkår? Datteren,jeg-personen, prøver deseperat å løsrive seg fra moren, på grunn av morens sykdom og hennes egen redsel for å bli som henne. Det blir vel nødvendig for henne å gjøre som hun gjør, rett og slett for å overleve selv. Hvilket forhold tenker du de burde hatt?

MØRKT OM FRYKT OG ENSOMHET
I romanen møter vi en 38 år gammel mann som for 12 år siden flyttet hjem igjen til moren. Til å begynne med var han med å hjalp til med både handling og husarbeid men de siste 9 årene har han mer eller mindre tilbrakt på gutterommet. Av og til er han så urolig med tanke på å gå ut av rommet at han gjerne tisser i en tomflaske han har stående i et hjørne.
Moren som tidligere har jobbet som lærer tilbringer mye tid i hagen når hun ikke er inne å lager mat til seg og sønnen.
Mye av romanen beskriver jeg-personens indre kamper og det er sårt å lese. Samtidig tenker jeg at dette umulig kan være enkelt for moren heller som prøver å leve sitt eget liv selv om det får konsekvenser for sønnens frykt når hun reiser bort noen dager.
Når moren faller ned fra stigen når hun er ute for å plukke ned epler fra epletreet endrer boken noe karakter og blir om mulig enda mørkere.
Dette er uten tvil spesiell bok på mange måter. Den er som en studie inn et menneskesinn som umulig kan være helt friskt. Det er en stillferdig men også en veldig mørk fortelling. Tideman skriver veldig godt og jeg likte godt måten boken var bygget opp på. Tittelen er også veldig treffende med tanke på bokens innhold.
Denne vier seg pent inn i rekken av høstens mange bøker som tar for seg et mor/voksne barn forhold. De er ikke særlig sunne disse forholdene,men det er vel nettopp det som gjør at det er interessant og fascinerende lesing.
God bok som jeg gjerne anbefaler videre.

Det er en hjerteskjærende, vond og sår beretning om hvordan det er å leve med og forholde seg til en mor som er psykisk syk. Den tar også opp fortellerens kamp mot sin egen angst som voksen.
Lillebø skriver usentimentalt om temaene hun tar opp og jeg kan ikke annet enn å anbefale boken på det aller sterkeste!

Hele omtalen kan leses her.

Ikke vet jeg når Schreiner begynte å skrive på denne romanen men den kunne ikke vært utgitt på et mer treffende tidspunkt enn dette, midt i den pågående pandemien vi befinner oss i så sånn sett er den ganske så treffende som en samtidsroman også hvor vi har fått en helt ny «normal» enn det vi hadde for bare litt over et halvt år siden. Men det er ikke første gang Schreiner mikser dette i en roman.

Dette er en skikkelig pageturner og det dystopiske fikk en litt annen dimensjon gitt pandemien. Schreiner klarer gang på gang å mikse samtid med «urealistiske» hendelser og måten han fletter det inn i handlingen på er intet mindre enn imponerende og jeg er enda en gang betatt av universet Schreiner har skapt.

Les gjerne hele omtalen min her.

Boken begynte bra men etter hvert ble det altfor mange gjentagelser, så mange at det gikk over til å bli kjedelig og med flere lengre perioder med lite/rolig/ kjedelig handling med tanke på at dette er en thriller så må jeg si at den ikke helt innfridde forventningene. Boken kunne med stor fordel vært kuttet kraftig ned på for mye av det som skjer midtveis tilfører ikke historien noe særlig.

FANTASTISKE ØYEHAUG!
Novellesamlingen "Vonde blomar" av Gunnhild Øyehaug er noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lest på lenge!
Samlingen inneholder 25 noveller og tittelnovellen viser til "Det vondes blomar" av Charles Baudelaire.
Her finner vi en gammel kvinne som ligger på sykehjem og får besøk av en løve på rommet. Her finnes noveller som protesterer på andre noveller i samlingen fordi de sluttet ikke slik denne ville. Her er det døde kvinner som bestiller flybilletter og en som mister en del av hjernen sin mens hun sitter på toalettet.
Om tre venner som treffer hverandre igjen etter mange år og er strandet ute i villmarken og mest sannsynlig har blitt karakterer i hverandres bøker.
ABSURD javisst. Det er bare fornavnet.
Her er det bare å la all logikk seile sin egen sjø og bli med på ferden for det er et helt unikt og merkelig univers Øyehaug har skapt. På en eller annen måte så gav de fleste novellene mening selv om jeg ikke skal påstå at jeg fikk taket på absolutt alle.
Det er ingen tvil om at Øyehaug kan skrive og hun er en unik litterær stemme.
Jeg pleier egentlig å skrive om hver novelle når jeg skriver om novellesamlinger men her er det best å bare skli inn i universet uten å vite for mye på forhånd.

ANBEFALES!

Dette var en velskreven debut om et heller betent mor & datterforhold. For hva skjer når man utleverer seg selv og ikke minst de nærmeste ved å gjøre dem til karakterer i en roman og er det nok å sette ordet «roman» på fremsiden og tenke at nå er alt greit? Nå kan vi skrive hva vi vil? Hvor går grensen mellom virkelighet og fiksjon? Dette og flere spørsmål tar Høegh opp i denne boken.

Man har kanskje lest romaner hvor det voksne barnet utleverer foreldre i den såkalte virkelighetslitteraturen. Danske Pernille Høegh har i denne romanen tatt oss med til motparten for hvordan opplever foreldrene og i dette tilfelle moren å bli utlevert av sin datter på denne måten?

Les gjerne hele omtalen min her.

En utrolig sterk og ikke minst provoserende beretning om behandlingen man får etter å ha blitt utsatt for overgrep. Det blir forventet at man skal tie om det man har blitt utsatt for.

Det stormer rundt boken om dagene for det er krefter som vil at boken skal bli trukket tilbake, jeg håper for all del at den ikke blir det for dette er en utrolig viktig bok. Så for all del, les den!

Les gjerne hele omtalen min her.

DETTE ER EN OPPFØLGER MED GODT DRIV og det var med ganske høye forventinger jeg satte i gang med boken for dette har vært en etterlengtet oppfølger så fallhøyden var rimelig stor. Jeg ble ikke direkte skuffet for dette var en bra bok, både godt skrevet og hadde et godt driv gjennom mesteparten av boken til tross for at det ikke alltid skjer så veldig mye.
Likevel må jeg innse at den ikke nådde helt opp mot debutboken, til det ble jeg tidvis ikke nok berørt verken av Mani som person eller hans historie. Nå er det kanskje urettferdig å sammenligne Mani med Jamal og Mo, men når jeg vet at forfatteren har klart å skape karakterer jeg så til de grader ble involvert i så oppleves det som en aldri så liten «downhill» når så ikke skjer.
Jeg skal ikke påstå at forfatteren har gjort en dårlig jobb når han skapte karakteren men jeg som leser fikk ikke alltid den nødvendige kontakten med ham og dette trekker noe ned på helthetsinntrykket.

Les gjerne omtalen min her.

Et enkelt men forsåvidt greit plott med tema som blant annet metoo og drap, men hele boken ble ødelagt av overforklaringer og sterkt overdreven bruk av metaforer som ødela mye mer enn det gagnet boken. Når det er to til tre metaforer etter hverandre for å beskrive den samme tingen vitner det om at forfatteren ikke har særlig høye tanker om leseren og hva denne får med seg.
Dette er en lettlest såkalt "kosekrim" og noen av bøkene i serien har jeg kost meg skikkelig med, men denne gangen var det kun staheten min som gjorde at jeg orket å høre den ferdig.

Denne gangen har Skåber brukt både egne og andres erfaringer for å beskrive et voksenliv. For hva er det å være voksen? Man skal etter all sannsynlighet ha sluppet taket i det kaoset som eventuelt rådet i ungdomstiden og man skal være rimelig trygg på seg selv eller? Men vet vi hvem vi er og vet vi å sette pris på og glede oss over livet og er vi nysgjerrige nok på det? Dette og andre spørsmål stiller Skåber i denne nydelig illustrerte boken. I løpet av et liv så den tiden man er voksen den tiden som varer lengst og sånn sett kanskje en særs viktig tid? Om ikke mer viktig enn de andre fasene så i hvert fall like viktig.

Boken er delt opp i 33 tekster samt inneholder et fint forord hvor Skåber blant annet beskriver voksenlivet som en dag på stranden. I tillegg finner man små sitater innimellom de ulike fortellingene og selvfølgelig nydelige illustrasjoner fra Aisato. Hun skuffer aldri.

Les gjerne hele omtalen min her.

I diktsamlingen "Morgon i det nedbrende huset" av Margaret Atwood minnes hun barndommen, faren og ikke minst sorgen etter å ha mistet ham. Hun betrakter også sin egen alderdom i denne diktsamlingen som kom ut i 1995 og først nå har kommet i norsk språkdrakt. Atwood skriver nøkternt og usentimentalt om de store spørsmål i livet.

Du kan lese hele omtalen min her.

PERFEKT SOMMERBOK!

Svenske Caroline Safstrand har gitt ut flere romaner og feelgood boken Villa Havbris er den femte i rekken.
Jeg har de siste dagene vært innlosjert på kurbadhotellet Villa Havbris på den svenske vestkyst og jeg kan ikke si annet enn at oppholdet anbefales videre.

Når moren dør arver Sophie det gamle kurbadhotellet som også var hennes barndomshjem. Sophie har etablert seg i Berlin og har ingen planer om å overta stedet men heller pusse det opp med tanke for salg. Hun søker etter folk som kan gjøre jobben mot gratis kost og losji, og slik blir vi kjent med snekkeren Martin, den eldre Isak og den middelaldrene Katja.
Persongalleriet innbefatter også den gamle naboen Ella som har stelt så fint i hagen til tross for at huset har stått tomt i mange år. Og når jeg snakker om personene i boken så har forfatteren gjort seg flid med oppbyggingen av disse.

Etter hvert som handlingen skrider frem blir det klart at alle har sine egne grunner for å tilbringe disse ukene på Villa Havbris og noen av dem var litt såre å lese om.

Forfatteren har et godt språk og i forhold til andre feelgoodbøker jeg har lest så skraper forfatteren litt i overflaten slik at det blir noe mer dybde i handlingen. Minst like mye som den handler om kjærlighet så handler boken om sorg og om savn.

Deler av handlingen var forutsigbar uten at det gjorde så mye,av og til er det fint med lettleste feelgoodbøker som er perfekt for lesing på stranden eller hvor du måtte befinne deg denne sommeren!

Ingemar Modig er en mann i sekstiårene som lider av tvangstanker, OCD,noe som gjør at han hver eneste dag må utføre et gitt rituale med ett gitt antall repetisjoner. Man kan trygt si at disse tvangstankene har overtatt livet hans.

Dette skal endre seg når han møter den 11 år gamle Dalia,som er flyktning fra Syria. Hun er rappmunnet og elsker å spille fotball og er Ingemar Modigs rake motsetning.

I egne kapitler møter vi den avdankede journalisten Ludvig Nilsson som er villig til å strekke seg langt i et forsøk på å stige i gradene innad i avisen han jobber for.

Vi får også litt kjennskap til den unge Ricky som tidligere var med i den nordiske motstandsbevegelsen.

Forfatteren har selv OCD og jeg vil tro at Ingemar Modig er en troverdig karakter for folk som har denne lidelsen. Jeg fikk veldig "Ove-vibber" når jeg leste selv om bøkene kanskje har mer ulikheter enn likheter ved seg.

Boken er morsom og lun,en skikkelig feelgood selv om temaene i seg selv er alvorlig nok. Det jeg likte aller best er beskrivelsene av det fine og unike vennskapet som oppstår mellom Ingemar og Dalia. Hvor jeg syntes at forfatteren får godt frem hvor sårbar og ikke minst hvor ensom de egentlig var.

Boken tar også opp både hatkriminalitet og kulturforskjeller.

Forfatteren har et godt språk og sammen med en godt sammensnekret historie så ble dette en fin om enn forutsigbar leseopplevelse. Boken skal filmatiseres og jeg må si at jeg ser frem til å se hvordan vennskapet mellom Ingemar og Dalia utspiller seg på skjermen.

Fin sommerlektyre :-)

Takk for tips! Denne blir neste ut av bookerbøkene og da er det godt å vite at den (mest sannsynlig) innfrir. Skal sjekke ut novellen også.