Bokelskere.no

Tilbringer helga til fjells på familietreff med svigers så det blir mykje bilkøyring og sosialisering og lite lesing.. Får meg ei time no då og skal lese vidare i Torkil Damhaugs Glasshjerte. Elles gleder eg meg over at når eg reiser heim frå fjellet i morgon så er det med tre "nye" bøker i bagasjen. Fann nemlig eit halvt tonn bøker stående på ei gamal hytte her oppe og særleg tre av dei vekte interessa og då svigermor seier "vær så god, berre ta dei!",ja då... Då kommer ein heim med

Anne Franks dagbok
Seierherrene av Roy Jacobsen
Rebecca av Daphne du Maurier

Nydelig bok som viser historien fra tre voksne barns synspunkt da foreldrene skilles. Det interessante i historien er selvfølgelig fortellerperspektivet som sier noe om hvor forskjellig vi opplever og erfarer ting. Det skaper en indre virvelvind som når jeg leser gjør at jeg selv stiller spørsmål ved min historie og min oppvekst. Hva er sant? Hva er virkelig? Finnes virkeligheten?

Har lest den en gang tidligere, men etter å ha slept meg gjennom forrige bok trengte jeg noe letter lesestoff. Dette er en god bok, det er en morsom bok, den er lettlest og lettfattelig - men den handler ikke om å vinne venner, så en noe misledende tittel. Det boken handler om er hvordan du skal oppføre deg for å bli likt, for å få innflytelse, for å få fremgang, for å få suksess - men venner får du ikke.

Skal du ha venner må de kunne like deg, og da må du av og til være egoistisk, prate om de tingene som bare gavner deg, være sutrete - kort sagt være et menneske med gode og dårlige sider. Hvis noen ikke kjenner til de dårlige sidene dine, kan de være vennene dine? Siden de ikke kjenner deg, mener jeg?

Men bortsett fra tittelen - toppscore :)

Flott bok, men det er et stort men. Jeg kan ikke huske å ha lest en bok jeg synes passet bedre til å være lydbok, med eksempelmusikk enn denne. Mye av lesingen gir deg lyst til å høre musikken og ikke lese videre! Om dette betyr at dette er den ultimate boken om musikk, eller om det er dårlig bok er jeg usikker på.

Jeg kjenner musikken til Bruce Springsteen godt nok til å høre "Thunder road" inne i hodet når jeg leser, men mye av det som skrives her fordrer at du kan høre mange varianter av musikken - nettopp det som Springsteen er kjent for på scenen. Dette er feks veldig bra for meg å lese:

Ideen om rytme eller takt som noe som kan spilles korrekt på
forskjellige punkter underveis forvirrer folk som ikke kan så mye om
musikk. Det virker som om mange amerikanere tenker på takt som en
Ting, like udelelig som et atom (oops!). Men takt og rytme fungerer
mer som verb enn som substantiv . de uttrykker forandring, tidsenheter
som kan deles opp nesten i det uendelige. Derfir kan en trommeslager,
for eksempel, tvinge frem rytmen ved å være den som slår den an i
startet, eller han kan forandre den ved å komme inn midt inne i en
låt, eller holde igjen til siste millisekund før den glir over i neste
rytme og blir "feil". Det er noe mye, mye mer komplisert enn bare å
telle til fire

Dette gir mening. Når jeg hører på korpset "vårt" spille så tenker jeg alltid at det er dirigenten som styrer, men det er trommisen som leder. Trommene gir rammene som musikken kan fungere i. Så langt alt bra, men så kommer :

Det Akford gjorde som virket "feil" i ørene til Bruces kultfans, var å
ligge bakpå i rytmen. Da Max Weinberg var yngre, hadde han en tendes
til å jage opp takten, noe som selvfølgelig førte til at hele bandet
økte farten. Etter å ha studert disse tingene seriøst over lengre tid
- ingen jobbet hardere for å bli bedre enn Max gjorde - ble an en fantastisk dyktig on-the-beat-trommis, som holdt igjen når det virket
nødvendig. Men Max hadde andre evner også - han fulgte og fremhevet
dramatiske og komiske innslag på scenen bedre enn noen annen jeg har
hørt. Men sammenlignet med Zach var han nokså rigid - Zach hadde mer
følelse i spillet sitt; han nørmet seg Vini Lopez, men hadde større
finesse og en støere hand.

Dette blir veldig vanskelig å ta uten å faktisk høre på begge trommisene i samme sang. Og jeg klarer ikke det inne i hodet mitt, og det gir liten mening uten musikken ...

Dette var mitt første møte med forfatter Lisa Aisato, og det er definitivt ikkje det siste! Nydelege bilde, artige rim - ofte med dobbelbetydning som gjer det til underhaldning for vaksne så vel som for barn, godt språk og flotte detaljar som gjer det muleg å snakke og diskutere kvar einaste side i boka igjen og igjen. Ein skikkeleg perle av ei bildebok!

Denne kjøpte eg i utgangspunktet for å gje i gåve til min vesle nevø,men etter å ha lese boka sjølv kan eg med handa på hjartet seie at eg kjem til å kjøpe fleire av Lisa Aisatos bøker. Ståande applaus frå både meg og sambuaren min som klukklo saman av denne i kveld. Har endå ikkje fått til å pakke inn boka.... Vil lese ho ein gong til før eg gjer ho frå meg...

Å det vil eg prøve å få til-takk for tips! Spennende tema òg!

Ja, enig. Du kan glede deg! Likte best bok nr ein og tre, noko som er litt uvanleg mtp at eg nesten alltid likar bok nr to best når det gjelder trilogier. Gleder meg til å lese om dine tanker kring desse bøkene :-) eg likar veldig godt kombinasjonen av spenning, drama og humor. Samstundes trakk det litt ned, for min del, at bok ein skilte seg såpass ut frå tobog tre mtp både karakterar og stil

Eikemo er en mester på å skrive humoristisk samtidig som hun tar opp alvorlige tema og aktuelle tema. Etter at jeg leste Alt inkludert har jeg kjøpt og lest samtidige av hennes romaner... Utenom den siste. Sparer på den...!

Klarerr ikke å lese i sola, eller utendørs generelt. På badeplassene er det for mye skrål, og jeg vil heller bade, gå tur eller være sosial. I hagen får jeg ikke lest ettersom naboene (5 meter unna...) har trampoline og plaskebasseng og meget velutvikla utestemmer... så i disse dager leser jeg mens jeg drikker morgenkaffe og på senga, og så har jeg lydbok med på tur. Blir en del turer med badepauser for tiden og lydbok er fantastisk selskap når jeg går alene, som jeg ofte gjør ettersom jeg går "midt i arbeidstida" til folk flest.

Denne uka har jeg lest ferdig Lewis-trilogien til Peter May, og så skal jeg snart lese hele Harry Hole-serien, fordi det 1) er tolv år siden jeg leste den sist så det meste er glemt 2) jeg leste dem ikke i riktig rekkefølge forrige gang. Men trengte en liten krimpause etter Peter May så akkurat nå leser jeg Heidi Lindes Talte dager.

Lydbokmessig er jeg nettopp ferdig med Gillian Flynns Sharp Objects. Likte Gone Girl, men likte ikke Mørke rom og har liksom lagt henne vekk etter det. Denne likte jeg imidlertid ganske godt. Underholdende nok iallfall selv om det ikke er et litterært mesterverk. I dag startet jeg så vidt på "Barnepiken" av Kathryn Stockett. Mener å ha sett litt av filmen, kanskje til og med hele, en gang for lenge siden , men husker ikke mye av den ... enn så lenge går det frytelig i surr med altfor mange karakterer og jeg vet ikke...er ikke helt med altså... men den har fått veldig høye terningkast og ansees jo som en veldig solid klassiker så jeg skal nok gi den en times tid til før jeg evt gir den opp..

((kommentar-etter litt ettertanke kom eg til at eg må trille ein firar for denne... Og ikkje fem som eg i utgangspunktet gjorde)

Har gitt samtlege bøker i denne serien femmare. Desse fem er imidlertid litt svakere enn dei andre. Rett og slett fordi eg anser mykje av innholdet i denne boka som "fyllstoff" - tilbakeblikka på Fins ungdomstid er stort sett relevante til hovedplottet, men nivået av detaljar blir tidvis for mykje synes eg. F. Eks kappløpet då dei krangla om bandets nye namn - denne episoden kunne vore enklare formidla med langt færre ord (mange sider kunne med fordel blitt kutta...) utan at noko særleg av betyding ville gått tapt. Ulikt frå dei andre to bøkene blei overgangene mellom tilbakeblikka og notida litt meir "fremprovosert", dei kom ikkje like naturleg inn i handlinga som i dei føre bøkene. Og som i den første boka synes eg heller ikkje at det var vellykla at fortellerstemmen veklas mellom "eg" - person og tredje person når begge deler handla om ein og same karakter: Fin.

Meeen når det er sagt - dette er ei solid og underholdende krimbok. Og som i dei andre to inneheld boka fleire interessante fakta og innslag av historie frå dette øyområdet utanfor Skottland. Historie i små dosar som ikkje blir for keisamt eller belærande... For eg eg generelt ikkje så glad i såkalla historiske romanar nettopp fordi eg ofte opplever dei som litt for mykje fakta og litt for lite roman. Men denne... Her lærte eg mykje utan å tenke at eg blei undervist i historie.

Vi følger fleire av dei samme karakterane som i dei føre bøkene, pluss nokre nye. Igjen er karakterane velutvikla, ekte og truverdige. Einaste som blir litt rart, synes eg, er at mange av desse ikkje er med i den første boka... For dei har hatt og har framleis ein stor rolle å spele i Fins liv og burde ha inngått i tidslinja og tilbakeblikka i den første boka.

Plottet og handlinga vil eg ikkje seie så mykje om fordi eg ikkje vil øydelegge eller røpe noko. Men kort sagt vert ein rekke hendelser utløyst då Finn og Whistler finner eit flyvrak med eit lik i. I tillegg til etterforsking av den saka følger vi Fin inn i hans nye liv på øya - ny jobb osv - samtidig som vi får lære meir om hans oppvekst på øya via tilbakeblikk. Også relasjonene mellom Fin og hans næraste på øya får vi se meir av - både i notid og fordi.

Har du lese bok ein og to så er dette ein absolutt "must" som gjer ein god avslutning på heile serien. God avslutning som åpner for ulike muligheter utan å vere såpass åpen at ein føler seg snytt. Litt happy ending, men ikkje i overkant. Langt der i frå. Realistisk, rett og slett.

(står framleis fast på at bok nr to var den beste!)

Jeg er i gang med nr tre nå. Så langt er nr to den desiderte favoritten =)

Faktisk har jeg i nesten to år drevet og laget mat fra alle kokebøkene jeg har samlet meg opp - i går ble det confiterte poteter - men denne leste jeg bare da jeg var innom biblioteket. :)

Kort om handlinga:
Politimannen Fin vender heim til den vesle øya kor han vaks opp, og som han sidan forlot for å starte eit nytt og betre liv i Skottland. Det er ein kriminalsak som fører han tilbake dit. Ein mann er funnen hengd i eit naust, og det viser seg ikkje å vere eit sjølvmord. Mannen det er snakk om er ein Fin kjenner frå barndommen – ein skikkeleg bølle. Drapet har fleire likheitstrekk med eit anna mord som hendte i Edinburgh. Sidan Fin arbeider for det skotske politiet og i tillegg har kjennskap til øya, folka, tradisjonane osv der, blir han satt på saka. Kven har drepe denne mannen? Finnes det noko kopling til Edinburgh-mordet? Og – korleis blir det for Fin å vende nasen heim etter så mange år vekke?

Så langt høyres dette ut som ein tyyyyypisk kriminalroman – men det er nettopp det dette ikkje er. For: ja, vi følgjer Fin heim til øya si og er med han på etterforskinga. MEN – samstundes får vi gjennom tilbakeblikk også sett oppveksten hans på øya. Altså bli dette ein slags kombinasjon av krim og oppvekstroman – noko som eg i starten syntes var ein merkeleg kombinasjon, men som på sikt fungerte veldig fint.

Min dom & tankar:

Positivt:
+ elegant veksling mellom no-tid og fortid: det blir aldri forvirrande eller uoversiktleg
+ Historiske detaljar: I tillegg til å kombinere sjangrane oppvekstroman og krim, har Peter May også -på vellykka vis – fått med mykje historisk informasjon om desse øyane utanfor Skottland. Historie som blir formidla utan at det blir traust og tørt, utan å bli belærande. Det av historie som kjem fram passar inn i handlinga og er faktisk ganske så interessant.
+ truverdige karakterar med dybde
+ mangfald av hendingar og tema – utan at fokuset glir vekk frå hovudhandlinga (krimsaka)

Negativt:
– Dette er kanskje å bande i kjerka … eg er imidlertid ikkje kristen av meg så eg eiger ikkje skam (berre litt) og bannar dermed uhemma i veg: skildringane av natur – det blir til tider litt for mykje, litt for lange skildringar og litt for hyppig. Eg opplevde at eg kom inn i ein god flyt, las og las, lot meg rive med, men så kom ei eller anna skildring av himmelen og havet og heller enn å skape stemning (som det nok er meint) blei det eit uønskt avbrot i flyten. Samstundes må eg også seie at utan desse naturskildringane ville ikkje boka vore så god som ho er – for til tider kunne g sjølv nesten høyre havet bruse, kjenne vinden suse i øyrene og regnet piske meg i andletet. Så – eg konkluderer med at: 1) Flotte skildringar, men dei kunne til fordel vore litt færre og litt kortare. 2) Eg opplever nok skildringane av naturen som ekstra slitsame fordi eg las boka på engelsk og blant alle ukjente ord og utrykk handla dei fleste om nettopp naturen og landskapet

Les denne dersom du vil:
– ha ein serie å lese; det er to bøker til i same serie
– likar krim men er er lei av ”typiske” krimbøker
– ikkje er så glad i krim fordi ”alt berre er” action, blog og mord – her får du mykje meir: historie, oppvekst, kultur, temaer som overgrep, kjærleik, sorg, skuld, skam, ansvar osv.
– lære litt kulturen og historien på Hebridene (dei vestlege øyane utanfor Skottland) samstundes som du blir underholdt.
– ha spenning til siste side
– kjenne på uhygga når du les; for i denne boka finner du meir enn tomme ord – fleire av desse scenane kjenner du på kroppen.

((henta frå bloggen min https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/05/27/tankar-om-the-blackhouse-av-peter-may/ ))

Hadde aldri sett meg selv som en veganspisende og trenende yogatype, men fakta er at jeg har blitt veldig glad i ying yoga, får faktiske forbedringer som er veldig bra! (For min del fjerner det mye av de muskelsmertene som jeg har hatt), og jeg kjenner jeg har bevegd meg fra å lære meg å lage mat, til å være glad i å lage mat, til å bli interessert i matproduksjon, lokalmat, transportkostnader etc Har til og med prøvd å introdusere at man kan ha egen gris (det er en slags "adoptert" gris som bor på en gård, blir alet opp og slaktet til deg. Fint for bonden som er garantert salg og man kan vite nøyaktig hvilket dyr man spiser. Ble nedstemt her hjemme da). Fullt så misjonerende som denne forfatteren er jeg dog ikke! Jeg er også lite sikker på om vi faktisk vet så mye om hva de spiste før. Dette med hvor mye kjøtt som ble spist steinalderen er så vidt jeg omdiskutert. Men interessant bok.

Mye yummy! Oppskrifter på frokost og brunsj er det vanskeligste å finne synes jeg, så hyggelig med en bok som bare omhandler det.

Eksamen denne uken! : ) Da regner jeg meg som ferdiglest. Tørr bok, typisk faglitteratur. Egentlig veldig greit for meg, jeg merket at jeg ble veldig lett opphengt i det praktiske med problemstillingene heller en å konsentrere meg om utregning av flyt, usikkerhet etc Må innrømme at jeg sliter med å skjønne hvorfor man skal regne så hardt, alle grunnlagstallene er basert på synsing og det å behandle de som "skikkelige tall" ved å regne, tja? Usikker.

Veldig retro! Har leirgryte hjemme og gøy å lese gjennom oppskrifter. Retrostilen vises både i bildene som er blitt en del mattere og de stadige påminningene i teksten om at det som er så bra med leirgryte er at man kan tilberede mat nesten uten bruk av fett. Veldig fiksert på lite fett. Mange spennende oppskrifter som går på feks suppe - det har jeg aldri en gang tenkt på å lage i leirgryte. Ulempen med å bare lese oppskrifter er selvsagt at "the proof of the pudding is in the eating".