Bokelskere.no

"Før ble vi betalt for å bli mer islamske, nå blir vi betalt for å bli mindre islamske. Verken puritanismen eller sekularismen i dette landet har røtter her. Det handler bare om bistandspenger," sier Sajawal.
"Blir det bedre?"
"Nei, jeg tror ikke det blir bedre. Vi utdanner ikke folk til å tenke kritisk."

Jeg mener at religionen islam, politisk islam og islamisme må kritiseres, debatteres og karikeres på samme måte som vi gjør med andre livssyn og ideologier i et fritt samfunn.

Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.

If liberty means anything at all, it means the right to tell people what they do not want to hear.
George Orwell

Koranen er gjennomsyret av frykt for Guds vrede og av menneskenes skrøpelighet overfor en allmakt som kan legge hele verden i grus.

Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud og dommens dag, han er sannelig langt på villspor. Etter slike kriterier var det lite som skilte en rabbiner eller en munk fra en mumin, en troende - noe Muhammed selv synes å ha vært sørgelig klar over. Profetens uttalelser i Koranen om jøder og kristne minner mest om noe som hiver og kaster på seg i vinden. Enkelte steder hylles Toraen og evangelistene som "ledelse for menneskene", sendt fra himmelen, og de som tror på dem, som ahl al-kitab - "bokens folk". Andre steder fordømmes jødene med bloddryppende råskap for sitt svik, og de kristne for å si at Gud har en sønn.

Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud, og Dommens dag, han er sandelig langt på villspor.

I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.

Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.

Det finnes en avgrunn og en gjennomskuelig selvmotsigelse i det inntrykket Kim Jong-un vil at omverdenen skal ha av ham og landet han styrer. I det ene øyeblikket sender han sine marsjerende soldater og kjøretøy lastet med missiler over Kim Il-sung-plassen. Eller han prøveskyter raketter eller gjennomfører en atomprøvesprengning. Da vil han at landet skal forstås som en fryktløs aggressor. I neste øyeblikk vil han ha oss til å tro at det er Nord-Korea som føler seg liten og truet. Det virker i beste fall tilgjort og konstruert. Men det kan også være at nasjonens selvbilde virkelig er tuftet på et slikt enkelt paradoks, som en tenåring som spenner muskler foran speilet, men innser at han vanskelig kan måle krefter med de største når det kommer til stykket. Under denne motsetningsfylte overflaten ligger lag av historie og traumer nordkoreanerne ikke vil glemme, og som kan være noe av forklaringen på hvorfor Nord-Korea under Kim Jong-un har gått så aktivt inn for å skaffe masseødeleggelsesvåpen. Verden ser kort og godt annerledes ut fra Kim Jong-uns ståsted. Man kan kalle det et vrengebilde om man vil.

Etter det persiske monarkiets oppfatning var det religionens oppgave å støtte opp om kongemakten - ikke omvendt. Den oppfatning at det religiøse establishment skulle kunne ha en identitet som lå utenfor de kongeliges kontroll, for ikke å snakke om politisk innflytelse, hadde lenge vært bannlyst blant sasanidene. Selv om prestene ofte ble benyttet av monarkiet som angrepshunder, fikk de aldri gå uten bånd. Selv det minste hint om at de ville sno seg ut av halsbåndet, gjorde at de bestemt ble dyttet tilbake i buret. Enda så bortskjemt de kunne være, fikk de aldri glemme hvem som holdt pisken.

Har man to ansikter, kan man til enhver anledning velge å presentere det som passer best.

Jean-Claude Juncker er symbolet på en moralsk krise uten sidestykke, på et system som bare durer på uten hensyn til alle dem som protesterer, og som risikerer å rive med seg våre drømmer om et forent Europa.

Svarte penger kan gjøres hvite gjennom serier med kortsiktige lån ("likviditetslån") og mellomregninger. Falske fakturaer for "konsulenttjenester" er et annet grep Cappelen har brukt.
Gjermunds første sprell i internasjonal finans var å bli storinvestor i pornobransjen. Det handlet om det børsnoterte Private Media Group, som kontrolleres av svenske Berth Milton jr.
(...)
Han kjøpte seg inn via meglerhuset Glitnir, men fikk etter hvert personlig kontakt med Berth Milton og besøkte ham flere ganger. Milton inviterte ham med på dypvannsfiske utenfor Mauritius, men stusset litt over den norske investoren; her skulle de ut etter tunfisk og barracuda, og Cappelen lå i kahytten og sov under hele turen.

I utgangspunktet skal det være vanskelig - ideelt sett umulig - å kanalisere narkotikapenger inn i lovlige, børsnoterte selskaper. Men det er også noe som heter "cash is king". En mann som kan blafre med millioner i ekte penger, samler seg fort et knippe interessante venner.

Folk som ikke kjenner Oslo så godt, er tilbøyelige til å overdrive de sosiale forskjellene mellom øst og vest. Ofte har de ikke vært begge steder. Til hovedstad å være er denne byen nokså egalitær. Det kommer hasjsmuglere fra Bærum og advokater fra Groruddalen. Og uansett hvor man vokser opp, er det aldri mer enn 100 meter til nærmeste dårlige kamerat. Akkurat den avstanden er litt lengre utover landsbygda, men der har de motorkjøretøyer til å utligne den.