Bokelskere.no

Det har kommet flere gode innspill til diskusjonstråden «Beste bok utgitt siste 125 år» i løpet den uken eller så tråden har ligget ute. Innleggene viser bredden i litteraturinteressen. Nesten ingen har bare én favoritt som «beste bok.» Likevel er det noen bøker og forfattere som har vært nevnt av flere. Neste skritt kan være å lage en langliste av alle forslagene som er kommet inn hittil. Deretter etterlyse om det blant bokelskerne finnes enda flere bøker som bør komme i betraktning. Etter en slik runde kan det være morsomt å få til én eller to avstemninger for å velge verdens beste bok sett med norske øyne.

Du har jo iallfall én klar favoritt blant de norske!

Enig, her er det egne favorittbøker som gjelder! Etter å ha lest mye britisk og amerikansk gjennom årene, har det vært spennende å ta for seg kontinental-europeisk litteratur. Blant mine kandidater til «verdens beste bok siste 125 år» er favorittbøkene:

• W.G. Sebald: Austerlitz (Tyskland)
• Witold Gombrowicz: Ferdydurke (Polen)
• Marguerite Duras: Elskeren (Frankrike)

«Stream of consciousness» i brasiliansk tapning
Denne introspektive, lyriske romanen domineres av følelsenes bevisshetstrømmer og kroppens fornemmelser. Disse svinger gjerne raskt i løpet av noen få øyeblikk. Under ligger en fortelling hvor vi følger Joana fra barndommen til ekteskapet med Otávio, som riktignok venter barn med gammelkjæresten Lídia.

Forlaget vil ha oss til å tro at denne bemerkelsesverdige, modernistiske romanen - utgitt 1943 - er skrevet av en 17-åring, men her har man bommet på fødselsåret hennes med fem år. Lispector ble født i Ukraina 1920, men vokste opp i Brasil.

Oversetteren, Anne Elligers, har fått til en leseverdig norsk versjon av denne portugisisk-språklige klassikeren. Men helt lettlest er den ikke.

En slik prosautgave på moderne engelsk hadde vært et strålende hjelpemiddel ved lesing av Shakespeare i skoletiden.

Det har alt kommet inn flere gode forslag, men jeg foreslår likevel den nyeste boka (på norsk) til den danske forfatteren, Helle Helle, som jeg liker svært godt etter å ha lest to av hennes tidligere romaner. Tittelen er rett og slett De, utgitt på norsk 2019.

Ja, du reiser et viktig spørsmål. Til tider har jeg også lest bøker som jeg var begeistret for der og da, men nå er sørgelig glemt. På den annen side finnes det til og med barnebøker som Zinken Hopps Trollkrittet som sitter spikret i hukommelsen. Selv er jeg begeistret for enkelte serieromaner selv om de kan være tidkrevende å komme gjennom. Det gjelder På sporet av den tapte tid av Marcel Proust og A Dance to the Music of Time av Anthony Powell, som ikke er oversatt til norsk. Henning Mortensen har skrevet en god dansk serieroman på åtte bind med Ib Nielsen som gjennomgangsperson, men ikke alltid som hovedperson. Ellers hører Tillers 3-binds Innsirkling på min favorittliste. Temaer fra disse bøkene dukker stadig opp i hukommelsen lenge etter at jeg leste dem.

Fint at du har tatt med bøker fra mellomkrigstiden som mange nå vil regne som klassikere, men tydeligvis fortsatt er like aktuelle.

Flott liste. Her var det mange internasjonale godbiter. Den viser dessuten at nye gode bøker er kommet til etter at Bokklubben utgav sitt Århundrets Bibliotek på tidlig 2000-tall.

Et fyrstehus i solnedgangen.

For meg virker denne berømte romanen - iallfall i begynnelsen – ganske så tilbakeskuende. Det er tydelig at Sicilia i 1860 står overfor en omveltning der noe vil gå tapt sett fra hovedpersonens synspunkt. Fyrsten av Salina, don Fabrizio, er en ruvende personlighet rent fysisk og ser tydeligvis på seg selv som den beste ivaretakeren av det bestående føydalsamfunnet. Samtidig er han klar over at det gamle regimet går mot slutten. Når hans pengelense ynglingsnevø, Tancredi, velger å slutte seg til Garibaldi, får han praktisk hjelp av onkelen. Når Tancredi seinere vil gifte seg med den vakre datteren av en oppkomling, Calegero, går don Fabrizio også med på det. Det siste skjer trass i at hans egen datter, Concetta, også har lagt sin elsk på fetteren.

Don Fabrizio er både høflig og kultivert. Det hindrer ham i å ta skikkelig grep når det røyner på. Familiearven blir gradvis skuslet bort. Han er belest og leser høyt for familien om kvelden. Lampedusa bemerker riktignok tørt at don Fabrizio er ukjent med det meste av samtidslitteraturen, som Dickens, mens Balzac er for sterk kost for døtrene. Også andre ganger minner forfatteren oss om at han skriver med nåtidas, det vil si 1950-tallets, blikk på fortida.

Tiden etter 1860
Etter ferdiglesningen skjønner jeg hvorfor boka blir beskrevet som ufullført. Innledningsdelene I til IV har en sammenhengende handling. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.

I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold.

Så følger en Proust-lignende beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler Fabrizio seg som en fremmed. Også her hjelper han riktignok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.

I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religiøs praksis og (manglende) kjærlighetsliv.

Omtalen min bygger på en ny dansk oversettelse 2011 av den reviderte versjonen av Leoparden utgitt på italiensk i 2002.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.

Herbjørg Kråkevik satte en høy standard med første utgave av Juleroser. Årets utgave holder nivået oppe med gode småstykker og usedvanlig gode fargereproduksjoner. Verdt å samle på.

Dette begynner å bli spennende!

En sluttmerknad om Leoparden.

Hvordan gikk det egentlig med alle karakterene i denne ufullførte romanen? Den italienske utgaven fra 2002, utgitt på dansk 2011, har med et «fragment» som gir noen hint om hva Lampedusa hadde tenkt seg:

I 1863 fylte fyrsten 50 år og følte seg gammel. Hans mye yngre kone, Maria-Stella, ikledte seg samtidig gamle kvinners svarte klesdrakt. Den hestegale eldstesønnen, Paolo, hadde likevel klart å gifte seg, selv om Fabrizio av gammel vane motsatte seg ekteskapet. Fabrizios andre sønner vokste også opp uten at vi har sett så mye til dem. Pader Pirrone viklet seg inn i familiestridigheter som han kom så godt ut av at han klarte å «utlede noen interessante almengyldige betraktninger om all denne menneskelige elendighet» — uten at vi får vite noe mer. Angelicas far, politikeren Calogero, fikk utrettet gode ting for sin fattige hjemby, Donnafugata.

Så langt fragmentet

Selv om en amerikaner topper lista til New York Times, er det verdt å merke seg at blant de fem bøkene på topp er to britiske, to amerikanske og én colombiansk roman, Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez. Om vi gir oss inn på en tilsvarende avstemning, behøver vi ikke begrense oss til norske romaner. Ut fra svarene hittil synes det uansett som om norske forfattere vil stå sterkt!

Avisa New York Times har spurt leserne om hvilken bok utgitt de siste 125 årene de regner som den beste. To Kill a Mocking Bird (Drep ikke en sangfugl) av Harper Lee kom på førsteplass i avstemningen. What's the best book of the past 125 years?

Hvilke bøker vil toppe en tilsvarende liste laget av norske bokelskere?

Norgeshistoriens mørke underside.

Innledningsvis får vi enkelte fortellinger som med ettertidens lys virker forunderlige og lattervekkende, men beretningene som følger er opprørende lesning. De dreier seg om systematiske overgrep på en rekke samfunnsområder som forfatterne sorterer i tre hovedkategorier: menneskerettighetsbrudd, unnlatelsessynder og interessebaserte. De praktiske eksemplene strekker seg fra barnevern til atomvåpenproduksjon.

Rosa 99 har gitt en grundig gjennomgang som jeg ikke behøver å gjenta her. Hun påpeker blant annet at forfatterne i stor grad samler og sammenfatter allerede dokumentert kunnskap om de enkelte sakene. Enkelte steder har forfatterne riktignok supplert med egne intervjuer og undersøkelser. Selv om begge er samfunnsvitere med erfaring fra Amnesty, gir ikke Aas og Vestgården seg inn på overordnede forklaringer for overgrepene. Inntrykket jeg sitter inne med er at de statlige overgriperne gjerne er velutdannede menn med høyere utdanning: jurister, leger, og lærere, gjerne menn som i utgangspunktet har velmente, men i praksis forfeilete intensjoner.

Førsteutgaven har dessverre en del forvirrende faktafeil med hensyn til årstall og navn.