Bokelskere.no

Ja, denne var overraskende god.Spennende hele tiden....

Lars Mytting sin Hekne-trilogi er bare helt fantastisk litteratur. Jeg måtte nettopp repetere Hekneveven nå før jeg skal lese siste boken i trilogien (Skråpånatta) - ved andre gangs lesing konkluderte jeg med at dette er en roman man ikke glemmer så lett. Mer om denne i Reading Randi

Jeg får ikke opp e-bokhylla di, men har du lest noe av Lars Mytting, f.eks. «Vårofferet»?

Nettopp lyttet denne, i mangel av noe annet - enig med din vurdering, en svak 4-er fra meg. En av hennes svakeste etter min oppfatning - ikke så veldig mye spenning, noe rotete i komposisjonen, og "rask" og dårlig avslutning.

Helt enig, de bør leses i rekkefølge - gir mye større "utbytte" da.

Ferdig med denne nå - og jeg likte den veldig godt - kanskje ikke helt topp som den forrige, men den sluttet i hvert fall med en sterk cliff-hanger - tror jeg må lese Den stumme jenta om igjen - det er mange år siden jeg leste den, tror det blir bedre utbytte nå når jeg leser alle i kronologisk rekkefølge.

Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.

Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.

Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.

Føler med deg, og nei - det er ikke bare tull å være glad i bøkene!

Selv tenker jeg med gru på hvordan det blir å om noen år kanskje å måtte flytte til noe mindre. Jeg prøver etter hvert å ha en regel om at hvis det kommer ei ny bok inn, skal det også ei bok ut (men av en eller annen grunn øker boksamlingen likevel ...) Bruktbutikken i nabolaget tar fremdeles imot bøker, heldigvis. Bruker biblioteket mye, og når jeg kvitter meg med bøker, tenker jeg at det er mye som også er gratis tilgjengelig digitalt. Men nå ser jeg at Nasjonalbiblioteket skal fjerne 100 000 bøker fra sitt nettbibliotek som et innsparingstiltak , så hvor lett blir det etter hvert å få tak i gamle bøker hvis bibliotekene kasserer mye og Nasjonalbiblioteket heller ikke har råd til å opprettholde sitt tilbud?

Ja, veldig bra denne serien med psykologen Sebastian - velskrevet også, og interessant person-galleri

Tusen takk for en glimrende omtale! Jeg leste boka for noen år siden, og den gjorde stort inntrykk. Dine betraktninger og skarpe observasjoner, samt Rolfs interessante innspill gjør at jeg får lyst til å lese den om igjen :-)

Enig i ditt terningkast, kanskje med en liten pluss. Ganske spennende - men det ble litt vel komplisert og innfløkt på slutten.

Ferdig med denne nå - fin skildring av foreldre-barn/mor-barn relasjoner, mine og dine, og våre og egne etc - men den trakk for mye ut - siste tredjedel; det kom ikke til noe nytt liksom.

Helt enig med deg - ble litt skuffet over denne etter hvert. Tegnet bra i begynnelsen, og en god del spenning. Men så ble det mye om og men, og ulogisk og "tull og tøys" – dårlig løsning til slutt, holdt ikke topp-nivå

Da har vi hatt februartreffet vårt med en fin diskusjon omkring Frode Gryttens novellesamling «Menn som ingen treng.» På møtet i mars skal vi snakke om boka «Gjenferdet av Alexander Wolf» av Gajto Gazdanov, ei bok som har fått god omtale her inne. Vi har fremdeles plass til flere deltakere - det er bare å ta kontakt.