Bokelskere.no

Enda så rasande vi kunne bli på kvarandre, tenkte eg på slike diskusjonar med eit slags vemod, der eg lå og halvsov på sofaen, dei minte om ei tid som var borte, og som eg ofte tok meg i å sakne. Berre orda vi brukte; klassekamp, klassefiende og klassebevisstheit, demokratisk sentralisme, proletariatets diktatur, historisk materialisme. Vi brukte desse begrepa med den største sjølvfølge, og vi kunne naturlegvis ikkje forestille oss at vi, eller rettare sagt eg og alle andre på min alder, berre åtte, ti år seinare, aldri i livet ville ha funne på å uttale dei same orda utan å vere ironiske. Eller at dei få år etter det igjen skulle gli ut av språket og så og seie bli borte. Nesten som gamle menn med hatt. Som skrivemaskiner, korrekturlakk, videospelarar, opptakskassettar eller skvettlappen på bilar, tenkte eg, idet Therese kom inn på stua.

... eg kjente på ei takksemd som på ein eller annan måte sette meg i kontakt med ein søskenkjærleik eg ikkje hadde følt på mange år, og like før vi skulle til å avslutte arbeidsdagen, kom eg til å tenke på ein forskningsrapport eg hadde lese for ein del år sidan, og som eg såg for meg at han ville bli glad av å høre om; det handla om hjerterytmen til kroppsarbeidarar. Det var velkjent at hjerta til folk som song i kor, begynte å slå i takt mens dei song, men denne forskningsrapporten viste at det same skjedde med folk som arbeidde fysisk saman; etter ei stund begynte rett og slett hjertet til kvar enkelt å slå i takt med resten av arbeidarkollektivet.

Å gå på ski er også å være i vinterskogen. Hver dag er den ny - glitrende isnåler på busker og visne strå den ene dagen, svarte greiner den neste, så bulende, yppige graner og furu, når snøen og vinden har pøst ut alt et oppfinnsomt lavtrykk har å komme med. En himmel som ulveragg, eller blå med en blek dagmåne. En tidlig solnedgang ned gjennom skiftende skydekke, med farger som knapt er navngitt og bare tilhører avskjeden med vinterens korte dag. Tegnene på at du deler vinterskogen med flere: et perlekjede av musespor, vifter av ekornføtter og harelabber, elgens brede klover som duger ganske bra på vinterføre, små pyntemerker etter rådyret, som ikke er skodd for forholdene. Lyden av en hakkespett på matjakt i et råttent tre, et klingende følge av stjertmeis på gjennomreise.

Sjøl om jeg kan ta med meg noe av innboet, noen av bildene, noen av tingene til en ny bolig, så kan jeg aldri få igjen et sted der mannen min har levd og barnebarna har lekt. Det er kanskje ensomt å bo i et stort hus alene. Men det er også ensomt å flytte til et hus uten minner.

Vi får stadig høre at det ikke er hvordan en har det, men hvordan en tar det, som er avgjørende. «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere», er et «visdomsord» fra filosofen Friedrich Nietzsche. «Av skade blir man klok», lyder et ordtak. Alt dette er, med respekt å melde, i hovedsak tull. Riktignok er det forskjell på folks evne til å møte motgang uten å bli knekt. Men det er bare å ta en titt på dødelighetsstatistikken oppdelt på sosiale klasser, så ser en at det avgjørende er hvordan en har det.

Sykkelsetet mitt ble stjålet i dag. Jeg har ikke elsykkel, så jeg er vant til å stå når jeg tråkker oppover. Men det er rart hvor automatisk jeg setter meg i nedoverbakke. Og hvor fort jeg vente meg av med det.

Det er nokså mange forvaringsdømte som ved innkomst til forvaring mener seg feildømt, i hvert fall for deler av dommen. Det har en tendens til å endre seg med tiden. Den rareste saken i denne kategorien gjaldt en mann som var dømt for voldtekt og ikke bare seksuelle handlinger. Fornærmede hadde uttalt i retten at hun ikke visste hvor langt inn i henne han var. Da argumenterte han at hans penis var særdeles stor, la fram legeattest på målene ved ereksjon og sa høyt og tydelig at dersom han hadde vært inne i henne, ville hun merket det!

Jeg har gjennom mange års kontakt med folk som skårer høyt på psykopatiskalaen, forundret meg over at de tror de er normale, at alle fungerer som dem, at verden består av mennesker man må manipulere og dominere. Og de vellykkede er stolte over å være de beste i denne konkurransen. Det finnes ingen forskning som tilsier at man kan endre psykopater ved å lære dem empati og medfølelse, men man kan i noen tilfeller få dem til å forstå at det ikke lønner seg å oppføre seg på den måten de har gjort. Men da må det virkelig være sant. Dersom en psykopat blir truet med sanksjoner ved en bestemt adferd, og det likevel ikke skjer noe negativt, lærer han at truslene ikke skal tas alvorlig. Men han forstår neppe at det er moralsk galt å handle som han gjør.

Jeg har syntes det har vært utfordrende og viktig å prøve å formidle psykiatrisk forståelse til juristene, og også juridisk forståelse til psykiaterne. En fremtredende jurist sa en gang at jeg tenkte som en jurist; det tror jeg ikke er helt riktig. Men det var opplagt ment som en kompliment, og jeg ble ikke fornærmet. Det å bli akseptert av den yrkesgruppen er ikke bare bare.

På 16. avdeling opplevet jeg at barn i 15-årsalderen ble innlagt, og jeg forsto at jeg aldri kunne klare å bli barnepsykiater. Jeg ville ha ønsket å ta med alle barna hjem og legge dem under dynen og lese eventyr for dem.