Bokelskere.no

Hihi, sånn er det med meg også. Har nesten lest alle spøkelsesbøker hittil. Har noen få norske igjen hittil vet jeg, men det er jaggu meg ikke mange. Og skulle du komme med noen gode forslag, norske eller utenlandske så bare kom med forslag. Jeg er fascinert når det gjelder spøkelser og overnaturlige hendelser:)

Hvem er vel redd for spøkelser?

Spøkelseshistorier har alltid vært noe som har fascinert meg i flere år. Så og si hele livet. Det er noe spennende med det som er vanskelig å forklare. Selv har jeg aldri opplevd noe overnaturlig, men vil gjerne havne i en slik situasjon og se hvordan det er. Oftere er det folk som står frem og påstår at det spøker i hjemmet deres eller de har opplevd rare ting som er vanskelig å forklare, bare se på programmet Åndenes Makt. Det virker ikke som om det norske folk er redde for å stå frem med slike historier lenger. Ofte føles det ut som om det bare jeg som ikke har opplevd noe uforklarlig og jeg som gjerne vil oppleve det, får det ikke, ironisk nok. Men likevel ser jeg på programmer, leser bøker og ser filmer som handler nettopp om spøkelser og overnaturlige ting som skjer som er vanskelig å sette ord på.

Kristin Amundsen & Ross Kolby har i denne boka samlet mange selvopplevde og fortalte historier fra hele Norge, men mest fra i og utenfor Oslo. Begge er guider gjennom nettsiden oslowalks.no hvor de tar med seg frivillige på en to timers vandring til kjente og hjemsøkte steder. Mange av disse historiene er samlet i nettopp denne boka. Hva som er sant eller ikke er vel opptil hver enkelt å bedømme.

Mange av historiene/sagnene hadde jeg hørt om fra før. Det gjorde til at mye av boka føltes som en slags oppramsing til det kjedelige, men det dukket opp noen ukjente historier som det var spennende å bli kjent med. Det er vel jeg som har lest mye om hjemsøkte steder i Norge generelt at mye blir repeterende for meg. Syns også det ble litt mye historie. Det hadde vært interessant om det hadde blitt lagt mer vekt på hva diverse påmeldte i vandringen følte på diverse steder de var på og ga mer detaljerte beskrivelser av det de observerte og opplevde.

Alt i alt er På spøkelsesvandring en småinteressant og koselig leseopplevelse som passer perfekt mens det ennå blir mørkt om kveldene.

Sjekk også ut oslowalks.no Meld deg på da vel ... hvis du tør!

Det jeg leser minst av er vel science fiction og lyrikk. Hvorfor det aner jeg ikke .... Det har bare blitt sånn:)

Noen mordgåter er nesten umulig å løse, selv for dyktige etterforskere ...

Etterforsker Malin Fors er igjen ute på et oppdrag og et temmelig spesiell en sådan. En fjorten år gammel jente blir funnet naken og voldatt i en park i Linköping. Jenta husker ingenting av den grusomme hendelsen og Malin Fors føler seg knyttet til henne siden hun har en fjorten år gammel datter selv. Og ting blir heller ikke lettere når en annen jente på samme alder blir meldt savnet. Hva er det som foregår? Samtidig herjer det heftige skogbrann i nærheten på grunn av en skikkelig hetebølge.

Kommer Malin og makkeren hennes, Zeke, til å finne ut hvem som voldtok jenta og vil de klare å finne jenta som er savnet? Malin er en dame med bein i nesa, og hun trosser hetebølgen som herjer. Hun har en viktig jobb å gjøre.

For noen år siden leste jeg Kallentofts forrige bok, Midtvinterblod, som jeg kjøpte på mammutsalg. Jeg ble ikke helt overbegeistret for den. Den var småoriginalt skrevet, men måten historien ble satt opp på ble litt for poetisk og sært for meg. Tenkte kanskje ikke å lese noe mer av Kallentoft, men selv om jeg ikke likte historien i Midtvinterblod eller skrivemåten helt, så fikk jeg sans for etterforskeren Malin Fors. I krimbøker foretrekker jeg helst mannlige etterforskere (aner ikke hvorfor, men det har bestandig vært sånn), men det er noe med Malin som er spennende. Hun er ikke en typisk kvinne. Hun har sine demoner og innrømmer det. Hun skal ikke være sterk hele tiden selv om hun liker å gi det inntrykket overfor andre. Av en eller annen merkelig grunn har begge bøkene, både Midtvinterblod og Sommerdøden vært mer interessant å lese om henne og det hun sliter med enn selve krimsakene.

Mons Kallentoft gjør som Johan Theorin å skrive krimbøker basert på årstider. På denne biten syns jeg at Theorin mestrer det bedre enn Kallentoft. Theorin klarer å få frem temabaserte årstider i hver av bøkene på en måte som gjør til at det ikke blir overdrevet masete. Mens jeg opplevde i begge bøkene til Kallentoft jeg har lest hittil som veldig gnagende. Forrige bok om hvor hard kulda var og nå i denne boka om hvor utholdelig varmt det er. Vi er klar over at det er hetebølge og det er nesten umulig å jobbe og sove i denne varmen, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste avsnitt. Vi har fått med oss temperaturen for lenge siden.

Om jeg kommer til å lese flere bøker av Mons Kallentoft er jeg ikke sikker på. Han skriver vanlig krim. Syns hverken skrivemåten eller spenningen skiller seg spesielt ut fra andre krimbøker, men det er noe med etterforskeren Malin Fors som gjør meg nysgjerrig. Jeg vil på en måte vite hva som vil skje med henne videre. Hvem vet? Kanskje jeg kommer til å lese neste bok også?

Er snart ferdig med boka og den har vært lovende så langt. Jeg er alltid nøye på det der jeg også. Boka først og filmen senere. I hvert fall så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. Og enda bedre når det er basert på en sann historie.

Tusen takk:) Slipper å engste meg over at det er noe med nervesystemet eller noe annet. Nå vet jeg i det minste hva som er årsaken og må bare lære meg å ta det litt med ro (liker ikke slike ustrukterte dager), men jeg får se det positive i det som du sier og kose meg med bøker:) Ta tiden til hjelp. Ha en god helg!

Etter ventetid på en uke så fant de endelig årsaken til svimmelheten. På MR fant de ut at jeg har betennelse i nesa og kinnbeinan slik at det har trykket en del på pannen i lengre tid slik at det har gitt meg kraftig og langvarig svimmelhet. Så har fått ny resept. Er fortsatt litt svimmel ennå, men er endelig tilbake til leiligheten min og klarer meg selv nå selv om jeg bruker lengre tid på alt. Går bra så lenge jeg tar det med ro. Og legen mener at svimmelheten forårsaker også av stress. Jobbet jo en del før jul med lange dager, ofte fra 07 - 21 selv de dagene jeg var forkjølet og heller burde ha holdt meg hjemme. Så det var en kombinasjon av overbelastning og betennelse i nesa og kinnbeinan. Så nå vet jeg i alle fall årsaken. Jeg er ikke av den skvetne typåen når det gjelder sykdom, men når man ikke får gjøre noen ting på egen hånd fordi man er svimmel og blir nummen i armene, så er det normalt å tro at det var noe alvorlig galt. Det var det heldigvis ikke:)

Jeg er sykmeldt en uke til og er møkklei. Jeg er ikke født til å være hjemme hele dagen, men heldigvis har jeg da leiligheten full av bøker å trøste meg med. Denne helgen skal jeg lese ut boka 127 hours av Aron Ralston. Basert på en sann historie om en klatrer som overlever til tross for at han klemmer fast armen mellom en smal bergvegg og en kjempesvær stein. Han har sterk psyke med tanke på måten han klarer å overleve. Boka har også blitt til film som jeg har veldig lyst til å se, men boka først:)

Er spent på hva du vil synes om De dødes tjern boka. Det er min norske favoritt kriminalroman. Leste Sort messe tidlig i fjor og likte den dessverre ikke like godt som mange andre. Hadde vel for store forventninger. Tror den fikk en svak femmer av meg. Ikke verst det, men ble ikke så imponert som jeg trodde jeg ville bli, dessverre. Men sånn er det bare noen ganger.

Leser gjerne bøker med headphones på og lytter til det meste, alt fra black metal til filmmusikk uten å miste konsentrasjonen. Men liker best å høre på Dimmu Borgir, 30 seconds to mars, Godsmack og Uriah Heep mens jeg leser siden det er favorittbandene mine.

Denne helgen kommer jeg til å være i en Fossefall boble. Tar igjen noen fossefallbøker av Jorunn Johansen. Leste ut bok nummer 48 i går og begynte med nr 49 i natt. Og har bok nr 50 liggende i nærheten. Må ha litt lettbeint underholdning også av og til.

*jeg skal det stå, ikke eg. Snakker ikke nynorsk;) beklager den.

Tror eg er den eneste i verden som ikke likte The perks of being a wallflower noe særlig. Prøvde å like den, men fikk det ikke til.

Det syns jeg du skal gjøre for det er veldig tidløse bøker så barna dine kommer garantert til å like bøkene hvis de har sansen for grøss og spenning kombinert med humor:)

Var så hekta på begge de to bokseriene. Har alltid lest, men fikk økt leseglede takket være de bøkene.

Har hørt mye om Skyggeserien, men den oppdaget jeg aldri da jeg var lita selv om jeg leste bestandig og mye variert. Men man blir aldri for voksen til å lese barne/ungdomsbøker. Så det er aldri for sent:)

Jeg vokste opp med Den vesle vampyren bøkene, TL - bøker, Nancy Drew, Bobseybarna, og en bokserie jeg ble temmelig hekta på, nemlig Grøsserne av R.L Stine.

Første bok i The Macharian Crusade var ganske bra den. Jeg syntes Tyrion og Teclis bøkene til William King var sånn passe, men denne var bedre. Det var mer liv i den.
Handlingen er satt i byen Irongrad på planeten Karsk IV (eller var det VI?) hvor Solar Macharius og hans hær fører sitt korstog for å bringe folket til imperiet og tilbedelse av keiseren. Dette er ikke lett, særlig ikke når kulten som tilber The Angel of Fire viser seg å være ganske sterke.
Jeg trodde først at dette kom til å være en grandios heltedyrkelse av Machinarias, og det var den jo på sitt vis, men jeg fikk en hyggelig overraskelse da det viste seg at historien ble fortalt fra perspektivet til mannskapet på en Baneblade-tanks: Lem med sin shotgun, Ivan med jernkjeven, den enkle Anton som drømmer om å bli en Space Marine, og New Boy, som til tross for at han blir litt av en veteran i løpet av boken, vil bli kalt New Boy helt til det dukker opp en ny gutt i gruppen. Den mest interessante personen, etter min mening, var ikke den superheltlignende Machinarius, men han de kaller The Understudy. I begynnelsen av boken ble han nesten drept og sjokket satte ham i en katatonisk tilstand. Da han kviknet til var han annerledes. Og skummel. Skikkelig skummel. Jeg håper virkelig han får lov til å skinne mer i oppfølgeren. Vil mye heller høre mer om ham, enn om Machinarius som serien egentlig handler om.
Et minus er dog slutten. Virker som om William King følte deadlinespøkelset. Det ble litt rotete, og innimellom virket det som om han glemte hvem som var hvor. Virket litt som om han glemte hvem som var hvor. Plutselig var det enkelte i gruppen som aldri ble nevnt, jeg begynte neste å lure på om de hadde blitt drept uten at jeg fikk det med meg, men så, noen sider senere, var de tilbake igjen.
Til tross for den litt rotete slutten så syntes jeg Angel fo Fire var en av de bedre Warhammer-bøkene jeg har lest i det siste. Det var forfriskende å lese en histore fra vanlige soldaters ståsted, istedet for uovervinnelige Space Marines eller andre legendariske og unaturlig heroiske helter.

Skjønner. Tror jeg brukte flere måneder på å fullføre boka:)

Tenkte det samme da jeg leste Djevelkysset. Alle var jo bare pappfigurer bortsett fra Cato da. Har sansen for ham, men resten av karakterene og selve historien var litt døll. U. Lindell kan å skrive bedre enn dette.