Bokelskere.no

I Tone Selboes Karen Blixen kan jeg lese at Tales of Nozdef's Cook var tittelen Karen Blixen hadde valgt til fortellingene sine:

"Den refererer til Gogols Døde sjeler, der Nozdefs kokk lager mat av rester. På tilsvarende vis kan Blixen sies å koke sin høyst særegne litterære suppe på sitater og allusjoner fra verdenslitteraturen" skriver hun på side 34.

Da jeg leste dette gikk tankene mine til Gogols "Nesen" og "Kappen", som jeg husker med et smil, og siden "Døde sjeler" sto ulest i hylla, begynte jeg på den. På s 68 er vi hjemme hos Nozdrjov, som navnet staves i Verdensbibliotekutgaven:

"Middagen utgjorde åpenbart ikke livets midtpunkt for Nozdrjov, rettene spilte ingen større rolle, noe var svidd, og noe ikke kokt i det hele tatt. Kokken lot seg tydeligvis primært lede av en slags inspirasjon og helte oppi det første og beste han kom over. Hadde han pepper for hånden - så drysset han pepper, lå det kål der - så puttet han kål i, han stappet oppi melk, skinke, erter, - kort sagt likt og ulikt: Bare det blir varmt nok, så smaker det vel også på et vis. Til gjengjeld la Nozdrjov stor vekt på vinene:"

Jeg humrer meg gjennom sidene i "Døde sjeler", og må innrømme at humor er noe jeg savner i Karen Blixens fortellinger.

Nå har du fått boltre deg fritt her inne i ukesvis under dekke av at "denne diskusjonen" har med bøker å gjøre. Personlig synes jeg det er på tide at du tar meningene dine og flytter over på debattfora som er mer relevante enn bokelskere.no.

Rolness forholder seg ikke til fakta. Politiet er uenige med ham. Tjomlid svarer Rolness igjen slik (og siterer igjen politiets rapporter):

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Du finner svar i Erik Egebergs artikkel fra oversetterforeningen.

Leseåret 2016 har begynt litt svakt for min del, en toer, en treer, tre firere og endelig en femmer. Den går til Ingebjørg Berg Holms Stjerner over, mørke under . En god historisk krim, både språklig og innholdsmessig. Ligger ute på bibliotekenes e-bokutlån for de som måtte være interessert.

Det burde ikke være noen grunn til å beklage, hvis han ikke visste, jeg er enig i det. Men jeg må innrømme at resten av den historien fortsatt forvirrer meg, så nå legger jeg fortellingen fra Pisa bak meg og går videre.

Jeg er enig med krira i at "Sult" er et godt valg. På goodreads.com har nesten 21.500 lagt igjen en anmeldelse og boken har fått 4.10 av 5 stjerner.

Ps. I USA hvor iTunes nærmest er obligatorisk, så kan han gå inn å laste ned en prøve på den utgaven Paul Auster skriver introduksjon og lese den gratis. Jeg gjorde nettopp det og hele teksten kom med i utdraget. Ellers har oversettelsen til Robert Bly fått en del kritikk, det virker som det er den utgaven Paul Auster introduserer.

Takk for at du ansporet meg til å lese fortellingen en gang til. Nå fikk jeg atskillig mer ut av den. Når det gjelder Giovanni og Agnese, så tenkte jeg i begynnelsen at han handlet på eget initiativ, men så ble noe sagt som snudde opp ned på den antagelsen. Og nå slår det meg at det kanskje er det som er meningen fra Karen Blixens side. Jeg synes teksten åpner for begge mulighetene: både at han ble sendt inn av Potenziani(artig navnevalg) og at han handlet på eget initiativ.

Se historien som prins Potenziani forteller, den begynner med: "I Pisa, mine venner", siste linje s 28 i min Århundrets Bibliotekutgave. Hva den handler om, hvordan den fortelles og til hvem den rettes, og ikke minst Giovannis reaksjon, fikk meg til å tenke at den gamle prinsen ikke hadde noe med det å gjøre. Men så blir ting sagt i etterkant, som kan tyde på at det hele var avtalt spill. Blant annet der han ber Giovanni om unnskyldning.

Jeg er mektig imponert over hvor mye du har fått med deg. Jeg skal gå tilbake til den scenen du nevner med Giovanni for å se om jeg finner noe av det du antyder.

Angående lukteflaskene. Først så hadde han en med et bilde som det viste seg var fra Pisa, så får han helt på slutten en med et bilde av hjemmet sitt. Jeg leser det som et tegn på at det er på tide og komme seg hjem.
Vi møter Augustus igjen i den siste fortellingen, så vi får se hvordan det går med ham.

SSB nekter å lage en meningsløs statistikk. Hvilke folkegrupper som begår kriminalitet, er kun begrensa interessant, da dette har lite å si - med mindre man mener at det ligger LATENT i noen folkegrupper at de begår kriminalitet? Det kan være interessant for sosiologer, men utover dette er det ikke spesielt interessant. Det vi vet går igjen i kriminalitet, og alltid har gjort det, er at kriminelle stort sett er menn med lav utdanning/arbeiderklassebakgrunn. Arbeiderklassen har i stor grad skifta farge, men statistikken er i grunn den samme: Det er fremdeles menn, stort sett med lav utdanning/arbeiderklassebakgrunn, som begår kriminalitet. Unntaket har alltid vært hvitsnippkriminalitet, her er menn med høy utdanning/høyt inntektsnivå overrepresentert (også uavhengig av hudfarge og religion).

Grunnen til at jeg mener det ikke er interessant å se på folkegrupper, er at variablene blir så små. Det ser SSB også. Det blir et helvetes byråkrati om kriminelle skal fordeles på nasjonalitet; du har en latvier her, en svenske der, en somalier der... Det er så små tall at det blir meningsløst. Man kan såklart kategorisere "innvandrer/ikke innvandrer", men hvor interessant er dette? Da sier man at "alle" innvandrere er en homogen gruppe, og at man kan lese noe ut av dette tallet. Det kan man ikke. For at det skal være relevant, må det eventuelt fordeles utover enkeltnasjonaliteter, og da vil tallene som sagt bli så små at det blir poengløst. Du og mange andre vil kanskje helst ha en fordeling på muslim/ikke-muslim, men selv dette blir meningsløst. Fordi det er umulig å si om det er RELEVANT at vedkommende er muslim. I noen av sakene er det det, sånn som flere av terrorsakene som har vært. I andre er det irrelevant, det er f. eks. en butikkeier som har begått underslag helt uavhengig av religion (det strider vel attpåtil imot religionen). Så å fordele på muslim/ikke-muslim er en meningsløs forenkling, og det vet SSB. Derfor vil de heller ikke lage en slik statistikk, de vet den kun vil bli brukt i politisk retorikk og ikke ha noen reell verdi som kunnskapsgrunnlag for seriøse forskere. SSB "nekter" derfor ikke å lage en slik statistikk fordi de er en del av Eurabia-konspirasjonen (ironialarm), men fordi de har såpass med faglig integritet at de forstår hvorfor det ikke er formålstjenlig.

Det er det første. Det andre: Voldtekter. Jeg syns det er kjempeflott at folk plutselig bryr seg om dette samfunnsproblemet. Jeg regner med at de som roper høyest nå, vil melde seg som frivillige på f. eks. Oktoberfest (hvor politiet anslår at det skjer ca. 200 voldtekter i året) i München eller som vakter ved russetreff her (hvor det skjer voldtekter hvert år, og mørketallene er høye). Eller er dette plutselige engasjementet for voldtekt mest av alt et skalkeskjul for å gå løs på innvandrerne - igjen? Å slå politisk mynt på dette ser jeg som en hån mot voldtektsofrene, spesielt fordi det gjør det vanskeligere å bli trodd om du f. eks. HAR blitt voldtatt av en norsk mann - den vanligste voldtekten er fremdeles festvoldtekt/å bli voldtatt av en bekjent, ikke overfallsvoldtekter (en svært liten andel). Om hele debatten handler om overfallsvoldtektene, forsvinner den generelle voldtektsdebatten samfunnet MÅ ta. For det er for enkelt (selv om det sikkert er beleilig for mange norske menn som selv liker å bli ufine i fylla) å mene at seksuell vold og overgrep KUN er et innvandrerproblem, og ikke et samfunnsproblem.

Forøvrig går Tjomlid dette med "alle voldtektsmenn er innvandrere" nærmere etter i sømmene her: http://tjomlid.com/2015/11/10/om-no-go-soner-svenske-voldtektstall-og-oppdiktede-kilder/ og her: http://tjomlid.com/2015/08/30/human-rights-service-misbruker-voldtektstall/, http://tjomlid.com/2016/01/23/den-unorske-voldtekten/ og IKKE MINST her, hvor han viser til politiets egne rapporter: http://tjomlid.com/2013/11/20/overfallsvoldtekter-og-innvandring-en-faktasjekk/

Jeg sa forresten konsekvent "hudfarge og religion" i mitt innlegg, men det er jo beleilig for deg å kunne henge deg opp i ordet "hudfarge", så du slipper å forholde deg til at å tillegge alle med en viss hudfarge visse egenskaper og alle med en viss religion visse egenskaper er AKKURAT DET SAMME. "If it walks like a duck, and talks like a duck," osv. At du deretter trekker fram Storhaug er jo enda mer absurd, dama gjør knapt annet i boka si enn å se på utseendet til folk rundt seg og deretter anta at de er muslimer, og dermed har visse egenskaper. Hun knytter dermed hudfarge/etnisk utseende DIREKTE til personlige egenskaper, så hun syns åpenbart at hudfarge/etnisitet har noe å si, når hun antar at alle med visse typer utseender er muslimer og tillegger muslimer kollektivt visse egenskaper.

Det var ikke innholdet i innlegget ditt jeg tok opp her, men selve formen. Det er mer inkluderende for debatten å holde språket på et klart og tydelig nivå, framfor å bedrive et språk som kan virke bevisst tåkeleggende.

Jeg ser på det som hjelp, ikke juks.

Ja, det kan sikkert stemme. Det er nok der jeg har det fra, men jeg er høyst uenig i det utsagnet.

Vi kan google apen, det kunne man ikke for noen tiår siden.

Den neste Syndfloden over Norderney tror jeg er mer forståelig enn Apen.

Lettlest bok med en del gode innspill og tanker, men også en stor porsjon godtkjøpsfilosofi med skremmende lettvinte holdninger. Eksempel:

Side 27: "Jeg har alltid trodd at den fortellingen jeg har om livet mitt, er et korrekt referat av det som faktisk har skjedd. Men jeg har laget referatet. Og det skaper livet mitt." Feil.

Livet ditt er for størstedelen skapt av ytre omstendigheter du er uten innflytelse på - ingen har valgt sin familie eller det samfunnet de er født inn i. Er du uten kontakt med virkeligheten, kan du selvsagt gjøre om livet ditt til en fortelling om noe helt annet, slik don Quijote gjorde. Men da er du i en tilstand de færreste av leserne befinner seg i.

Side 24: "Det er jeg som velger min fortelling om mitt liv. Livet blir som jeg forteller." Feil.

Dette er ønsketenkning, magisk tenkning. Man kan fortelle de hyggelige tingene og de morsomme episodene fra livet sitt og ta den vinklingen overfor folk man ikke kjenner godt. Men det vil ikke endre noe som helst ved det av livet ditt som hverken er hyggelig eller morsomt, og det burde forfatterne med sin livserfaring vite.

Apen

Jeg har akkurat lest den ferdig, og må innrømme at jeg forstår svært lite. Dette er noe av det merkeligste jeg har lest. Karen Blixen skal ha uttalt at det ikke er meningen at vi skal forstå alt. Skal se om jeg finner igjen hvor jeg leste den uttalelsen.