Bokelskere.no

Jeg blir med forutsatt at jeg ikke nettopp har lest boka som blir valgt.

Ja, jeg synes vi aner en viss utvikling, men Morten Falck er full av konflikter og motsetninger, noe som gjør han tidvis ganske så usympatisk, men også god, ekte og interessant. Det gode er i overvekt hos meg.

Er det noen som har nevnt Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", i tilfelle ikke gjør jeg det og legger ved noen sitater fra verket hans:

s 500: "Det er forbausende hvor få kristne det er som fatter hvilket ubeskrivelig åndshovmod det ligger i misjonstanken."

s 157: "Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr én ting: adgang til å påføre andre smerte."

s 27: "Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 blitt kristne."

Enig, og det er ikke bare enkeltord, men også glemsel/brist i bruk av grammatikk og uttrykk. Et eksempel:

I den danske utgaven: jeg ønsker ham af hjertet held og lykke.

I den norske utgaven: jeg ønsker ham av hjertens dyp hell og lykke.

Jeg vil bare skynde meg å legge til at jeg har lest med begeistring Leines "De søvnløse" og har kommet halvveis i "Kalak", begge på norsk, uten at jeg har reagert på Leines språk.

En historisk roman vil naturlig nok ha et annerledes og mer gammelmodig språk enn en samtidsroman, med det er ikke forklaring nok i denne romanen. Den danske og norske utgaven ble utgitt nesten samtidig, det er et omfattende verk, og jeg skal være så frimodig å si at jeg tror han har tatt litt fort og lett på den norske oversettelsen.

s 142: "Og nu går jeg her, spærret inde i et bur af pommersk fyr, eller hvad det nu er. Det er sjældent jeg går ud. Jeg går her og er en raritet som folkene snakker om. Jeg føler at de kan kigge ind på mig tværs gennom stokværket, og tænke deres slibrige tanker om mig."

P.S. Jeg synes Leine bruker i overkant mange relativt ukjente danske ord i den norske oversettelsen. I den første setningen her, så hadde det vel ikke vært noe i veien for at han kunne brukt ordet "furu" i stedet for "fyr". Det er en del sånne eksempler.

Den svenske oversetteren bruker ordet "furu."

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Morten Falck regnet selv med å måtte tilbringe seks til ti uker på den gamle hvalfangstskuta, så det var vel beregnet overfartstid den gangen alt avhengig av vær og vind.

Her ligger et videointervju med Kim Leine, hvor han forteller at den danske og norske utgaven faktisk skiller seg en del fra hverandre. Han forklarer at han ser boka på en annen måte når han skriver den på norsk.

Dette pirrer nysgjerrigheten min, så jeg har bestilt både den norske og danske utgaven på biblioteket. Selv leste jeg den på svensk for noen år siden og ved gjenlesning nå, så kan jeg ikke se at denne versjonen har spesielt gammelmodig språk.

Boka er velskrevet, men det skulle vel bare mangle med tanke på forfatteren. Den gir selvsagt et blikk inn i forlagets historie, men den gir også noe mer. Etter å ha lest den føler jeg vel grovt sett å ha lest to bøker. En første del om ml-bevegelsens vekst og fall, og en andre del om nyere norsk litteratur- og forlagshistorie. Begge interessante og verdt tiden.

Vekk fra hovedstadens tidvis navlebeskuende søkelys finner vi innimellom i regional- eller lokalaviser noen av landets beste skribenter. En av disse er Adresseavisens Trygve Lundemo. Det beviser han gjennom denne bokutgivelsen. Hans språkføring er mild i formen. Han bruker ikke de største ordene eller de spisseste formuleringene, men under det språklige silkelakenet kommer det fram et svært observant blikk på både mennesker og samfunn.

Boken består av en rekke essays, skrevet over en lang periode, fra 90-tallet og fram til i dag. De er ikke publisert tidligere, og de fleste er lengre enn en standard aviskommentar - et format Lundemo vet å benytte seg av.

Kommentarene er delt opp i bolker, men det er også en helhet på tvers av disse. De fleste tekstene kretser rundt tema om identitet og kultur på ulikt vis. Det som ofte blir til - oss og dem, og Lundemo er ikke alltid nådig med vår tendens til å sette hverandre i båser.

Boken får meg til å tenke. For to hundre år siden skulte vi mistenksomt til folka fra nabobygda. For hundre år siden mot svenskene. I dag er mange av oss paranoid livredde for folk fra Midtøsten. Må vi bruke 100 år til før vi kan inkludere hele verden i vårt "vi"? Folk lærer for lite astrofysikk. Våre krangler blir så smålige, her vi klamrer oss fast på vår felles lille blå prikk i et golt og livløst verdensrom. Har vi ikke bedre å gjøre? De største utfordringene vår verden i dag byr på er globale. De kraver at vi drar sammen. Oh, but I digress...

Den siste bolken i boka om barndom er nok den mest bittersøte. Det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen i den nostaligske blandingen av glede og sorg over tider som har henrullet, men som vi fortsatt bærer med oss.

Lundemo tar opp alvorlige tema, men han behandler dem da også med alvor og ettertenksomhet. Dette er nok en bok som ikke har fått den leserkretsen den hadde fortjent. Men det er ikke for sent - let den opp.

En hovedperson og et persongalleri av mye større interesse enn i krimbøker flest, og en del humor. Oversettelsen er bra, bortsett fra at et underlig ord - "tilbøyninger" - som dukker opp på s. 312. Ordet finnes ikke på norsk: http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=+tilb%C3%B8yning&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge Mener oversetteren "tilbøyeligheter"? Da får hun jammen skrive det også!

Aner ikke, jeg har ikke lest boka ;) Bare vaskeseddelen i teksten over her. Jeg tenkte, hvis barna ikke har ekte foreldre så er de vel kloner da..
Men det er en mulighet for at de har blitt klonet uten at donoren vet det og..

Nå venter jeg på at boka skal komme i posten. Adlibris sier forlaget ikke har klart å levere i tide, så den blir forsinka!

Jeg har en mistanke om at forlaget har spisset tittelen på denne boka en del. En mer korrekt tittel ville vært "Norges mest kjente nazister" e.l. Ikke at det ikke er fæle og brutale nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste her, men det er også en del oppføringer som ikke primært er med på grunn av brutalitet og ekstremisme (til nazist å være altså). Men 2. verdenskrig selger, og bilder av grusomme nazister selger sikkert ekstra godt.

Boken inneholder en lang rekke korte biografier på 2-4 sider om ulike forbryterske skikkelser fra 2. verdenskrig. Den er slik sett et greit referanseverk for den som trenger det, men går ikke nok i dybden på så kort plass til at den er brukande til så mye mer enn en kort innføring.

Danner så denne mosaikken noe mer helhetlig bilde? Den er sortert alfabetisk på navn, så det blir dermed vanskeligere å trekke tråder, selv om de samme organisasjonene og hendelsene tidvis dukker opp og knytter aktører sammen. En ting jeg fanget opp var yrkesbakgrunn. Mange jurister. Kanskje er årsaken rett og slett at politi- og domsmyndighet selvsagt vil ha en sentral plass i overgrpene begått av et slikt regime. Mer overraskende var det at såpass mange ingeniører dukket opp, men med et slikt utvalg må det også selvsagt bli rent anekdotisk. (Men det passer med tesen fra Engineers of jihad!)

Jeg er med! Boka høres smått utrolig ut (hvilken forelder vil få laget en klon av sitt eget barn til "bruk i krisetilfeller"), men gleder meg til å se om forfatteren har fått dette til å henge i hop!

Hva som er "galt" med boken...? Først og fremst er den så gjennomført utroverdig at det bare blir dumt. Vi får ikke noe som ligner en troverdig forklaring på hvorfor de mistenkte ikke bare forklarer hva som hendte da det hendte - så kunne de spart seg selv, omgivelsene og leserne for hele idiotskapen. I tillegg er personene rene pappfigurer, fullstendig livløse og sjablongmessige.