Bokelskere.no

Nå fikk jeg lyst til å lese Fluenes herre på nytt. Leste den for mange år siden, og husker den som noe av det beste jeg hadde lest til da.
Det er flere måter å skildre grupper som kommer ut av kontroll på, og det er nok riktig at Leine noen ganger benytter et språk som er "pålesset og utvendig". Og noen klisjeer finnes nok her også.

Jeg mener likevel at forfatterens stil og språk passer for å beskrive det som skjer i disse miljøene på den tiden. Jeg har ikke lest noe av Kim Leine før nå, så jeg vet ikke om hvordan språk og stil er i de andre bøkene hans. De fleste forfattere har en egen stil, som er mer eller mindre gjenkjennelig gjennom forfatterskapet.

For meg virker det som om Leine ønsker å uttrykke seg på et svært sanselig og detaljrikt språk.
Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, men en skildring av en historisk epoke og et spesielt miljø. Og personene og deres handlinger er interessante i denne sammenheng. Det er nok riktig at vi ikke blir så godt kjent med deres beveggrunner og følelser, men det tror jeg skyldes Leines stil og hans intensjoner med romanen.

Beretningen er skrevet i 3. person, og fortelleren er ikke utpreget allvitende.
Vi hadde nok fått vite mer om Morten Falck om han var fortelleren (jeg-person)i denne historiske romanen.

"Svermere", ja. Hamsun har jo skrevet en liten roman med den tittelen (den eneste boken han skrev på oppdrag. Han skrev at om han hadde fått tid til å skrive 50 sider til, skulle "Svermere" blitt god litteratur (eller noe sånt)).
Tittelen på kapittelet i Profetene i Evighetsfjorden tror jeg henviser til Maria Magdalena og Habakuks forhold og deres etablering (og drømmene om det) av et eget kristent samfunn.

Puhh! Det var pensjonist-morraøkta.
God helg :-)

Litt av noen beskrivelser av været og hva det gjør med mennesker og bygninger. Det er som alt råtner på rot... Det er til tider litt vel mye synes jeg, ingen solstråler som titter fram så langt.

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.