Fint at det blir valgfrihet. Vi "takknemlige"? Vel, jeg kan kun snakke for meg selv. Jeg har en jobb der jeg er nødt til å skille jobb og privatliv ganske så strengt. Å være "venner" med klienter på FB eller andre fora kan jeg ikke, - og overfor de jeg jobber for så er det best for alle at de ikke vet for mye om mitt privatliv. Jeg er slett ikke redd for å uttrykke egne meninger, men jeg er nødt til å stå fram som "nøytral og upartisk", hvis ikke kan jeg ikke gjøre en god jobb. At jeg mener at jeg er det selv om jeg hevder ulike ytringer i ulike fora er ikke nok, klientene må mene det samme. Derfor synes jeg dette er kjærkomment.
Det er også grunnen til at jeg ikke står fram med etternavn, - for da er jeg i alle fall ikke "søkbar".
Og jeg som syntes denne boka var veldig spennende... Nå skal jeg låne den siste på biblioteket. Tvedt skriver veldig bra fra rettsalen, selv om det i denne boka var lite derifra.
Fint og variert utvalg bøker. Det virker som om mange har lett for å velge ganske like bøker, det blir mindre å skrive om på den måten.
Selv skrev jeg om Kristianiabohemen. Kan ikke påstå at Syk kjærlighet var direkte lett å trenge gjennom som nittenåring...
Ja.
Denne serien likte jeg også, har lest den en par tre ganger. ;)
Jeg satt faktisk og humret og lo opptil flere ganger i denne boka. Han skriver nå veldig ironisk om det hele da, Hugh Laurie. Ellers er boka lesbar og spennende.
Jeg er så sjelegla', ikke liker jeg å bake, ei heller å spise kaker. Var en gang medlem i en Hobbybokklubb, lenge synes jeg det var kjempemorsomt, fikk mange idéer og kreative tanker, helt til jeg fikk ei bok om_kaker_ pynting av sådanne. Gjett om jeg slutta fort i den bokklubben?
Det er faktisk ikke noe annet å gjøre, enn å øve, øve og øve, og allikevel, blir du kanskje ikke fornøyd, men pyttsann, det er sånn det skal være. Være kristisk opp mot egne produkter. ;)
Er veldig svak for Jonatan Kellerman, jeg også...og Theorin er slett ikke langt unna han heller. :)
Jeg er sammen med Lillemor Berge som nå er rundt de 80 og so her forteller om hvordan livet er blitt for henne, hennes barn og venninnene i klubben "Sekskanten". Lillemor leste jeg om for første gang i boka "Bare et lite sammenbrudd" (Ebba Haslund) for mange år siden, og denne boka har jeg lest mange ganger (nevnt i en annen tråd om bøker vi har lest flere ganger). Sistnevnte er skrevet i 1975 og da var Lillemors 50-årsdag hovedtema. I dag; 30 år senere følger vi de samme menneskene, - 30 år eldre. En spennende roman, nettopp fordi den handler om de samme menneskene,- om tanker og følelser, - i en gammel kropp.
Kjempebra! Flere av oss har som du sier bedt om dette. Ulike grunner til at vi ønsker det, noen kanskje på grunn av den jobben vi har; at vi ønsker at "alle" skal sjekke våre uttalelser om ulike ting.
Å ja. Jeg er bare så vidt i starten av boka, men er helt bergtatt.
Såg det nye monumentet på Akershus; kva det skulle tyda, veit ikkje eg, det ser ut til at dei likar kjempekvinnor der i byen
Kjempegod beskrivelse på hva en forventer av bøker. Selvfølgelig har en ren krimbok spenningen som krav i tillegg, men annen litteratur er ut i fra mine kriterier sjelden kjedelige.
Jeg kjenner på meg at jeg bare må ha et lesebrett etterhvert. Men jeg beveger meg ut i helt ukjent territorium og trenger hjelp av mer erfarne bokelskere... Hvilket er best? Hva bør man tenke på når man kjøper? Og hvor er det billigst?
Jeg forventer at boka skal "fange" meg, hvertfall fra andre kapittel. Noen bøker får tak i meg, fra første side, og da ....blir jeg sittende til boka er ferdig. Andre ganger må jeg legge vekk ei bok, skjønner meg ikke på den, men så plutselig....kan jeg begynne på nytt etter et par uker eller så....da fenger den, heldigvis.
Når jeg kikker på "anmeldelser" i diskusjonstråden opplever jeg ofte ordet "kjedelig" om bøker. Dette er for så vidt greit nok, (så lenge folk kan skrive HVORFOR de mener boka er kjedelig!), men når det dreier seg om bøker som ikke er krim/spenning så lurer jeg på: hva forventer vi oss egentlig av en bok? Kan det være at boka slett ikke er kjedelig, men at leseren ikke er "den rette"
Er vi oss selv bevisst på hvilken sjanger vi foretrekker, - og derfor blir litt urettferdige i f t hvordan vi omtaler bøker?
Jeg leser mye, jeg leser ulike sjangere. Veldig sjelden finner jeg en bok kjedelig, men ofte finner jeg bøker som ikke fenger meg. Noen ganger skyldes det at jeg er i et annet modus der og da, noen ganger er det sjangeren jeg ikke føler meg fortrolig med.
Noen tanker rundt det?
Jeg er uenig med de som synes boka er kjedelig, men kan være enig i at boka er tung. Den krever mye av leseren, dette er ikke en bok en leser ut på en kveld uten å gjøre seg refleksjoner og tanker rundt tema. For Fløgstad er ingen underholdningsforfatter, - han har et budskap i bøkene sine, han vil at vi som lesere skal gå inn i temaet og ikke bare bruke bøker som "tidtrøyte". Så når du leser Fløgstad så bør en ha dette i bakhodet hele tiden. Dette er ikke en lett fordøyelig roman som du legger bort så fort du har lukket boka igjen. Fløgstad er ikke ute etter å treffe "almuen", men den interesserte leser som går dypere inn i materie enn "bare" å lese en bok.
Min innvending mot boka er at den er vel detaljert i f t titler f eks. Men at det er en dårlig og kjedelig bok? Nei, det synes jeg ikke!
Og blødmene, - hva er det i så tilfelle? Han skriver selv at boka er en roman, presiserer det tydelig selv at dette er diktning. Samtidig fletter han inn virkelige hendelser og dette er for meg bokas styrke. Dette er ingen fagbok/historiebok, men likevel en bok som bør sette følelser og tanker i sving dersom en interesserer seg for menneskenaturen under vanskelige forhold.
Det er så enkelt, så enkelt å svare på! Ei bok utgitt i 1966 med tittelen Nord-Amerikas indianere av Oliver La Farge. Fått av min far som ikke helt visste hva han skulle finne på å gi til sin alvorlig syke datter. Den boka er min skatt over alle skatter. Ingen over, ingen ved siden av. Den står framme i bokhylla mi selv om alle andre barnebøker er plassert i bokhylle i kjelleren. Boka var altfor "voksen" for ei jente i den alderen, men bildene og fortellingene ble jeg betatt av fra første stund. Å kunne rømme inn i en så eksotisk verden og glemme seg selv og egne sorger. Å ligge i senga å høre pappa fortelle om sine sjømannsturer og sine erfaringer med indianerne og spinne egne historier rundt de bildene i boka. Og jeg blandet nok godt; pappas historie med bokas historier:-) Og med min barnlige skrift med meg som eier av en "voksenbok" i bokas første side.
I tillegg til det så har jeg en liten kjærlighetsbok jeg fant på et antikvariat for flere år siden; Norske kiærlighetsdigte utgitt av Gyldendalske Boghandel Kristiania MCMXXI, som er ca 10 x 7 cm, - den er en god nummer 2 og den er jeg veldig redd for. Men den får ligge framme, - bøker skal synes. Den har fått hedersplassen sammen med 3 andre gamle bøker; salmebok fra ukjent årstall, Utvalgte fortællinger av Carit Etlar fra 1912 og Skjærgaardsliv av kaia Bruland-Nilssen fra 1921. Disse tre er arvet fra min tante.
Jeg liker "pennen" til Uri, måten hun bruker språket på rett og slett. Hun skriver "godt norsk" (hun er språkforsker og dr.art i lingvistikk) og jeg synes det er herlig å lese en bok der forfatteren behersker språket til fulle!
I tillegg har hun gode historier og en artig måte å formidle budskapet sitt på.