Bokelskere.no

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle - sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Takk for info. Da blir det nok mer T. Canavan i sommer på meg :o)

Er du helt sikker på at det er en krimbok? Har Jacobsen skrevet krim før, som ikke har slått ann, siden du mener han bør slutte med det?

Lørdag og søndag morgen i senga med masse kaffe. I timesvis.

Ah, genialt!

Jeg dytter litt på denne jeg. Kanskje er det flere som har erfaringer med lesebrett nå. Jeg har utrolig lyst til å prøve ett men usikker på hvilket merke jeg skal gå for.

Er nå i gang med å legge til hele Knut Gribb serien, så hvis noen vil legge til bøker fra serien skulle jeg ha alle oppe på slutten av dagen. De jeg har spart på kommer det bilde av etter hvert også.

Det er bare 1200 år etter Pandora's Star. Må si meg enig i at den var treg å komme igang med. Void serien syntes jeg var bedre, de to bøkene jeg har lest da.

Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Denne boka er fra 1950. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.

Lagerkvist sin fortelling begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.

Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.

Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.

Jeg vet hvilke bøker jeg leste siden 1999 siden jeg har ført liste, på tidligere år har jeg gjettet en del og latt resten være uten år. Skal nå spore opp de fleste kjærlighets bøkene, Harlequin går ganske greit da vi har mange av dem i butikken og de fleste har standard lengde og legger de for det meste til i eng utgaver.

Hver gang jeg kommer over noen bøker jeg husker å ha lest i butikken legger jeg dem til samlingen min, og hver gang jeg kjøper meg bøker på eBay sparer jeg bildet fra annonnsen for når jeg skal legge boka til samlingen min. Kan av og til sitte i flere timer å bare lete etter bilder til bøkene mine på nettet. Bruker bl a Østfold samsøk og ebay til billedletning.

Langt på vei enig. Jeg vil i og for seg si at det er en god bok, men det var da måte på prat om "lingam" og hvor magisk snoppen til Jonas Wergeland er og hvor fantastisk og flink han er. Det ble altså så påtatt og overdrevent at det slett ikke ble troværdig, bare pinlig.

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg likte denne boka veldig godt.

Der fikk jeg sannelig passet mitt påskrevet, gitt!

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tolker forøvrig språket (og setningstrukturen) som et virkemiddel Petterson bruker til å få frem karakterene i boka.

Det er nesten et kjennetegn ved Pettersons bøker at karakterene har enkelte trekk som er svært lite tiltrekkende. Og det, sammen med det uoppgjorte de har med et annet menneske, er med på å skape dynamikk og spenning i historien.

I ut å stjæle hester synes jeg han dessuten har greid å få frem hvor mye usagt det er mellom hovedpersonene og faren, og hovedpersonen og datteren. Det nesten skriker ut mellom setningene synes jeg. Og det tror jeg kan oppleves som irriternde, men det er igjen noe veldig mennesklig, og det som historien kretser rundt og tematiserer.

Jenter leser bøker, gutter spiller fotball. Veldig forenklet såklart, men hvorfor faller så mange gutter utenfor i forhold til lesing?

Du kan sikkert på masse bakgrunnsstoff om dette av Steffen Sørum, jeg tror han fortsatt er i barne- og ungdomsredaksjonen i Cappelen Damm. Han har ihvertfall engasjert seg endel i dette spørsmålet, og skrevet en bokserie for barn/ungdom som er vinklet mer mot gutter.

Sliter, sliter og sliter med denne boken. Har bare noen få kapitler igjen, men blir stadig distrahert av andre og mer oppslukende bøker som jeg heller vil lese. Dette var ikke en bok som fenget meg. Den begynte ganske bra og det er en historie fra en spennende synsvinkel - de siamesiske tvillingene - som kunne absolutt ha blitt til noe, men det skjer veldig lite og alle tilbakeblikkene blir uoversiktlige og jeg blir ikke fanget av hovedpersonene i det hele tatt. Bi-personene i form av paret som adopterer tvillingene har mye flere fasetter og historiene rundt de er ganske fine, men det holder ikke en hel bok.... Har bestemt meg for å ferdiglese boken, men det holder hardt!

Har sett at jeg avogtil har klart å legge inn samme bok to ganger. Hadde vært kjekt å fått sjekket at det ikke ligger flere like bøker inne i boksamlingen :)

Ville blitt stusselig med en bok nummer tre uten Carl og Assad ;)

Ville bare si at jeg syntes dette var en flott idé :-)