God jul til de som venter,
til de som våkner opp til et tomt hus
og ikke klarer å fylle det,
til de som har lyst til å si hei
uten noen å si hei til,
de som står der ved vinduet
og håper at noen bare vil komme.
De som venter i gangen
med skoene på,
klare til å springe ut
og vinke med stor arm.
Mye å fortelle,
men ingen å ringe til.
Det går kanskje over?
For noen dukker bare opp,
og plutselig er de to og tre og fire
og en hund
som logrer ved gjerdet,
en hund som slikker hendene
til alle som går forbi,
en hund som smiler i sofaen.
Hunden kan redde alle.
jeg rammes hele tiden av innsikter
om at jeg en gang var et barn
som plukket blåbær, kantareller og epler
øynene mine er tunge, kanskje varme
jeg lover å ikke gi opp jeget
jeg faller ut av døgnes tider
sover ikke og sulter meg
gjennom sulten blir jeg meg selv igjen
gjennom sulten blir kroppen min et våpen
psykologen stirrer ned i papirene
alt som er skrevet om meg er misvisende
jeg vet ikke hva jeg skal si
ordene har ingen fantasi
stemmen min er så mørk at
den går i ett med jorda
min dårlige dømmekraft har jeg arvet fra moren min
den har rent gjennom blodet vårt i hundrevis av år
satt seg i nakken og skuldrene som knuter
klemt mellom skulderbladene ligger mennene mine
de som har kjedet meg
de som har sett inn i seg selv
de som har grått etter sex
de gammelmodige
de jeg ville skulle gå, men som ble
og de jeg ville skulle bli, men som gikk
Jeg mistenker at jeg ikke sa noe fordi jeg gjorde det jeg har gjort det meste av livet mitt, nemlig å dekke over andres feil når de ikke skjønner at de har dummet seg ut. Jeg tror jeg gjør dette fordi det kunne ha vært meg en stor del av tiden.
"Hva gjør jeg når jeg har vondt i hjertet mitt?" spurte gutten. "Du pakker det inn i vennskap, tårer og tid, til det våkner opp, og er fullt av håp og glede."
"Hva er meningen med livet, tror du?" spurte gutten. "Å være glad i noen," svarte muldvarpen.
Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet.
"Åh, Tom." Cindy satte seg opp, og sengetøyet virket nesten skittent, selv om det ble skiftet dagen før, men det dunstet svakt av noe metallaktig som hun hadde luktet i mange måneder nå. "Olive, han snakker hele tiden som om jeg kommer til å bli bedre. Jeg klarer ikke å tro på det, jeg klarer det bare ikke, det gjør meg så ensom, åh, herregud, jeg er så ensom."
Liv forteller om en hyttetur hun var med på sammen med en skoleklasse. Alle mobiltelefoner ble inndratt under turen, noe som er normalt. - Noen av ungdommene var helt fortvilte over å måtte gå til sengs uten mobiltelefonen sin. De visste ikke hva de skulle gjøre for å få sove.
- Høres ut som meg, sier jeg.
- Når jeg snakker med dem om de dårlige søvnvanene deres, er det mange som sier at de har slitt med søvn i årevis. Og når jeg forslår at de skal legge seg uten telefonen, sier de at det ikke går, for hva skal de da gjøre i de fire timene de ligger våkne? Det er som å snakke med en alkoholiker. Den ene tingen som ødelegger dem, er den eneste de tror hjelper dem. Jeg ser så mange trøtte ungdommer som kommer for sent, som sitter og fryser i klasserommene og sovner i timene.
Liv sukker. - Det er som om vi har fått et samfunn der ingen verdsetter søvn lenger.
Komikeren Groucho Marx led av insomni: Hva får du om du krysser en søvnløs, en agnostiker og en dyslektiker? Someone who stays up all night wondering if there is a Dog.
"Når hjernen har vært våken i 16 timer begynner den å svikte," skriver Walker. "Mennesker må sove i mer enn syv timer per natt for å opprettholde den kognitive yteevnen. Etter ti døgn med bare syv timer søvn fungerer hjernen like dårlig som den ville gjort etter et døgn helt uten søvn. Tre hele netter til å hente seg inn (altså flere netter enn det er i en helg) er ikke nok til å få yteevnen tilbake på normalt nivå en uke etter at man sov for lite. Og på toppen av det hele er ikke menneskehjernen i stand til å bedømme hvor mye søvn den mangler når den mangler søvn."
Birgitte Solheim, hovudpersonen i Kjersti Anfinnsens roman "De siste kjærtegn", er den kvinnelege utgåva av Kjell Askildsens Thomas F. I alle fall minner ho meg om han, både i alder og i det noko bitre og ironiske synet sitt på livet og menneska rundt henne.
Romanen er bygd opp av ei rekkje små kapittel, mange av dei på under ei side. Her fortel Birgitte Solheim om livet sitt, om kva ho gjer og ikkje gjer, kva ho tenkjer på, og korleis ho forheld seg til folk rundt seg. Sjølv om dei passar som kapittel i romanen, kan fleire av dei også lesast for seg, som små betraktningar over livet og samfunnet.
I motsetnad til Thomas F., som held distansen til andre menneske, og tilsynelatande ikkje ønsker å endre seg (om eg hugsar "Thomas Fs nedtegnelser til allmennheten" rett - det er over 20 år sidan eg las den), ønsker Birgitte Solheim ei endring i livet sitt, innrømmer ho etterkvart.
Anbefaler denne romanen, som gjev både innsikt og håp, og som er kort og lettlesen.
BYREGLER
Du skal elske din by som deg selv
noe som betyr at du ikke kan fordra den
på dårlige dager
Du skal likevel ikke ha andre byer enn denne
Du skal heller ikke lyve
Dette gjelder også i andre byer
Lyver du i din egen by
ligger du imidlertid tynnere an
Du skal hedre din by
Du skal bo på hotell minst to netter i året
for å vite hvordan fremmede drømmer
Bor du på pensjonat, for eksempel
Cochs i Bogstadveien
holder det med én natt
Du skal aldri baktale revede hus
Du skal holde åpningstiden hellig
Ikke si fra hvor du går
Men spør gjerne om veien
Det finnes få tegn til at noe fint skal kunne komme til å hende meg i løpet av dette livet, eller i verden, for den saks skyld. Men jeg slutter merkelig nok ikke å håpe på et under. At man aldri lærer.
Når det gjelder lyst er enhver valuta gangbar, og indirekte nytelse har en unotert kurs som anses pålitelig nok til å passere som ekte.
Hver og en av oss er som en måne som viser jorden enkelte aspekter, men aldri hele kulen. De fleste av oss møter aldri noen som kan forstå alle sider ved oss. Jeg viser andre bare den lille delen av meg som jeg tror de er i stadnd til å begripe. Til andre viser jeg andre deler. Men det er alltid et mørkt aspekt som jeg holder for meg selv.
Jeg husker hvor stressa vi var midt i flyttekaoset, og en morgen ble jeg ganske irritert. Jeg sa til Olve at når jeg spør om hvilke klær vi skal pakke i esker og hvilke vi skal pakke i kofferter, så må du hjelpe meg, det er som å rope i skogen å snakke med deg, sa jeg. Så gikk jeg ut på balkongen, for jeg orket ikke å være sånn som jeg var, jeg var helt urimelig.
Hva romanen handler om, hva romanen er, hva romanen betyr, forstår jeg ikke mens jeg skriver, da ville jeg jo ikke behøvd å skrive den. Om jeg hadde visst det, ville det vært som om jeg var en sekretær og bare skrev ned noe som jeg ble diktert.
Eg sit med tårer i augene etter å ha lese denne. I går las eg ferdig den nyaste boka til Bjørn Hatterud, Mjøsa rundt med mor. Då eg starta på denne tynne, vesle flisa av ei bok, fann eg mykje av det same som i den tjukkare nyeboka. Men her finst meir. Som i Mjøsa rundt med mor handlar det om om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Det som likevel slår meg som det viktigaste ingrediensen, er kjærleik. Kjærleik til mor som har kjempa så mange kampar, kjærleik til far som har måtta arbeide og dermed vore mindre til stades enn han kunne ønske, kjærleik til bror som er ein flink bilmekanikar, kjærleik til morfar som utan spørsmål godtok at han var homofil, trass i at han vaks opp i ei heilt anna tid. Og kjærleiken den andre vegen òg, som eg eg også fanga opp i den første eg las, kjærleiken frå mor, frå far, frå bror og frå morfar. Til sist dukkar også kjærleiken, eller i alle fall aksepten, til seg sjølv og eigen kropp og begrensingar forsiktig opp.