Bokelskere.no

og alle
i hele verden
skal dø en dag
(sier mamma)
tenk deg
at vi står i
en lang kø
(sier hun)
på kryss og
tvers over hele jorda
du kunne sett oss
fra rommet hvis
du var i rommet
(og smiler)
på en måte
som jeg tror
betyr at hun syns
at jeg skal syns det er
fint med en uendelig
lang kø
men
(sier jeg)
vil det si at
personen bak meg
vet når det er min tur?
og at jeg kanskje kan
gripe tak i ham og
kaste ham foran
meg?
eller finne deg
der du står og
legge deg på
ryggen min og løpe
til helt bakerst
igjen?

og så tenker jeg at to mennesker, et par, alltid vil litt fram i tid,
til huset er ferdig, til barnet er født, og at en gruppe mennesker,
en flokk, en familie, alltid vil langt tilbake i tid, til da alle levde
og var friske og sprang i hælene på hverandre ut av et stort,
varmt hus andre juledag, men at ett menneske, meg, eller deg,
uten familien, uten den andre, alltid vil stoppe tida, se på det
som fins før det forandrer seg, være helt sikker på hva vi har
foran oss, ei mor, ei seng, et sykeleie

snø på bakken
spor etter meg når jeg går
så kan verden følge etter
hvis den vil
men det vil den ikke

du døde
på en fin dag

du ble begravd
på en fin dag

vi kunne spist ute
hvis det var spise ute vi skulle
vi kunne tatt på oss kortbukser
vi kunne bada
så fint var det

og jeg lover
at jeg fra nå av
skal tenke på deg
på spesielt fine dager

(så fint)

da farfar døde
var det med sønnens
hode på brystet
jeg hørte det siste
hjerteslaget hans
(sa pappa siden)
så fælt
(sa jeg)
nei, så fint
(sa pappa)

kom og ligg inntil meg
åkei
kom nærmere
åkei
kom nærmere, da
jeg kom nærmere
kom enda nærmere
det går ikke an
jo, det gjør det

jeg våkner
og sitter ved senga mi
jeg er et lite barn
i en liten varm kropp
som bare skal sove
jeg er en voksen mann
i en stor varm kropp
som bare skal
passe på
svare hvis det blir snakka til
trøste
smile
hente et teppe
pakke inn
pakke ut
sørge for
alt
og så
når barnet våkner
be om hjelp til lå komme seg ut
av stolen

Eg skriv ikkje dette for å klage, men når ein har ein kropp som min, må livet leggast opp deretter.

Ikke minst i våre samliv har vi lett for å gå i den fellen at vi prøver å trøste uten å vise forståelse. Vi synder mot grunnprinsippet for all hjelpekunst, slik Søren Kirkegaard formulerer det:

Hvis det i sannhet skal lykkes at føre et menneske til et bestemt sted, må man først og fremmest passe på at finde ham der han er og begynne der. Dette er hemmeligheden i al hjelpekunst.

Lytting er feedback i dypeste forstand: For å kunne lytte ordentlig er det nødvendig å sette på vent det vi selv er opptatt av. Vi tar inn og anerkjenner den andre og blir derved vitne til hans eller hennes erfaring eller opplevelse - en god lytter er et vitne, ikke en dommer (Nicols 2009).

[...] når plikten gis mening ved noen større mål utenfor seg selv, og på den måten forankres i verdier, opprettholdes energi og motivasjon. Vi kan strekke oss langt når vi strekker oss for noe som gir mening og verdi - verdiforankring er viktig for mennesker.

Det er viktig å merke seg at friheten til å "realisere sine ferdigheter" kommer fra tryggheten på at det er greit å være avhengig. Dette dobbelte behovet følger oss inn i voksenlivet: Når vi blir støttet og anerkjent av andre, vokser selvstendigheten og motet til å bidra med det vi kan.

"Den sanne reisende er den som en gang har maktet å gå en runde rundt seg selv. Det er Konfutse."

"Den eneste virkelige reisen består ikke i å oppsøke nye landskap, men å ha andre øyne."
[...] "Det er Proust."

"Vel ... Det er alltid enklere å skylde på en rival enn selv å være grunnen til at forholdet gikk i stykker. Det er mye enklere enn å ta inn over seg at man har sviktet."

Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer. Min kone pleide å nevne det, husket jeg, at tårer var kroppens måte å rense ut stress på. Nå kjente jeg det selv.

Ever tried.
Ever failed.
No matter.
Try again.
Fail again.
Fail better.

Samuel Beckett

Husk at ofte når vi trøster andre, så er det vårt eget behov for å få trøst som gjør seg gjeldende.

Tilgivelse er en prosee, vi trenger å dele og anerkjenne følelsene om og om igjen for dermed gradvis å kunne tilgi det som skjedde. Husk: Vi går aldri tilbake i vår utvikling. Vi går derimot dypere og dypere og tilegner oss større og større forståelse for hvem vi er.

Hvis vi ikke velger å tilgi, vil den andre personen ha nøkkelen til vår indre fred. Vi vil befinne oss i hevnsirkelen, og vedkommende vil ha en stor plass i vårt liv. Denne måten å være i verden på er å være i offerrollen - barnedelen. Vi ser oss selv som et offer for det som skjedde og fortsatt skjer med oss. Ved å velge å gå ned og opp tilgivelsestrappen, tar vi tilbake kraften og styringen over eget liv.

Det å velge å tilgi er en egoistisk handling i positiv forstand, fordi det er noe vi gjør for oss selv og ikke for den andre. Andre voksne må ta personlig ansvar for sine egne følelser.