Bokelskere.no

Å vite at vi er elsket, og ikke minst tro at vi er verdt kjærligheten, hjelper oss uendelig mye. Når vi stoler på vår egen verdi, har vi også en mestringstro, og det gjør oss sterkere i møte med nedturer av alle slag.

Hvis et barn ofte blir avvist følelsesmessig, kritisert, gjort til syndebukk, eller blir forlatt av en av foreldrene, kan det gi mye skamfølelse videre i livet. I tillegg lærer og kopierer vi mye av oppførselen til foreldrene våre, og skam kan lett gå i arv. I familier som er mer åpne, er det lettere å få hjelp til å ordne opp i ting som har gått skeis, enn i familier hvor det forventes at man ordner opp selv eller det aldri snakkes om det som er vanskelig.

[...] mange voksne har hatt omsorgspersoner som ikke har sett dem - ikke har anerkjent deres følelser. [...] det er svært viktig at den voksne velger å helbrede seg selv for følgene. Dette fordi voksne som har problemer med å ta seg selv på alvor, rett og slett ikke har forutsetninger for å kunne være tydelige overfor andre.

Når du sier til et barn som står oppe på bordet: "Jeg vil at du går ned på gulvet", så forteller du barnet hva du vil at det gjør. Det motsatte: "Ikke stå på bordet", vil kun fortelle barnet hva du ikke vil at barnet gjør, men ingenting om hva du vil. Barnet trenger å gjette seg til ditt ønske - hvis du da selv vet hva det er du ønsker.

TRÖST

När sorgen kommer, som när natten skymmer
i vilda skogen, där en man går vill,
vem tror på ljuset, som i fjärran rymmer,
och sken som skymta fram och flämta till?
På skämt de glimta och på skämt de flykta,
vam tar en lyktman för en man med lykta?

Nej, sörja sorgen ut, tills hjärnan domnar
i trötthetsdvala är den tröst vi fått
- det är som vandrarn, som går vill och somnar
på mossans mjuka dun och sover gott.
Och när han vaknar ur den skumma drömmen,
ser morgonsolen in i skogens gömmen.

Gustaf Frödling

VI BØYER VÅRT HODE I SORG

Vi bøyer vårt hode i sorg,
ditt blikk og din stemme er borte,
vi skal savne ditt nærvær, ditt vesen,
vi skal ikke se deg igjen.

Vi bøyer vårt hode ærbødig
for alt du var, hva du gjorde,
og det som ga mening til livet,
for den som fikk være deg nær.

Vi løfter vårt hode i glede
ved minner om deg og din tid.
Om din tid i blant oss er over,
så er du en del av vårt liv.

Kjell Baalsrud

LIKEVEL FINST KANSKJE TRØYSTA

Likevel finst kanskje trøysta.
Den som ikkje lovar meir enn den held.
Noko å dyppe mot leppene.
Det er ulækjeleg.
Og likevel skal alt som er utan lys, få lys.
Og alle einsame vandrarar skal vandre på vegar der det
har gått
andre einsame vandrarar.
Og alle har ønska seg ein annan stad, og alle
har vore der dei er.
Og i alt dette er det også ein kjærleik, eit håp,
ei fallen stjerne som lyser
over andre falne stjerner.

Finn Øglænd

Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har
tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut
fargene i går.

Lars Saabye Christensen

Vrakpant

Husker du barndommens bilvrak?
Vrak fra de voksnes natt,
de stod der i solskinnet, stille,
mer stille enn annet skrot;
avskiltet, rustne, forlatt
på blomsterenger, i grøfter,
med skjeve, forskrudde ratt
og hjul som hadde slått rot,
likevel fulle av løfter - - -

Hvor ble det av vrakene dine,
og alt du bedro og forlot?

Pendlerens sang

Jeg tenkte på deg i går
da et godstog drønnet forbi,
navnet var sprayet i hvitt,
et skarpt, umistelig skår,
jeg sto der jeg alltid står
med noe jeg aldri blir kvitt,
alene, men ikke fri.
Om det var navnet ditt?
Det kunne jeg ikke si.

Gjemsel

Sjekk kjellerstuen først, se nedi hagen,
i lekehuset, bak garasjen, prøv
å lytte, rot opp haugene med løv
og jord, kikk under gjerdet, kryp på magen,
og snik deg over veien, ned til stranden,
haik inn til byen, spør om noen vet,
og bli der til du bor i leilighet,
gli inn i bakgrunnen, renn ut i sanden,
forsøk å legge livet om av vane,
og tenk tilbake - var du den som sto,
som skulle lete, og som bare dro? -
se opp på skyene som lar deg ane
at denne mistanken er ubegrunnet,
dra hjem igjen og håp at du blir funnet.

Det er ingenting som forandrer seg mellom oss to, sa Götz etter skilsmissen. Vi holder kontakten.
Men alt ble annerledes. Det fantes ikke lenger noe vi.

Hverdasscene XII

Fireåringen gransker bildet
av husmannsplassen som lå her
før rekkehuset ble bygget.

"Er det et hus under
kjellerstuen vår?
Kan vi gå ned dit?"

"Kanskje senere", sier jeg,
så jeg ikke uforvarende
skal svare nei
på spørsmålet som åpner verden.

Jeg traff deg ikke ofte, kjente deg ikke så godt, men det er ikke nødvendig å treffe noen ofte for å vite at man elsker dem, og at de er viktige. Det som teller, er nærværet når de er til stede.

Du har tatt et standpunkt, men husk at det er du som har tatt det valget for deg. Du har ikke tatt det for noen andre, det er din avgjørelse at det er slik du vil ha det, slik du vil leve.

Det er ikke hvordan verden er som er mystisk, men at den er.

i verdenskontekst er jeg liten
i skogskontekst forsvinnende
jeg er bare her for å leve
min verdi må være
at jeg tar mindre enn jeg gir
min kropps næring
må sive tilbake i jord

sommeren kvier seg og heller
alle sine dager gjennom meg
skogen lever, skogen før
i solas fravær er bare meg

min mor forsvinner
ned i avgrunnen hvor språket tømmes
hvor min bestemor venter i mørket
stumt kan de finne hverandre
kjenne grovheten på fingrene
og håpe at de blir de to siste
generasjonene i sluket

Det kan hende at det ikke blir sagt nok om dette her, om hvor mye det kan bety for eldre mennesker å bli rørt ved av et annet menneske. [...] På et eller annet vis overlever de uten, mange mennesker gjør det. Men man kan lure på hva det koster, å aldri bli rørt ved eller holdt rundt.