Bokelskere.no

Interessant, lettlest og morsomt om hvordan vi alle i forskjellige situasjoner bruker og er utsatt for hersketeknikker, og noen råd om hvordan vi kan håndtere slike situasjoner. Noen bruker hersketeknikkene bevisst, mens andre er mer ubevisste på hva de gjør eller blir utsatt for.

2018 har startet fantastisk for mitt vedkommende. 13 bøker har jeg lest i januar. En fjerdedel nesten av hva jeg fikk lest i fjoråret. Veldig blanda, fiksjon, krim, nyere, eldre skjønnlitteratur, norsk, svensk, engelsk, amerikansk, russisk. Skal jeg trekke frem en eller to, så blir det «Fire and Fury» om Donald Trump, legger forresten merke til at få tittelerer han med President Trump, enten det er i bøker eller media, kanskje en grunn til det. Den andre er Åsne Seierstads «To søstre», en historie som rommer så utrolig mye til ettertanke.

Tusen hjertlig takk!

Ja, din trestokk var en god omskrivning.

Når jeg googlet «støpurd» så fikk jeg kun frem din kommentar. Noen som kan ha en ide om hva det stammer fra?

Jeg kom meg omsider inn på nasjonalbiblioteket, men det har blitt restriksjoner på hva du har mulighet til å lese, og det er vanskelig å lese det som er tilgjengelig. Nå ble jeg skuffa, har hatt veldig glede av nb.no

Fant to eksempler i full fart, det ser ut som den svenske dialekten er oversatt til det som for meg minner om trøndersk. Ser også at det er brukt to oversettere til den norske utgaven.

Svensk: Här ska na inte sitta.
Norsk oversettelse: Henn ska a itj sett.

Svensk: Här ska na få.
Norsk oversettelse: Her ska a få.

Det vil jeg tro. Nå har jeg ikke den norske oversettelsen foran meg, men løsningen er vel i mange tilfeller å la de svensk/norske dialektdialogene forbli de samme i den norske utgaven. Jeg kan forresten finne boka på nb.no og sammenligne litt.

Æsj, nye nettsider på nasjonalbiblioteket, der som det var så enkelt å finne bøker og informasjon.

Jeg tror du tipper rett, Kristin var nok stolt over å ha lært seg det svenske skriftspråket og regner det som et språk i seg selv, et Laura Anut ikke kunne mestre. Jeg finner ingen annen forklaring.

Praktisk talt akkurat det samme: « Den nedersta kransen av grangrenar var som en stor klocka eller en vid, fransad och släpande kjol.»

P.S. Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker på svensk, men denne er for meg den klart vanskeligste når det gjelder skriftspråket, selvfølgelig godt hjulpet med alle dialektinnslagene og samiske ord og uttrykk.

Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

Jeg tenkte faktisk ikke så mye på det da jeg leste, men du har jo rett i det - David snakker for døve ører (på samme måte som hun beskriver at jødene som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene også snakket for døve ører da de prøvde å fortelle hva de hadde opplevd). Og jeg må innrømme at jeg fikk litt av samme reaksjonen selv. Det ble så mye, og det ble så sterkt at jeg merket at jeg vegret meg for å ta det innover meg. Det ble nødvendig å dele det opp i kortere leseøkter enn normalt. Men som Jostein sier i innlegget under her, så er nok dette et nøkkelkapittel i boka. Det er ganske sterkt å lese når David beskriver hva krigen har gjort med ham som menneske, og erkjennelsen av de mulighetene som ligger i oss alle til både det gode og onde.

Led oss ikke inn i fristelse betyr: Hjelp oss å fjerne fascisten som bor i oss!

(Side 502 i kap. 6)

Da er boka ferdiglest for et par dager siden. Denne begynte jeg på for over tredve år siden, men la den ifra meg – jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gi den en ny sjanse, og hadde faktisk tatt den fram og lagt den i lesebunken da Marit foreslo den som felleslesing. Hadde jeg vært litt mer overtroisk, ville jeg vel sagt at det måtte være «et tegn» ;-)

Dette er ei bok jeg tror vil sitte i lenge. Jeg synes historien er både vakker og grusom. Den naive uskylden til Useppe og lysglimt som hunden Bella, gjør at det går an å holde ut å lese om det grusomme. Jeg synes også Nino og Davids opprør og motstand er nødvendige for å balansere den overveldende handlingslammelsen og resignasjonen som Ida ofte er preget av.

Den siste tredjedelen av boka var spesielt krevende og utmattende å lese. Er det flere enn meg som synes det ble et taktskifte omtrent fra 1947, og spesielt fra og med Davids lange enetale i kapittel 6? Er dette forfatteren selv som snakker til oss? Den historiske oppsummeringen til slutt ( … 19**) er kanskje også enda krassere og mer politisk enn i boka ellers.

Jeg ser egentlig ikke mye håp i «Historien». I min utgave (Ekstrabokklubben 1885) er det likevel et etterord av Lone Klem. Hun mener det ligger et håp i slutten av boka med sitatet:
«Alle frø har slått feil bortsett fra ett som jeg ikke vet navnet på, men som sannsynligvis er en blomst og ikke et ugress. (Innsatt nr. 7047 i Straffeanstalten i Turi.)» Klem forteller at fangen var Antonio Gramsci, stifteren av det italienske kommunistpartiet. Han mente at kulturen kunne forandre samfunnet, forutsatt at det ble formidlet i et språk som alle kunne forstå. Vi kan jo alltids håpe på det, men så spørs det om alle blir enige om i hvilken retning vi vil forandre samfunnet …

Jeg har lest vel 400 sider og er kommet til året 1947. Det går litt seint med lesingen for tiden, selv om jeg absolutt synes dette er ei veldig god bok. Det er bare tiden som ikke strekker helt til, i tillegg til at jeg føler jeg ikke kan "hurtiglese" denne. Noen ganger må jeg ha en liten pustepause og fordøye litt av det jeg har lest. Så jeg kommer nok til å bruke litt lenger tid enn det som er oppsatt leseplan.

Selv om det er Ida og Useppe som tar mest plass i boka, så har jeg også levd meg inn i beskrivelsene av Ninos utvikling, David/Carlos' selvproletarisering og historien til Santina og halliken hennes. Jeg synes måten hun bruker bipersonene på, beriker boka og gir et bredere bilde av hvordan det var for ulike grupper å leve under vanskelige forhold både i krig og fred. Det jeg opplever som spesielt, er fraværet av moralsk fordømmelse i boka. Det virker som hun har en forståelse for de fleste, uansett hva de har gjort.

Mens jeg har lest, har det også vært nyheter som viser at historien ruller videre, som for eksempel feiring av marsjen mot Roma og Mussolinis maktovertagelse.

Og så lurte jeg på hvordan hunden Bella så ut. Fant ikke noe via Google, men så ser jeg at du har funnet henne, Jostein - takk for det :-) Jeg ser at den danske oversetteren av Historien skriver at Bella er den eneste heltinne hun kan finne i Morantes forfatterskap.

Ja, det er litt rart. Jeg kan huske bare ett lignende tilfelle hvor Agnar Mykle bruker om igjen (i lett omskrevet form) historien fra novellen Skjenselens korinter i romanen Lasso rundt fru Luna som kom noen år etterpå.

Jeg tror han har den med i boka 1964 . Ei stund siden jeg leste boka. Siden den var lånt på biblioteket, får jeg ikke sjekket, men jeg mener dette er en av mange fantastiske passasjer i denne boka.

De feiret 100-års dagen for hennes fødsel i Roma i 2012.