Ja, for det å være innsatt må da vel være straff nok?
Synes det er uheldig om systemet gjør det mulig å utnytte en av samfunnets mest utsatte grupper, uansett hvordan. Husker en tv-repotasje hvor en norsk fange fortvilte fordi han ikke hadde råd til å handle hygieneprodukter, dagligvarer o.l. i fengselets butikk som han var tvunget til å bruke. Han hadde omtrent 120,- å leve for i uka.
Har dessverre ikke råd til lese Morgenbladet hver eneste uke, men synes avisens kulturstoff er bedre (iallefall mer relevant for meg) enn det som trykkes i Klassekampens bokmagasin.
Jeg abonnerer på mange tidsskrift, men bare tre er litteraturrelaterte.
Min favoritt er definitivt Fantagraphics The Comics Journal. Min påstand er at det ikke finnes noen papirpublikasjon som tar tegneseriesjangeren på like stort alvor. Temanumrene er så gjennomførte at de leses fra perm til perm med andakt. Anbefales på det varmeste til alle interesserte.
Prosa er et velskrevet litteraturtidsskrift utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som dreier seg både om bransjen, sakprosa og forskning. Bokessayene er av god kvalitet, mens artiklene stort sett er grundige. Det virker dessuten som at det å skrive om temaer som engasjerer er viktigere for journalistene enn å briljere med sin akademiske tyngde. Dette grepet har ført til at jeg sjelden plukker opp publikasjoner som Vagant. Det forutseter at de aktuelle artiklene interesserer meg spesielt.
I det svenske kulturtidsksriftet Glänta finnes det en svak dunst av slik "elitisme", men de beste bidragsyterne skriver så godt om både litteratur og kunst at jeg ofte blir innhyllet i en døs av misunnelse og beundring.
Styr unna:
Forsøkte å like Aftenposten K, men vurderte ikke å fornye abonnementet etter de to første numrene. Fokuset er for generelt til å fenge meg på noen måte. Det er plent umulig å skrive et godt magasin som er oppdatert på både tegneserier, film, musikk, litteratur og kunst. Det er dømt til å falle igjennom. De få gode artiklene er kjøpt inn og det finnes få features med noe nytt å melde.
Skulle gjerne funnet en god papirpublikasjon om utenlandsk faglitteratur. Må innrømme at jeg ikke har lett så grundig, men rop ut dersom du kjenner til noen.
Når det gjelder bokrelaterte blogger, finnes det enkelte jeg leser sporadisk, men har ikke funnet noen som "matcher" mine behov så godt at jeg sjekker innom jevnlig enda.
... i motsetning til Nietzsches idé om at den døende som ønsker å foreta alle sine livsvalg på nøyaktig samme måte i evig tid har funnet meningen med livet (fritt etter hukommelsen).
Når livet går mot slutten, vil intet menneske, hvis han er oppriktig og i besittelse av sine åndeevner, noensinne ønske å gjennomgå det igjen. I stedet vil han langt heller velge fullstendig ikke-eksistens.
Så vidt jeg vet er dette den aller første boken om norsk musikkbransje, og det var på høy tid at noen tok initiativet til å gjøre skrive den. Anders Odden har alle forutsetninger til å gi et interessant innblikk i hva som skjer utenfor medias søkelys, og hans betraktninger er vittige så vel som lærerike.
Anekdotene er svært underholdende, og det kan i tillegg være til hjelp for andre ferske band å lese om hvordan han valgte å gå frem for å dra platekontraktene i havn. Bokens mest spennende del er likevel beskrivelsene av hvordan miljøet rundt Helvete tok form, og det er interessant å få et innblikk i hvordan Anders oppfattet Mayhem som ung sammenlignet med i dag. Jeg humret godt da jeg leste brevet som Øystein Aarseth skrev til den 13-årige Anders etter å ha blitt provosert av at bandet hans gjorde sitt beste for å kopiere Mayhem.
I tillegg har jeg nå lært hvordan man skal gå frem for å bli kjent i Norge.
1) Jovialmetoden: Man spiller på enkle, kjente følelser hos folk som gir dem en følelse av at artisten like godt kunne vært en av dem. Artister: D.D.E. og Åge Aleksandersen.
2) Flinkismetoden: Man spiller på det samme som i første metode, men legger inn et virtuost gir som gir folk musikalske hakeslipp og fører til kunstnerisk anerkjennelse. Artister: Øystein Sunde og Ronny Le Tekrø.
3) Humormetoden: Man bruker begge de to første metodene, men krydrer alt man gjør med humor som ikke bør være for avansert siden publikummet vil møte musikken i stupfylla. Artister: Vazelina Bilopphøggers og Ole Ivars.
Boken er fylt med fotografier på lekkert, glanset papir og QR-koder som linker til en rekke konsertopptak. Leseropplevelsen blir en helt annen når man på denne smarte måten får mulighet til å høre på konsertene som beskrives mens man leser om dem.
Dette er en sjarmerende rockebiografi uten de drøyeste avsløringene som er akkurat passe detaljert til at også de uten kjennskap til scenen kan lese den med stort utbytte.
En mesterlig avslutning på den beksvarte dystopien av episke proporsjoner. Tidvis var det frustrerende å bivåne hvordan Ev vasset i en endeløs flod av vanskeligheter som aldri svant hen, men den målrettede historien er skrevet så godt at pessimismen ikke føles trettende i det lange løp. En troverdig fortelling om overlevelsesinstinkt i en gold verden, dumskap og nødvendigheten av å kjempe for det man tror på.
Ser at du har tatt deg tid til å legge ved kommentarer. Takk for det. Gleder meg til å anskaffe Juks. Leser de fleste fagbøker av interesse på engelsk, men forsøker å holde meg orientert om norsk sakprosa ved hjelp av magasinet Prosa. Tunstads bok fikk svært god omtale der. Fint med en påminnelse!
Du har vel ikke tilfeldigvis kommet over andre romaner med handling fra nåtiden med lignende tematikk?
Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg kommer over nyere grafiske romer med mange lag og troverdig karakterutvikling. Demos fungerte godt på grunn av Woods evne til å fortelle historier på en tålmodig, men ubesværet måte. I Local blir det enda tydeligere at han er en særdeles begavet historieforteller. Fokuset ligger utelukkende på rotløse Megans reise gjennom USA. Tegningene er fantastiske og leseren slipper gradvis under huden på hovedkarakteren mens hun blir kjent med seg selv i møte med mer eller mindre søkende mennesker. Dette er en troverdig mosaikk av dagens USA med et eksistensialistisk tilsnitt. Boken er engasjerende nok til å kunne omvende også de som enda ikke har tatt seg bryet med å sjekke ut grafiske romaner for en voksen målgruppe.
Argh, for en frustrerende leseropplevelse. På grunn av tematikken hadde jeg veldig lyst til å sette pris på denne boken, men Crichton har skrevet seg fullstendig bort i en overflod av research-materiale. Dette er den første romanen jeg har oppdaget som dreier seg om genomsekvensering, genterapi og GMO som ikke er er en fremtidsvisjon. Problemet er at bikarakterer, sidespor og et hopetall av ideer moses sammen i en forvirrende miks som gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Færre tråder og et tydeligere fokus ville gjort dette til en langt mer engasjerende fortelling. Her det det nok stoff til minst tre romaner. Det mest positive med denne boken er megetsigende nok den fyldige referanselisten..
Waters er ganske sikkert tidenes mest sympatiske exploitation-filmskaper og uttrykker seg som regel med et selvironisk, sjarmerende glimt i øyet.
Role Models inneholder en rekke essays om hans forbilder og perlekjeden som følger av humoristiske anekdoter gjør boken til en underholdende leseropplevelse. Den fikk meg ikke til å le like høyt som jeg gjorde under gjennompløyingen av Shock Value, men Waters-fans vil like fullt få mye glede ut av denne.
Har du enda ikke utforsket amerikanerens burleske filmunivers? Sjekk ut Pink Flamingoes eller Serial Mom så snart du får sjansen.
Psykoanalyse har blitt kritisert så hyppig i den moderne tid at det er vanskelig å komme på nye relevante motargumenter i dag. Fortellingen om Dora tydeliggjør at Freud levde i en helt annen tid når det kommer til seksuelle normer, og i denne utgaven settes pasienthistorien i historisk kontekst på glimrende vis av idéhistoriker Eivind Tjønneland. Til tross jeg ikke er i stand til å ta Freuds sexfikserte drømmetydning helt seriøst, skriver han glitrende og boken er svært underholdende. Ser frem til å lese flere av hans verk.
Caplans essaysamling er til å begynne med både tankevekkende og underholdende. Er det ok at voksne med Downs syndrom legger seg under kniven for å slippe uønsket oppmerksomhet fra omgivelsene? Finnes det en fare for at publisering av visse forskningsresultater kan bidra til at terrorister lærer nye knep? Dette er tankemat som metter, men et sted i boken begynner Caplan å gjenta seg selv til det kjedsommelige. Dersom jeg husker riktig ble disse tekstene opprinnelig publisert i en skriftlig publikasjon, og i et månedlig magasin spiller det liten rolle at de samme temaene tas opp til debatt med jevne mellomrom. Å lese disse essayene i rask suksesjon er imidlertid trettende. Fungerer best i små doser.
Forfatteren innrømmer at tittelen er en ren gimmick allerede i forordet og den speiler i det minste deler av det sleivete innholdet. Burde nok stolt på førsteinntrykket og latt boken ligge i tilbudsstabelen, men boken var underholdende nok til at den ble utlest på noen få timer. Myten om at journalister setter de fleste hensyn til side for førstesidesaken bekreftes for n'te gang, og Tumyr legger breialt ut om løst og fast han har opplevd/hørt om i sin journalistkarriere. Redigeringen er imidlertid noe halvhjertet, og det føles som om forfatteren slapp opp for damp midt i boken. Det siste kapitlet avslutter han på makelig vis med et sitat som blir hengende i luften. Jeg lurer på om noe av problemet beror i at Tumyr (selvfølgelig) beskriver det norske miljøet. Tror jeg ville lest en britisk journalists bekjennelser med langt større interesse.
Liker denne listen, men savner kommentarer til hver bok. Har vurdert å anskaffe En liten bok om ondskap. Kan du fortelle litt mer om den? Hvilken filosofisk tradisjon (om noen) benytter forfatteren argumenter fra?
God innvending. Selv mener jeg at det er vanskelig å forsvare hvert av standpunktene uten forbehold og har ganske enkelt ikke bestemt meg. Så vidt jeg husker er forfatterens hovedargument at mennesket resonnerer på en for kompleks måte til at man kan påstå at det munner ut fra et deterministisk sinn. Det er riktignok tydelig at forfatteren har bestemt seg, men det førte ikke til en frustrerende leseropplevelse. Hva mener du om saken?
For et darwinistisk perspektiv fra en moralfilosofs ståsted, kan det være verdt å sjekke ut The Expanding Circle. Singer er en pioner på feltet, men vil gjøre oppmerksom på at han her fokuserer mer på evolusjonsteori og moral fremfor spørsmålene tilknyttet fri vilje.
Har registert at det er mange her inne som er interessert i psykologi og lager derfor denne lista til inspirasjon. Er også ute etter flere tips.
Dette er en solid og interessant historiebok om apotekvesenet i Norge. Fokuset ligger på kritikken av apotekvesenet og endringene som har funnet sted så langt. Hamren holder seg til et nøkternt språk, detaljmangfoldet er imponerende og referanselista full av spennende titler. Anbefales sterkt til spesielt interesserte.