Bokelskere.no

Når du har to bevegelser, en som sitter i et ærverdig bygg og venter på konvertitter, og en som går ut på gata og griper tak i alle den ser, så er det den som går ut på gata som vinner.

For det er lett å si at folk skal få tro hva de vil, så lenge de tror omtrent som deg. Men tenk om de lar seg forføre av noen du ser på som fanatikere og svermere?

De som ikke skjelver litt ved tanken på nye religiøse retninger, er de som tror at det bestående er udødelig. At ragnarok aldri kommer. Men det gjør det. Igjen og igjen.

For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]

Det er vanskelig å få folk som ikke vil ytre seg i det offentlige rom til å ytre seg i det offentlige rom om at de ikke vil ytre seg i det offentlige rom. Dermed synes de ikke. Og dermed finnes de ikke. De ligger feid innunder teppet. Og slik lager man en meningskorridor.

Det synes ikke på utsiden om en mann er en potensiell voldtektsforbryter. Derfor mener jeg det er samfunnsmoralen - og ikke kvinnene - som med sine ugjennomtenkte bebreidelser sier: Alle menn er voldtektsmenn.
Det mennesket som påstår at en kvinne må skylde seg selv fordi hun satte seg i en fremmeds bil, det mennesket påstår at alle menn er potensielle voldtektsmenn.

Kvinner blir ikke voldtatt fordi de ikke er ansvarlige mennesker. Kvinner blir voldtatt fordi noen voldtar dem.

«Nei er nei»-kampanjen handler om å endre holdninger, men har ingen betydning i møte med politi og rettsvesen. Manglende samtykke er ikke inkludert i voldtektsdefinisjonen, noe FN har kritisert Norge for.

Den svenske forfatteren Kathrine Kielos gjorde et eksperiment. Hun hadde lest at to tredjedeler av svenske kvinner var redde for å bli voldtatt og var nysgjerrig på hvordan frykten styrte dem. Kielos reiste rundt på ungdomsskoler og holdt foredrag. Hun tegnet en hvit krittstrek midt på tavlen. På den ene siden skulle jentene skrive hva de gjorde for å unngå å bli voldtatt. På den andre siden skulle guttene gjøre det samme.
Jentenes side ble fylt opp av tanker som «aldri gå alene hjem i mørket», «ikke gå gjennom parken om kvelden», «ikke drikke for mye», «late som jeg snakker i telefonen på vei hjem», «ikke snakke med fremmede menn». Guttenes side forble tom. Frykten er skjevt fordelt i samfunnet vårt, skriver Kielos i boken Voldtekt & Romantikk.

Åpenhet er dessuten en måte å slå tilbake mot overgriperen på. Voldtektsmannen er avhengig av ofrenes skam og taushet for å slippe unna med forbrytelsen. Ved å fortelle, og ved å anmelde, blir det vanskeligere å slippe unna med en så alvorlig forbrytelse.
Vi må snakke om voldtekt.

Hva med guttene? Voldtekt er en spesiell forbrytelse - nesten all forebygging er rettet mot offeret. Det er både urettferdig og feil. Ikke å lære gutter om så alvorlig forbrytelse som voldtekt, er å svikte både dem og jentene de omgås.

Flere av de store filosofene fremhever frihet som en grunnleggende verdi i menneskets eksistens. Den er nært forbundet med vår følelse av verdighet. Vi vil klare oss selv, være selvstendige og frigjøre oss for å ha et godt liv. Prisen vi mennesker betaler for friheten vår, er ansvaret for våre egne handlinger.

Mellom 8000 og 16000 norske kvinner blir voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert år, ifølge Voldtektsutvalget. Men hva med alle mammaene og pappaene? Brødrene og søstrene, besteforeldrene, kjærestene? Dem hører vi sjelden om. De blir mørketallene bak mørketallene.

Mørketall er det vanskelig å si noe sikkert om, men den største undersøkelsen som er gjennomført i Norge, antyder at 90 prosent av dem som blir voldtatt, aldri anmelder. Av de sakene som anmeldes, blir 80 prosent henlagt. Det betyr at de aller fleste voldtektsmenn aldri får sin straff.

Èn av fire kvinner opplever vold fra en av sine nærmeste ifølge Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Mange blir i det voldelige forholdet i årevis, uten å fortelle noen om det. Ofte starter det ikke med den fysiske volden, men med kontroll og trusler. Han isolerer henne, gjør henne svak, og så kommer det første slaget. «I begynnelsen kan oppførselen minne om sjalusi, men når sjalusien går over i kontroll, da er det farlig», mener Tove Smaadal, leder av Krisesentersekretariatet.

Ofte lar vi mennesker oss styre av følelsene, til tross for at fornuften sier noe annet. Vi gjør ikke alltid det vi vet er det beste eller sunneste for oss. Voldtektsstatistikken er også full av irrasjonelle valg - kvinner som aldri anmelder, enda de vet at de ble voldtatt. Eller kvinner som oppsøker voldtektsmottak og sikrer avgjørende biologiske bevis, men som senere trekker anmeldelsen. Følelsene våre, og hvordan vi har det, styrer handlingene våre i større grad enn vi kanskje er klar over. Vi er ikke maskiner.