Bokelskere.no

Jeg har forståelse for reaksjonsmønsteret ditt - jeg har jo skrevet opp til flere romaner om folk som vender nesen mot alt som har flyt; og ingen må tro jeg ikke kjenner til disse emosjonene selv: Jeg mener bare de må motarbeides. Et herlig 2010 til deg med!

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Gode forslag, skal legge til flere sorteringsmuligheter.

Har det kommet noe eksporteringsvertøy enda?

Nei, men det er på lista! :-)

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Vi har den stående på hytta og gutta mine elsker den. Selv nå, når eldstemann er 10 år. Tror de begynte å like den når de var fire år omtrent. Den er nesten litt dum å lese for de aller minste som ikke har begynt å være redd for mørket enda. Det blir litt baklengs, - nå skal jeg lære deg å være mørkredd liksom.

Denne står på leselista mi. Kjenner mange som har den som favoritt.

Det kan godt være jeg endrer mening senere, når hele verket er fordøyd, men akkurat nå føler jeg at denne var bedre enn den første. Selv om det var sterkere enkeltepisoder i den første, scener som gikk mer direkte inn i hjertet og rystet meg, var det og noen irriterende ting der, feks for mange gjentakelser som drog helheten litt ned. I bok to er det mer en jevn stil, og han lirer jo av seg en haug med trivialiteter, men han gjør dem nesten utelukkende interessante. Ok, det kan noen ganger bli litt mye her og, kunne sikkert ha kuttet 50-100 sider uten at det hadde gjort noe. Men fy faen så godt jeg trivdes å være i det Knausgårdske univers. Begynner rett på bok 3 nå.

Det er ikke mulig for hver enkelt bruker å få sette et bibliotek som "default" til sin profil? Er så kjedelig å bla seg ned på listen hver gang :)

Det kan du velge på http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/ :-)

Hvilket nummer i rekken er denne? En annen ting jeg kom på akkurat nå; har Lewis skrevet noe annet enn Narnia bøkene? Jeg fikk forresten lyst til å lese de på nytt. Jeg forsøkte å lese høyt for barna mine for et par år siden, men da jeg kom til at Aslan ble ofret så ble jeg så rørt at jeg ikke klarte å lese mer. Ha ha - ja ja....

Det tror jeg nok. Jeg tenkte på det her en dag. Jeg fikk øynene opp for Doris Lessing i fjor - jeg er en stor beundrer rett og slett. Men for 10-15 år siden tror jeg ikke jeg hadde likt bøkene hennes noe særlig. Så ja, man leser ulike ting til ulike tider/steder i livet.

Og hva sa Freuder?

Jeg ga denne opp - synes den var veldig kjedelig. Ja,ja - det bra man har forskjellig smak, ikke sant?

Ja! Det gjør vi!

Jaaa! Den er så bra! Jeg hadde helt glemt den. Takk for at du minte meg på den. Nå ble jeg glad.

Jeg likte også denne boka.

Boka portretterer to kvinner; en forfatter og hennes husholderske. Begge er godt skildret, og særlig husholdersken trer fram som en sammensatt kvinne; en despot med et hjerte av gull? Mellom de to utvikler det seg en sta maktkamp, men også vennskap og tillit. Boka handler mye om skam og skyld.

Jeg synes boka er kompleks, til tider litt vanskelig, og jeg føler jeg ikke ble helt ferdig med den. Egentlig har jeg lyst til å begynne på nytt med en gang.

Jeg ser du spør etter den beste leseropplevelsen i år, i entall, men jeg lister opp mine ti beste i ganske prioritert rekkefølge:

Doris Lessing: The grass is singing

Doris Lessing: Martha Quest

Carol Shields: The stone diaries

Marjane Satrapi: Persepolis

Mustafa Can: Tett inntil dagene – fortellingen om min mor

Jette A. Kaarsbøl: Din næstes hus

Salman Rushdie: Haroun and the sea of stories

Kjell Westö: Der vi engang gikk

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Kate Morton: The house at Riverton

(alle bøkene er omtalt i bloggen min: http://www.knirk.wordpress.com)

Dette er en bok det er nesten flaut å like. Og det synes jeg er skikkelig teit, så jeg øver meg på å si at jeg liker den. For jeg gjør det - jeg ble skikkelig hekta. Så er det sagt. :o)

Feist og Magician var en stor leseropplevelse da jeg var 17-18 år. Jeg var helt hekta. Jeg leste bøkene igjen nå nylig, 15 år seinere, og de tålte ikke å bli gjenlest. Jeg synes språket hans var elendig og jeg ble superlei av de veike kvinnene han introduserer (er klar over at dette forandrer seg i seinere bøker). Men det rokker ikke ved den fine opplevelsen jeg hadde den gangen.