Bokelskere.no

Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.

Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:

Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.

Jeg var veldig glad i det gamle Arendal bibliotek, for det var så mange kroker å gjemme seg i. Det nye er flott, men har ikke like mye sjel.
Et bibliotek jeg ønsker å besøke er Vennesla bibliotek. Og jeg fikk besøkt Mandal bibliotek for to år siden, det var lekkert og nytt. Men jeg var bare innom som turist.

Har hatt lite leselyst i helga, men jobbet med syv bøker jeg skal presentere imorgen. Jeg slappet av med den nyeste til Lee Child i går kveld.

Skillingsdikt med bonus.

Dikteren er 80 år og ute med en ny bok i høst. IKKE er derimot 26 år gammel. Både hovedtittelen og undertittelen, «Skillingstrykk fra nittitallet» inneholder en advarsel. Her er det dikt og andre tekster om saker, lokale og internasjonale, som har engasjert Vold sterkt. De har likevel delvis beholdt sin friskhet og snert, selv om både Oslo og verden ellers har endret seg radikalt siden de ble skrevet. Som bonus har Vold tatt med fine gjendiktninger hentet fra noen av sine utenlandske favorittdiktere.

Ja, dette var forvirrende. Dette er vel ikke egentlig en bokomtale?

Eit kritisk blikk på byar og tettstader.

Boktittelen er noko misvisande avdi Spaans tar for seg langt meir enn dei mange kjøpesentra som er kome til overalt i Noreg. Han skriv om kva som skal til for å teke vare på - og om muleg skipe - levande, trivelege byrom med handel som òg er sereigne nok til å skilja seg ut. Byane som får toppkarakter er sørgjeleg få.

Problemet med boka er at ho er ei samling avisartiklar henta frå vekeavisa Dag og Tid. Boka blir dimed snarare eit portrettgalleri enn ei samla framstilling om problem knytta til lokalisering av handel og anna kommersiell verksemd. Eit anna problem er at bok ikkje tek fatt i ein tydeleg tendens til at mange stader blir samordna kjøpesenter supplert med eller erstatta av frittliggjande boksar i god avstand frå kvarandre.

Det er en stund siden jeg leste én av disse «noir»-bøkene, men jeg er enig med deg; stort svartere kan det ikke bli.

Satirisk blikk på ukepressa anno 2010.

Satiren i denne boka er like god, sjølv om det no er ni år sidan Ravatn gjorde djupdykket sitt i den norske vekepressa. Skal ein lita på lesertala som ho nemner, burde rett nok denne guiden vere uturvande avdi alle las vekeblad i 2010. Kvar utgåve hadde visstnok 10-15 lesarar. No som dei trykte opplaga raser nedover, må det få vidtrekkjande verknader for utbreiinga av desse ein gong så omtykte bladene.

No er Folkelesnad helst eit bilete frå fortida, sjølv om eg har mistanke om at innhaldet og utforminga av dei einskilde publikasjonane ikkje har endra seg mykje på dei ni åra. Ravatn finn mykje slapp journalistikk i dei fleste av bladene frå Hjemmet til Kapital, men til mi overrasking er det interiørblada som gjer ho mest oppøst. Så godt som alle har «drøm» som sams stikkord og mantra.

Wonder, eller Mirakelet av Palacio er jo en svært bra ungdom/voksenbok. Er jo laget film av den også.