Bokelskere.no

Godt spørsmål. På sine premisser er jo dette en god bok, men den er jo ganske snever i forhold til Norman Mailers frodige, psykologiserende livsskildring av den unge Picasso. Noen av billedreprodusjonene er jo også under middels. Det ser man tydeligst på gjengivelsen av «Kvinnene fra Avignon» som også er avbildet i Mailers bok. Både fargene og dimensjone er gale. Skuffende er det også at Nesjar når det kommer til stykket er mer opptatt av å fortelle en god anekdote enn å informere oss om hvordan samarbeidet med Picasso om Y-blokken kom til.

Nå er det lenge sida jeg leste denne boka, og jeg har den ikke her, men kan jo prøve å svare litt på spørsmålet ditt likevel:
Ja, hvilke "rettigheter" tror du at det dreier seg om at jødene har i eventuelle islamske stater?
Hvis du tenker på hvordan alle mennesker som er ikke-muslimer har hatt det i tidligere tider og har det i islamske stater i dag?
Du har helt sikkert hørt om dhimmi-status.
Har ikke-muslimer like store rettigheter som muslimer i islamske land?
Jøder finnes vel så å si ikke noen av i noen av de islamske statene i det hele tatt, noe det vel ikke er så mye å fundere på, eller hva mener du?
Hvis du tenker på det som står i koranen (det finnes flere forskjellige utgaver av koranen, men de er ikke så altfor forskjellige egentlig), så er jo den så full av inkonsekvente og motstridende vers og forordninger at en kan bli helt matt.
Ja, det står i koranen at muslimer ikke skal ha "vantro" som venner.
Etter min mening er det lite som er "forenlig" eller særlig fornuftig eller logisk i det hele tatt i islamske skrifter.
Det meste er røverhistorier og bullshit.

Nydelig produsert katalog med gode reproduksjoner fra den kubistiske perioden 1907-1914 da malerne Picasso og Braque samarbeidet nært. Til tider er det vanskelig å avgjøre hvem av dem som har laget de enkelte bildene. Noen av maleriene er lånt fra norske museer.

Et fyrverkeri av en kunstnerbiografi

I den første delen av boka går Mailer sterkt inn for å forklare sammenhengen mellom kunst, erotikk og rusmidler hos den unge Picasso, men også hvordan en langvarig depresjon førte maleren inn i den berømte «blå» perioden. Selv om Picasso viser enorm viljestyrke, kan enkelte skjellsettende episoder, som en venns selvmord, føre til radikale endringer i malerstilen.

Seinere tar Mailer for seg hvordan Picasso og Braque introduserte kubismen 1907-11. Nesten alle de 48 fargeillustrasjonene har kubismen som motiv.

Mailer fyrer på med klart subjektive vurderinger av Picasso og hans omgangskrets. Heldigvis har han vett nok til å balansere disse med fyldige utdrag fra andre forfattere, ikke minst Picassos første samboer, Fernande Olivier. Han har ikke særlig sans for det amerikanske søskenparet Leo og Gertrude Stein. Likevel siterer ham Gertrude Stein flittig, ikke minst fra den vittige, men upålitelige «Alice B. Toklas' sjølvbiografi» (Skald 2018).

Flott bok laget i forbindelse med en stor Picasso-utstilling på Henie-Onstad 1992. Kunstneren besøkte aldri Norge selv, men Picassos kunst kom på norske hender forbausende tidlig, allerede etter en utstilling i Kristiania i 1916 (under første verdenskrig!). Susanne Rajka skriver godt om hvordan Picassos vekslende kvinnesyn kommer til uttrykk i kunsten. Tilsvarende har Øyvind Storm Bjerke en innføring i kubismen som er klarere enn den jeg fant i Mailers bok om den unge Picasso. Boka har også en svært kortfattet, men svært så aktuell omtale av Carl Nesjars samarbeid om betongkunsten på Y-blokken i Regjeringskvartalet.

Språklege eksperiment på engelsk som prosadikt på norsk

Utan tvil ei sermerkt bok. Ho er tung å lesa, og trass i tittelen noka fagbok er det heller ikkje. Poenget i tittelforedraget hennar kan ein lett oppsummera: Britisk litteratur på 1600- til 1800-talet vart djupt påverka av politiske omstende i samtida. Men som omsetjaren Grethe Fatima Syéd peikar ut, Gertrude Steins idé med foredraga sine var å gjere dei så munnlege i forma som mogeleg. Dei skal helst lesast høgt. Som mange pedagogar repeterer ho poenga sine med variasjonar fleire gonger. Kvart avsnitt kan lesast som eit prosadikt.
Omsetjaren greier ut om problema med å kle foredraga om i ei norsk språkdrakt på ei framifrå måte, både i innleiinga og gjennom fotnotar. Ein bragd!
Mykje av den gjentakande stilen i denne boka finn vi att i nyare litteratur. Ernst Hemingway vart visstnok inspirert av Gertrude Stein, men eg ser òg likskap med vår eigen Jon Fosse. Portrettet nedanfor er måla av Picasso.

Nettopp. Unnfallenheten og feigheten der ute blant altfor mange (både politikere og mange andre) er fremdeles altfor stor. Man bortforklarer og unnskylder saker som burde vært tatt ordentlig tak i for lenge sida.
Det innlegget viser en viktig del av poenget, sitat fra den teksten:
"Denne saka handlar også om at intellektuelle i vår vestlige kultur står i fare for å bli så tolerante at dei toler intoleranse. Og då er det fare på ferde."

Satire der latteren dekker over en familietyrann

Never Mind er på én gang utrolig morsom men også avskyelig. Man kan jo lure på hvordan St Aubyn klarer dette. Antakelig fordi overgrepene som David Melrose står for avsløres forsiktig og antydningsvis. Hele boka er ellers et satirisk angrep på en bestemt type britiske overklassemennesker. De forestiller seg å være kultiverte og opplyste, men alle er mer eller mindre skakkjørte for ikke å si lattervekkende snobbete. Bare den franske kokka Yvette og amerikaneren Anne skiller seg ut som normale mennesker. Offeret er den nominelle hovedpersonen, Davids sønn, femåringen Patrick Melrose. Det skal bli spennende å følge ham videre i de neste bindene i denne romanserien.

Den ironiske skrivestilen minner ellers om Evelyn Waugh. For bokelskere er det mange referanser til annen litteratur, særlig engelsk, men også til uunngåelige Marcel Proust som autoritet i en diskusjon om det går an å servere bearnaise til lammekjøtt. Det gjør det visst.

Ja har hørt ymse om Vennesla. Må innom å se det med egne øyne.