Bokelskere.no

Det tror jeg på, uten tvil.

En styrke ved denne boka er at oversetteren, Reidulf Molvær, selv har bodd i Kenya og kjenner flere av de regionale språkene.

Nederlandsk forsker mener å kunne skaffe vitenskapelig bevis for at bestemte leseropplevelser kan sette varige følelsesmessige spor hos den enkelte leser. Noen romaner er likevel viktigere enn andre, og Olivia Fialho nevner selv noen sentrale titler. Kan kanskje inspirere noen? Eller er det noen som kjenner seg igjen og har gjort egne erfaringer? Se artikkel i Forskning.no

Lesesirkelen har ennå tilgode å lese noe av Ivan Turgenjev (1818-83). som skriver godt om menn og kvinner, fedre og sønner, borgerlige og revolusjonære, uten å være så dramatisk som Dostovjevskij eller så innestengt som Tsjekov. Mitt forslag er derfor Turgenjevs Røk fra 1867. Handlingen er lagt til et russisk eksilmiljø i Baden-Baden. Den røde tråden er en kjærlighetshistorie der hovedpersonen Litvinov trekkes mellom to kvinner, forloveden Tatjana og ungdomskjæresten Irina, to helt forskjellige personligheter. Romanen har en overraskende slutt. Den er samtidig en satire over politiske holdninger i den russiske overklassen.

Røk finnes i flere utgaver på norsk. Den nyeste er Erling Sandes oversettelse utgitt av Solum 1998 på 220 sider. Ellers finnes oversettelser av Thomas Christensen (Aschehoug 1948) og Einar Skoglund (Samlerens bokklubb 1970-tallet).

Godt spørsmål. Jeg synes det har vært vanskelig, men hadde vært vanskeligere uten bøker og en hund som kunne få meg ut.
Jeg har fått stor glede av turbøker, og villmarksbøker. Storkoser meg i solkroken.
Så har jeg lært at vi mennesker er bare pittelite i alt det store, og vi selv må ta ansvar for eget liv.

We did not ask for this room or this music.
We were invited in.
Therefore, because the dark surrounds us,
let us turn our faces to the light.
Let us endure hardships to be grateful for plenty.

We have been given pain to be astounded by joy.
We have been given life to deny death.
We did not ask for this room or this music.
But because we are here,
let us dance.

Sitatet er hentet fra Stephen Kings
lesverdige roman 11/22/63.
Norsk utgave 22.11.63.

"Navnet" mitt har på et eller annet tidspunkt falt ut av listen.

Jeg melder meg på LS 2021. Gleder meg til å ta fatt.

Artig, da skal jeg undersøke hvordan jeg kan få tak i Hitchcocks 1940-versjon. Den fikk jo Oscar for beste film den gang. For noen år siden så jeg en filmatisering av Jamaica Bay som var akkurat passe «gotisk.» du Mauriers status i verdenslitteraturen er ellers omstridt. I min utgave av Oxford companion to English literature er forfatteren avspist med seks linjer. Rebecca er den eneste av bøkene hennes som er nevnt.

I går så jeg en nyinnspilt filmversjon av Rebecca på Netflix. Filmatiseringen er spennende og godt laget. Manuset følger du Mauriers roman tett, selv om handlingen nødvendigvis er strammet til. På et vesentlig punkt skiller filmen seg likevel ut. Den fortsatt anonyme hovedpersonen viser seg langt mer initiativrik og handlekraftig enn i romanen. Vi hører henne ikke komme med de mange selvkritiske bemerkningene som forfatteren beskriver henne med. Filmen er vel verdt å se ❗️

Ikke noen vanlig dameroman

Psykologisk thriller for de tålmodige. Først godt over halvveis snører handlingen seg sammen til et dramatisk vendepunkt, som får leseren til å fullføre boka. Inntil da har fortelleren og hovedpersonen brukt mange sider på å utdype sitt mangelfulle selvbilde. I lengden blir det slitsomt med en protagonist som på et utall måter beskriver seg selv som et nek. Først på side 154 møter vi en karakter som faktisk har noe pent å si om vår navnløse antiheltinne.

Tidlig får vi vite at historien ikke er en vanlig dameroman. Med det har du Maurier selv oppgitt et kriterium for vurdering av boka. Nei, noen vanlig dameroman er det ikke.

Jeg synes boken er veldig god, men jeg angrer litt på at jeg ikke lest meg opp igjen på siste bok i Ravneringene. For jeg husket ikke helt hva Evna var. Men gleder meg allikevel til neste bok i serien.