I siste utgåva av Dag og tid 9. juli 2021, har Jan H. Landro skrive eit interessevekkande intervju med Tommi Kinnunen. Han fortel om den nye boka si først og fremst, men har òg litt å seie om bakgrunnen for Skår. Diverre bak ein betalingsmur.
Dessverre, The Assignation er såvidt jeg vet ikke oversatt til norsk ennå.
Velkommen etter! Oates skriver svært godt, mener jeg, både romaner og noveller. Akkurat nå leser jeg The Assignation (1988) som består av ekstremt korte fortellinger, som likevel går rett hjem. Mange av bøkene hennes er oversatt til norsk, blant annet Kartago (2014) som jeg har omtalt tidligere og kan sterkt anbefale.
Forgiveness condones nothing, but It does cast off the chains of anger, judgment, resentment, denial, and pain that choke growth. In this way, it allows for life, for freedom.
Jeg har endelig gjort meg ferdig med Jussis historie i Skår. Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person framføre historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis familieliv. Jeg aner at det likevel ikke kan være hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. Verdenskrig.
Som i den første boka med Adam Dalgliesh som etterforsker er handlingen lagt til et sted som tiden har løpt fra, denne gang en gammeldags sykepleierskole utenfor London. Men under etterforskningens løp skjønner vi at selv her presser moderniseringen seg fram. I seg selv et godt grunnlag for rivalisering og konflikt, men tilstrekkelig til å utløse ett eller flere drap? Kanskje ikke.
Boka når et komisk høydepunkt ved et politiavhør under en heftig tango på et ball i London. Mens Martingale-mordet bød på en typisk Agatha Christie-avsløring av den skyldige, synes det som om Dalgliesh i denne saken jobber mer i ånden til Simenons inspektør Maigret.
Boka ble først utgitt 1971, oversatt til norsk 1984. Oversetteren synes bevisst å bruke gammeldagse betegnelser som «bestyrerinne» og «sykepleierelev».
Det er bedre å ha en fiende i nærheten enn en dum venn
Nå har Carl Schiøtz Wibye nettopp skrevet ferdig ei ny bok, som kommer ut i disse dager: Et vaklende Europa.
Schiøtz Wibye skriver uten filter basert på sine erfaringer fra utenrikstjenesten.
Den kan forhåndsbestilles her og den tror jeg kan bli interessant å få med seg ...
Tore Kvæven skriver knakende godt!
Fantastisk levende skildringer av mennesker, dyr og natur på Grønland.
Jeg måtte holde igjen og leste så sakte som mulig, for at boka skulle vare så lenge som mulig.
Ble anbefalt denne forfatteren av en venn (husker ikke hvem i farta) og er kjempeglad for at jeg fulgte anbefalingen.
Så jeg anbefaler her boka videre til alle som vil ha en knakende flott leseopplevelse.
Etter å ha lese første bandet i Innsirkling-trilogien skreiv eg at: «Eg har Innsirkling 2 liggjande, men kjem nok til å vente ei stund før eg les neste band.» Etter fem år har eg endeleg gjort meg ferdig med andre bandet i denne banebrytande romanserien.
Er dette bandet betre enn det førre? Det er eg ikkje så sikker på, men eg lot meg fascinere av den suggererande, nær symfoniske framstillinga der nokre tema stendig framstår i nye variasjonar og med nye stemmer.
Også denne romanen vert bunden saman av breva som tre hovudpersonar skriv til David om oppvektsten hans på Otterøya utanfor Namsos. Breva gir samla eit bilete av ein vanskeleg barndom. Dette biletet kunne i og for seg vere grunnlag nok for ein roman, men Tiller går som i det første bandet eit skritt lenger. Kvar av brevskrivarane, Ole, Tom Roger og Paula skildrar i tillegg hendingane i deira eigne liv i julidagane 2006, same tidsrommet som breva vart skrive i.
Tilsaman blir det tre intense forteljingar om samliv i krise, der forteljaren er like mykje observatør som deltakar. Sjølv om det her skal handle om tre ulike personlegdomar, synest eg dei likevel har store likhetstrekk. Kvar av dei tre brukar mykje energi på å tolke, eventuelt mistolke, kva andre «eigentleg» meiner bak fasaden av kvardagsfrasar og minespel. Til tider vert det litt slitsam lesing, men Tiller kjem da gjerne med ei overraskande vending som held lesaren fangen.
Alle leser i sitt tempo, og jeg leser nok kjapt. Jobber også på bibliotek, så må holde meg oppdatert:)
Tusen takk:)
Artig sitat, men er det eigentleg godt sagt?
Jeg fant at Norli har en innbundet utgave til rimelig pris både i butikk og nett. Gleder meg til leseperioden. 📕 📖
Hei
Har vært et dårlig lese år for min del. Har just tippet 160 bøker, så ikke mye i år. Synes det året har vært preget av mange "dårlige" bøker som ikke har falt i smak, eller som jeg føles er hastverk arbeid.
Nå er det snart TDF da forsvinner det jo masse lesetid der også, og sommeren er ikke da jeg leser mest.
Sånn sett håper jeg på en regnfull sommer;)
Kinna på den grove steinhella var samansett av fint tilskorne og nøyaktig samanfatta bordbitar. Stramtsitjande, breie vidjer heldt dei saman. Ein gong for lenge sidan, då vidjene framleis var friske og lukta av søtleg sevje, hadde dei vore splitta på langs og surra i ringar om kinna, og endene deira hadde vore fletta inn i kvarandre, i slike mønster som tradisjonen kravde. Så hadde dei tørka, og som alt anna som har levd og som tørkar og som mistar sitt livsvatn, som sener og skinnreip, slik drog også vidjene seg saman og hardna. Og i dette sitt siste famntak hadde dei knua kinna så hardt at det var som om hennar mange stykke av treverk hadde vakse saman og vorte til eitt.
Som sol kan glitra i ein bekk av smeltevatn om våren, slik glitra det i auga hennar, og han såg inn i denne glitringa, og det utrygge var borte i han.
I Salamanderkrigen setter enkeltmennesker, bedrifter og nasjoner i gang prosesser som ender med å true hele menneskeheten. Forretningsmannen Bondy begynner avl av salamandere som er svært så lønnsom for ham og hans firma, men har ikke vett eller insentiver til å stanse overproduksjon. Men når faren for verden blir overhengende, erklærer Europas utenriksministre at siden salamandere ikke utgjør en nasjon, kan heller ikke landene i felleskap gjøre noe. Tilsvarende unyttige utspill kommer fra filosofer, advokater, militære, journalister. Tilslutt er det bare én person nederst på rangstigen, portåpneren Povondra, som synes han har noe skyld for misèren. Et typisk eksempel på hva moderne psykologer vil kalle attribusjonsfeil.
Satiren er selvsagt et produkt av tiden boka ble skrevet i, men mange av fenomenene som Čapek raljerer over, må vi fortsatt finne oss i å leve med.
En vakker, helhjertet hyllest til et optimistisk, forent Amerika etter år med splid. Samtidig en leken bruk av bokstavrim og ordspill. Jeg kan skjønne at dette flotte leilighetsdiktet er en utfordring for oversettere.
Zeph legger potene på knærne hans, legger hodet på skakke, et helt barnehjems bedende blikk i øynene.