Bokelskere.no

Handlingen i denne tragikomedien finner sted i et område som nå tilhører Polen, men som den gang lå i ytterkanten av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nær grensen til Russland. Selv om den fiktive landsbyen Zlotograd ligger langt fra Wien, er det likevel et møtested for alle folkeslagene i området. Hovedpersonen Anselm Eibenschütz er av tysk opprinnelse, hans kone er tsjekkisk, Han selv har vært soldat helt sør i Bosnia. Favorittmusikken er like gjerne russisk som ungarsk. Sånn sett er boka en nostalgisk hyllest til en tid som forlengst var forbi da Joseph Roth skrev boka i eksil.

Historien om justermesteren som helst ville være soldat er både tragisk og morsom. Den føyer seg godt til de - få - andre bokverkene av Joseph Roth som finnes på norsk. Oversettelsen fra tysk flyter bra.

Tittelen er åpenbart lånt fra debattboka til Ottar Brox fra 1970-tallet. Har Strøknes noen kommentar til forgjengeren sin?

I kvar av dei tre novellane finst det ein mannleg protagonist. Trass i boktittelen finn eg berre i «Tronka» eit tydeleg kvinneportrett. Her møter vi elles ein forskartype som har store problem med å forstå kvinner og sitt eige kjensleliv, men heller syner seg som ein einspora rasjonalist. Alt i alt er «Tronka» ei skakande historie. Dei to andre novellane fann eg meir underfundige og tvisynte.
Øystein Vidnes har skrive eit opplysande etterord om forfattaren.

Hyggelig å se at denne tabben nå er oppklart, og at feilen ikke skyldes forfatteren.

Kaptein Conrad på oppdrag på Kongoelven

Kjernen i denne boka er Joseph Conrads dagbøker og brev fra tiden hans som båtfører på Kongoelven 1890. Forsåvidt en god idé, hvis man er opptatt av utgangspunktet for hans mest berømte bok, Mørkets hjerte, utgitt noen år seinere. Materialet er likevel i tynneste laget, så boka er supplert med en rekke andre brev, memoarer og en novelle. De fleste er knyttet til Conrads støtte til kampen mot Leopold 2.s private utbytting av kongoleserne. Mest leseverdig er likevel granskingsrapporten skrevet av den britisk-irske diplomaten Roger Casement 1903. Her dokumenteres overgrepene som belgierne sto for i Kongo. Ikke minst får han fram kongolesernes egne stemmer. Rapporten bidro sterkt til at kong Leopold måtte gi fra seg «fristaten» sin 1908.

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Ypperlig om å vokse opp med en sjelden funksjonshemming.

Boka er ikke på mer enn 168 små sider, men preges av en konsentrert, gjennomarbeidet tekst. Den framstår dermed som både personlig og faglig sterk. Kursiverte sitater fra sosiologene Michel Foucault og Erving Goffman bidrar til å sette Grues personlige erfaringer i en samfunnsvitenskapelig kontekst. Vi forstår bedre kampen hans for å bli anerkjent for individet han er framfor som et klinisk tilfelle med dårlige framtidsutsikter og et varig behov for tilrettelegging og assistanse.

Et liv som ligner deres har likhetstrekk med Abid Raja: Min skyld. Blant annet har begge forfatterne erfaring fra sommerleir for barn med sjeldne diagnoser. Selv om det skjer bare én gang for hver av dem, setter disse oppholdene varige spor. På et annet punkt derimot skiller disse to memoarene seg avgjørende. Grue kan fortelle om en beskyttet barndom med full støtte fra oppmerksomme foreldre. Oppfølgingen fra familien blir vesentlig i den stadige kampen med hjelpeapparatet. Abid Raja mangler derimot denne trygghetssirkelen allerede fra fødselsen, og det går lang tid før han får støtten og behandlingen han trenger.

Det tok lang tid før funksjonshemmede i Norge skaffet seg en felles paraplyorganisasjon. Grue er en utpreget individualist og ignorerer etter min mening innsatsen som andre funksjonshemmede har gjort for å sikre ham og andre et bedre liv. Det er en svakhet med boka, men også et trekk ved den som egner seg godt for diskusjon.

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.