Bokelskere.no

Min omtale av denne boken ligger her: http://www.serendipitycat.no/?p=11110

Årets bok-julegave fra meg selv er en ren fryd å lese. Tungt fordøyelig stoff formidlet på en forbilledlig enkel og entusiastisk måte. Får meg til å angre på at jeg ikke ble partikkelfysiker eller astrofysiker.

Jeg visste ikke at jeg var interessert i landbrukspolitikk engang, før jeg fant denne boka. Men så begynte jeg å lese, og den var en pageturner! Har slukt hele boka på to ettermiddager, og nå er jeg både oppbrakt, frustrert, engasjert og vil bli diktator for å forandre all matproduksjon.

Jeg leser i en annen bok av en amerikansk forfatter om en svært høy vampyr :-) og han er 6 feet, altså ca. 182 cm. Noenlunde normal høyde i Norge, men i USA er kanskje det veldig høyt?

En sjarmerende bok om Markel meitemark som må krysse kommunegrensa for å besøke sin kjæreste.

Helt enig – dessuten greier han jo stadig å drepe de eneste kvinnelige karakterene han skaper som har litt personlighet, på verste bestialske vis. Mens de gørr kjedelige vakkerkvinnene og de beregnende femme fatale-horene får boltre seg fritt. Hvis han ikke skrev så spennende hadde jeg gitt opp Nesbø for lenge siden, hver eneste gang blir jeg sittende og ergre meg grønn over kvinnekarakterene og forbanner meg på at jeg aldri skal lese ei Nesbø-bok igjen.

Ironi og saterie svever over Gert Nygårshaug nye underholdende bok "Pergament". Bare navnene i seg selv forteller at forfatteren har hatt sine morsomme stunder der han har kommet opp med navn som Stormyrstuggu og Krutthammer. Videre harselerer han med Dan Brown og hans bokunivers, som kryptologi, uleslige gamle skrifter og katolske geistlige på tynn is. Tiden spiller leserne et puss her og Nygaardshaug har prøvd å forklare dette og hvorfor han måtte skrive en ny Drum/Olsen krim i et etterord. Morsom og underholdende, men med tanke på de 10 forrige bøkene om Fredric Drum/ Skarphedin Olsen, synes jeg personlig han kunne funnet opp nye hovedpersoner i steden.

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Den boka!

Vi har hatt uforventet nedetid på ca 20 minutter i dag, når vi oppgraderte serverprogramvare.

Alt er imidlertid på plass igjen nå, bank i bordet! :-)

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til “Bryllup og begravelser”, Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men “Bryllup og begravelser” er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

“Bryllup og begravelser” er dels “Patrick Bateman møter Oslo-hipster” med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle “Bryllup og begravelser” ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået historien om ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Den boka!

Takk for det! Jeg tror "Mors gaver" vekker følelser og tanker som veldig mange kan kjenne seg igjen i.

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!