En slags fullkommenhet. Som ikke førte noensteds hen. Som hodet mitt.
It's so hard to talk when you want to kill yourself. That's above and beyond everything else, and it's not a mental complaint -- it's a physical thing, like it's physically hard to open your mouth and make the words come out. They don't come out smooth and in conjunction with your brain the way normal people's words do; they come out in chunks as if from a crushed-ice dispenser; you stumble on them as they gather behind your lower lip. So you just keep quiet.
Jeg er i California, akkurat nå under gullrushet, men tiden går rakst fremover. Snart er det 1930-tall og filmindustri. Nærmere bestemt Los Angeles forresten.
Jeg leser Simen Kartveds "La-La-Land"
He felt that his whole life was some kind of dream and he sometimes wondered whose it was and whether they were enjoying it.
Human beings, who are almost unique in having the ability to learn from the experience of others, are also remarkable for their apparent disinclination to do so.
Time is an illusion. Lunchtime doubly so.
In the beginning the Universe was created. This has made a lot of people very angry and has been widely regarded as a bad move.
Mia Berner er visst en slags akademias Wenche Foss. Jeg visste ikke hvem hun var før jeg tidligere i år leste en anmeldelse av denne boken i Klassekampen, noe som gjorde meg nysgjerrig på å sjekke den ut, og det med god grunn, for dette var en bok jeg likte. Den var morsom og sjarmerende, men også litt trist. Jeg kjenner at jeg ikke kan forstå at en mor kan være som Mia Berners mor i denne boken.
Hjertets livvagt handler om Dorothy som havner i en billulykke og påkjører en mystisk mann som heter Lewis. Hun tar ham med til sykehuset og lar ham deretter bo hjemme hos seg, og alle som har lest litt Sagan blir ikke forbauset hvis jeg sier at Lewis blir filmstjerne i Hollywood, men altså, det skjer flere ting også, annet enn at filmbransjens folk fester rundtomkring i Los Angeles, derfor blir ikke dette bare enda en Franҫoise Sagan-bok. Forøvrig er den lettlest og gøy! Jeg tror forresten ikke at den finns på norsk; jeg leste den på dansk.
Da jeg var på hytta i påskeferien hadde jeg feilberegnet hvor mye lesestoff jeg putta i bagasjen. Plutselig hadde jeg gjort semesteroppgaven min ferdig, Vinduet var lest fra perm til perm og alle bøkene også - og det var én dag igjen! Uæh, hva skulle jeg lese da? Jo, jeg begynte å lete i hyllene på hytta og jeg fant denne gamle Lanterne-boken. Hvilket passet godt til at jeg akkurat hadde lest om avdøde Gyldendal-redaktør Sigmund Hoftun, GAM og Lanterne-serien i Vinduet, hvor Sigurd Hoel altså ble nevnt, om så bare i en bisetning. Anyways, jeg leste En dag i oktober med fornøyelse; den var underholdende og jeg måtte humre inni meg av Fru Gabrielsen, spesielt i et av de siste kapitlene som jeg ikke skal si så mye mer om, for det ville vært å røpe slutten, og jeg røper aldri slutten av en bok jeg liker.
Ja, selvsagt. Hvorfor skulle jeg ellers kjøpt dem?
Dette har jeg visst svaret på helt siden jeg leste 'Bitch' av Elizabeth Wurtzel da jeg var 16!
Eh, 99% av alle bøkene jeg har registrert her på bokelskere.no er bøker jeg har lånt... Jeg synes også det er rart at folk kjøper så mange bøker, hva er vitsen med det (hvis man ikke vet man skal lese dem om igjen)? Jeg kan ikke fordra å eie bøker.
Hallo, Pippi Langstrømpe!
Jeg spør: finnes det barnebøker hvor jentene IKKE er tøffe? Det har jeg aldri vært borti (som jeg kan huske).
Jeg tror ikke jeg har så rare lesevaner. Kanskje det at jeg liker å lese på do? Eller at når jeg slutter å lese i en bok, må jeg alltid slutte ved et avsnitt som er på toppen av venstre side, hvis ikke husker jeg ikke til neste gang hvor jeg skal begynne.
Jeg er i en leilighetsgård i Oslo på 1930-tallet.
"en dag i oktober" av Sigurd Hoel
Verken jeg eller omslaget sier at det er en gotisk roman. Jeg siteter bare omslaget som sier at den BLANDER western og den gotiske romanen.
Midt i begynnelsen, noe sort. Og det samme i sluttens kjerne som er hard, noe uforandret og sort.
Jeg kan ennå høre navnet hennes, selv om navnet er borte. De første lydene, fuglenes galskap, finner sin form i en drøm, en lys, florlett og stillestående drøm, som et bilde, eller et ansikt, eller et eddekoppnett; og midt i drømmen, noe sort.
Alt som ikke blir til noe, gjør vondt. Alt som ikke blir til noe. Det forsvinner ikke.
Det særegne ved min inspirasjon, som gjør at jeg som den lykkeligste og ulykkeligste nå klokken to om natten går til sengs (denne vil kanskje, om jeg bare kan utstå tanken på den, kunne holde seg, for den er mer storslagen enn alle tidligere), er at jeg kan alt, ikke bare det som angår ett bestemt arbeid. Om jeg vilkårlig skriver ned en setning, for eksempel: "Han så ut av vinduet", så er den allerede fullkommen.