Bokelskere.no

Flott, Annelingua! Du, KjellG og alle andre bidragsytere til trådene om DQ har fått meg lysten på en gjenlesning. Om 2 uker står jeg mer fritt til å disponere tiden min som jeg vil, tror jeg kommer til å følge dere da!

Jeg ble selv inspirert til å lese Rolandsangen/Rolandskvadet etter å ha lest DQ. Her er min omtale av verket og her finner du/dere versjonen jeg leste. Håper dette kan hjelpe ;)

Da jeg var yngre var jeg en svært ivrig boksamler. På grunn av lommeboka så jeg meg nødt til å besøke antikvariater og brukthandlere hyppig. Jeg fant både Bjørnsons og Lies samlede verker til en billig penge i skinninnbundne utgaver, med en herlig patina av et levd og lest liv. Kiellands samlede fant jeg i en noe ringere utgave og Ibsen kjøpte jeg gjennom bokklubben. Jeg ser stadig vekk ulike utgaver av de fire stores samlede verker når jeg besøker antikvariater og brukthandlere i dag – ikke er de dyre, heller (kanskje med unntak av Ibsen). Jeg vil anbefale deg å sjekke bruktmarkedet, er sikker på at du kan finne utgivelser som frister der.

Det er veldig hyggelig å se Bjørnsons, Lies, Kiellands og Ibsens samlede i bokhylla, men på samme tid er de en påminnelse om at jeg ennå ikke har lest alt, og kanskje ikke (igjen med unntak av Ibsen) kommer til å lese dem ut…

Først: tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boka! Selv om jeg har lest mye krim, må jeg noe beskjemmet innrømme at jeg verken hadde hørt om boka eller forfatteren før jeg leste din omtale. Det du skrev gjorde meg interessert og nå har jeg endelig fått lest Tidens datter selv.

Jeg er enig med deg i at boka setter historieskriving i perspektiv. Ikke er det bare seierherrene som skriver historien, de samme seierherrene har til og med hatt mulighet til å forandre det som tidligere er skrevet om motstandere, for så å sette seg selv i bedre lys. Boka stiller spørsmål ved historiske ”sannheter” og belyser problemet det er å forandre på disse ”sannhetene” når generasjon på generasjon har lest og lært om dem.

For meg var det spesielt interessant å lese om teoriene rundt Richard III, hans regjeringstid og person, siden jeg er stort fan av Shakespeare. Kilden mesteren fra Stratford benyttet seg av når han skrev sitt historiske skuespill om kongen var Thomas More, en historiker som levde under Henry VIIs regjeringstid og viss kunnskap og intensjoner det blir sådd tvil om i denne boka. Må si at det var forfriskende å lese om et annet syn på Richard III enn det synet Shakespeare – og More - forfekter. Historie og historieskriving er interessant og det er alltid deilig å bli påminnet om at dette faget og ”sannheten” vi alle kjenner til en gang har kommet fra enkeltmennesker, enkeltmennesker som var preget av sin samtid, sine ledere, sine motiver… Historikere og historiske kilder var/er bare vanlige mennesker og innehar alle de samme styrkene og svakhetene vi andre lider under.

Som krimfortelling er denne boka ganske stillestående og jeg tror kanskje at en del lesere kan finne den for lite actionpreget. For meg var dette likevel en liten perle, nettopp fordi jeg liker bøker som får meg til å tenke, fordi jeg er opptatt av historie og fordi jeg synes det er spesielt givende å lese om historiens store mennesker. Om noen andre fatter interesse for denne ganske korte boka (191 sider), er den å finne her

Avslutningsvis vil jeg si at jeg likte begrepet Tonypandy, tror det for meg kommer til å bli et begrep jeg vil benytte meg av hver gang det er noe muffens ved den historiske sannheten av det jeg leser…

Eg er veldig einig i det du skriv – for meg er Skråninga absolutt eit meisterverk! Hoppa i tid er meisterleg gjennomført, og gjer at ein som lesar både blir nysgjerrig og fenga av historia. Tittelen er svært passande for boka; her møter vi eit menneske som er fanga inn i ein spiral på veg nedover mot tragedie, utan moglegheit til å hoppe av. Hovudpersonen sklir først sakte og etter kvart raskare nedover skråninga..

Dette er ei vond bok å ta inn over seg. Eg har lest både boka og skodespelversjonen, og har sett ei av oppsetjingane. Eg kjente meg sint ved kvart møte med verket: det er faktisk slik at omsorgssvikt og overgrep til stadigheit skjer, utan at nokon av dei som veit grip inn. Tenk så mange liv som kunne vore annleis om fleire hadde gjort noko, sagt i frå om det dei veit om det som skjer rundt om i heimane til folk.. Tiller seier noko viktig om kva som kan skje når vergelause ungar ikkje får den hjelpa dei treng, og på den måten er boka også ein viktig samfunnskritikk og eit must å lese for alle dei som arbeidar med ungar.

Jeg har ikke lest noe av Dickens før, så dette må jeg jo være med på. :)

Må bare presisere at svært få deler av boka er skrevet i historisk presens - det aller meste er lettlest og skrevet i det akk så problemfrie preteritum ;)

Du har nok rett i at denne boka er en typisk ”kvinnebok” og på mange måter tar den opp tradisjonen fra Fay Weldons bøker. Weldon er en forfatter jeg satte stor pris på da jeg var yngre, rett og slett fordi jeg syntes det var interessant og faktisk befriende å lese om kvinneskikkelser som var sterke og kjempet mot undertrykkelsen de følte seg utsatt for. De aller fleste forfatterne jeg leser bøker av er menn, og de aller fleste hovedpersonene jeg møter på er også menn. Nettopp derfor er det underholdende å lese bøker om Weldons hunndjevel eller Uris kjerringer.

Uris Kjerringer gjør det samme som Weldons karakterer; de prøver å hevne urett de føler har blitt begått mot dem av menn. Hevnen de utfører er til tider passende, andre ganger er det ikke like lett å følge forfatterens tanker. På mange måter likte jeg boken godt, siden tematikken tidvis er tiltalende (må bare presisere at jeg er i mot all slags form for vold i det virkelige liv!). Jeg satte også pris på selve rammen rundt det hele – latinkurset – og de mange latinske sitatene og lærte faktisk en del om latin. Når det er sagt synes jeg karakterene ble litt for karikerte for min smak; de var så utrolig forskjellige, men likevel på hver sin måte en stereotypi av ulike kvinneskikkelser…

Uri skriver godt, det er ingen tvil om at hun behersker det norske språk til fingerspissene. Bruken av historisk presens fant jeg likevel forstyrrende. Jeg skjønner at denne verbformen er brukt for å skape nærhet til handlingen, men i mine øyne var bruken inkonsekvent og derfor til tider rett og slett forstyrrende. Jeg tok meg selv i å stoppe opp i lesingen hver gang det ble skrevet i presens…

Ser at en del av det jeg har skrevet er ganske negativt, men jeg vil likevel presisere at jeg fant boka både lettlest og underholdende. Dette er ei bok for alle dem som liker Fay Weldon eller for alle dem som en eller annen gang har følt seg dårlig behandlet eller forbigått av menn. Personlig fant jeg boka mye svakere enn for eksempel samme forfatters De beste blant oss, men den var absolutt verdt de få timene det tok å lese den. For å oppsummere: min mening er at dette er ei underholdende midt-på-treet-bok, kanskje skrevet spesielt for kvinner. Les den gjerne i kjølvannet av en konflikt med en mann, da befinner du som leser deg nok i den rette stemningen til å ta inn over deg både tematikken og handlingen.

Jeg kan med dette avkrefte ryktene om min død ;) Setter pris på at du har merket mitt fravær, jeg har savnet å diskutere med deg og de andre her inne! Noen ganger er det bare sånn at livet kommer litt i veien og da må hobbyen vike for de mer presserende gjøremål.. Med andre ord: jobben.

Det er nettopp dette med diskusjonene og at vi etter hvert føler at vi ”kjenner” dem vi debatterer med, og derfor legger merke til eventuelt fravær, som er så spesielt med bokelskere.no. Nettsiden er nesten som et lite samfunn å regne. Her finner vi mennesker i alle (lesekyndige) aldere, med ulike bakgrunner og ulike meninger. Bakgrunnen vår gjør at vi uttrykker oss på forskjellige måter. Noen ”kjenner” du godt, andre har du til nå ikke hatt kontakt med. Det er kanskje derfor de få beklagelige episodene har oppstått: det er lett å akseptere sterke meninger og uenighet fra bokelskere en kjenner og til nå har hatt et positivt forhold til, mens det er vanskeligere å forstå bokslakt eller argumentasjon fra andre en ikke har ”snakket” med tidligere? Hmmm, dette er i alle fall en teori jeg har ;) Uansett: for meg er det fremdeles svært interessant å diskutere bøker og mer generelle tema med dere andre bokelskere og takk og pris for det ;)

Jeg har lest "Alt blir klart og betydelig" av Jonathan Safran Foer. Den var en skuffelse i forhold til "Ekstremt høyt og utrolig nært". Den var veldig bra i starten, og jeg lo faktisk av språket til Alex (jeg ler aldri av bøker, nesten), men den tapte seg etter hvert synes jeg.

Så leste jeg "The Color Purple" av Alice Walker. Den var veldig sterk. Jeg trodde jeg skulle bli irritert pga språket, men det gjorde bare boka enda bedre.

Og så har jeg lest "The Catcher in the Rye" (på norsk) av J.D. Salinger. Den måtte jeg lese helt ferdig for å forstå at den faktisk var ganske bra.

Nå holder jeg på med "Garps bok" av John Irving. Etter 60 sider virker det veldig lovende. :) Likte filmen også.

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, Ann Christin. Jeg har både gitt og fått pepper – og jeg har til og med lagt meg langflat (med god grunn!!) en gang jeg gikk lang over streken i mine antagelser angående et innlegg. Sånn er det bare. Tror alle vi som er her inne er temmelig pasjonerte når det gjelder litteratur, enten vi liker dette eller hint. Nettopp fordi det er mange følelser i omløp, kan enkelte debatter avspore. Til tross for at det har vært noen få negative episoder, synes jeg både debattene og avsporingene for det aller meste har vært både interessante og velmente.

Jeg er en krimelsker som på nytt har funnet gleden av å lese det som på mange måter er mer velansett litteratur etter at jeg ”fant” denne nettsiden. Da jeg var yngre leste jeg klassikere fordi det var ”riktig”, nå leser jeg dem fordi jeg ønsker det og fordi de gir meg mye. Sånn har MIN utvikling som leser vært. Synes det er utrolig interessant å lese hva andre mener om bøker, noe som har bidratt til at jeg har funnet fram til nye favorittforfattere, gjenoppdaget tidligere bekjente og prøvd meg på sjangre jeg tidligere ikke har fattet interesse for. Blant annet har jeg ”oppdaget” skuespill og grafiske romaner – herlig! Både positive og negative innlegg leses og de har alle vært med på å forme mine lesevaner det siste året.

Så til selve temaet ”forståsegpåere”. Jeg er nok temmelig bastant når det gjelder karakteristikker av enkelte bøker. Aller helst skriver jeg om bøker jeg liker, rett og slett fordi jeg finner det mest interessant og motiverende. Enkelte ganger er det bare sånn at jeg MÅ dele opplevelsen jeg har hatt med dere andre! Til tross for dette har jeg også skrevet negativt om noen bøker. Den boka jeg har refset mest er nok Alkymisten. Jeg ble bare så utrolig skuffet etter å ha lest den, spesielt siden jeg hadde fått den anbefalt av mange venner jeg setter stor pris på! Likevel: det at jeg skriver negativt om ei bok, betyr slett ikke at jeg ser ned på dem som liker den! Opplevelsen av litteratur er i aller høyeste grad subjektiv. Enkelte liker krim, andre romantiske fortellinger og atter andre klassikere, enkelte liker til og med det meste! Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres. Dette er en mekanisme jeg skjønner godt, litteratur er en del av dannelsen vår og vi er opplært til å anta enkelte ting om dem som leser den og den typen litteratur, på samme måte som vi har meninger om mennesker som stemmer på enkelte politiske partier. Det faktum at vi har muligheten til å være anonyme her inne ser jeg på som en fordel. For meg er det like interessant å diskutere med en tenåring som en pensjonist, en kvinne som en mann, en drosjesjåfør som en akademiker. Den eneste fellesnevneren som kreves er jo at vi har lest den samme boka og har meninger om den.

Jeg synes det er synd om det blir slik at vi bare ytrer oss om bøker/tema vi liker her inne. Jo visst er det trivelig om alle er enige, men noe særlig til debatt blir det neppe. Skjønner godt følelsen av å bli skuffet/provosert om noen skriver negativt om ett av mine hjertebarn innen litteraturen… Men: er det ikke bedre å ta til motmæle og argumentere for sitt syn, i stedet for å føle seg rakket ned på? Det er vel BOKA som diskuteres, ikke oss som enkeltpersoner?

Mitt syn er at det er rom for alle bokelskere her, uansett alder, kjønn, utdanning eller smak – eller tid som medlem. Utrolig mange diskusjoner foregår parallelt – her er rett og slett noe for enhver smak. Jeg skriver gjerne innlegg når jeg har en mening om ei bok eller et tema, andre diskusjoner holder jeg meg unna, rett og slett fordi jeg ikke har noe å si… Finner det slett ikke provoserende at noen skriver om tema/sjangre/bøker/forfattere jeg ikke kjenner til, heller synes jeg det er interessant å få et innblikk i en del av litteraturens verden jeg ennå ikke har besøkt. Om noen skriver noe jeg er uenig i, tar jeg gjerne til motmæle. Siden dette er et diskusjonsforum er det vel naturlig at vi gjør nettopp dette – diskutere, altså…

Jeg humret ikke så mange ganger, jeg, da. Men jeg syns boka var underholdende. Jeg skulle ønske forfatteren hadde brukt litt mer tid rundt Jacobs virke og lidenskap for veterinærfaget. Elefanten var jo bare elskelig. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at forfatteren la litt vel mye menneskelig i det dyret, men etter hva jeg har lært gjennom tiden, så kan elefantene bl.a gråte tårer? Jeg likte de kapitlene som handlet om Jacob som gammel. Fikk stor sympati for aldrende mennesker og deres opplevelser av å bli umyndiggjort og glemt.

Hvor mye skal du ha for dem da?

Åjada, jeg gjør masse annet! Jeg er jo på biblioteket og i bokhandelen og på bokelskere og...

Neida.

Jeg har i alle fall en hund som spretter opp som et troll i eske når han merker (ser/hører/lukter - han får det alltid med seg på et eller annet vis!) at jeg finner bokmerket og legger boka fra meg, for da er det action.

Ellers liker jeg å høre på musikk, gå på konserter og teater, ta bilder, skrive... Men 100 leste bøker så langt i år sier vel at jeg bruker altfor mye tid på å lese likevel...

Jeg syns også den var god, troverdige karrakterer og tids- og aldersaktuelle temaer.
Den starter så harmonisk med Pippi som er opptatt av forutsigbarhet, familiebånd og trygghet. At hun er engstelig for sosiale koder og savner godt vennskap, er noe hun viser at hun har kontroll og oversikt over.
Erling er en klippe for henne.

Men så går det over styr. Angsten tar overhånd og hun mister oversikten. Mobbingen eskalerer og det hun håpet var et vennskap er bare løgn. Samtidig skapes et nytt og varmt vennskap, og sakte men sikkert forsøker hun å gjennoppnå balansen.

Boka viktig og alvorlig, og hadde passet godt som emne i en lesesirkel, selv for voksne lesere.
Målgruppen, store barn/ungdom, sitter nok (som jeg) også igjen med noen ubesvarte spørsmål hadde passet godt til drøfting og diskusjon.

Anbefales varmt!

Det var en merkelig sammenligning. Dagsrevyen og Tv2-nyhetene har ofte ikke samme innhold, og Dagsrevyen varer mye lengre.

Når var du sist på biblioteket? På torsdag.

Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der? Lånte 9 bøker.

Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket? 5!

Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek? Jeg mener at hovedfunksjonen er å låne ut bøker, og at det skal prioriteres. Bibliotek betyr jo boklager...