HECTOR
Now is my day's work done; I'll take good breath:
Rest, sword; thou hast thy fill of blood and death.
CASSANDRA
Farewell: yet, soft! Hector! take my leave:
Thou dost thyself and all our Troy deceive.
Så bra at du likte boka! Det ante meg, siden du setter pris på kjellermenneskene i russiske verker ;)
Jeg er enig med deg i at dvergen speiler oss mennesker. Det var i grunnen ekkelt å bli påminnet om mine dålige sider. Det bor en dverg i oss alle! Synes forøvrig symbolikken rundt det at dvergen både er liten i størrelse og personlighet, er interessant.
Enig; denne boka bør leses av flere ;)
"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...)Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst, sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."
Jeannette Walls har skrevet en eventyrlig, selvbiografisk roman som innimellom er så fantastisk i sine hendelser at du har store vanskeligheter med å forstå at dette kan være mulig. (...)Selv om dette ikke er stor litteratur, tror jeg likevel mange kan plukke med seg litt åndelig føde og la seg inspirere av enkelte av scenene i boken. Jeg ble i hvert fall fengslet av boken og likte den veldig godt
Jeg er absolutt enig med deg: lesegleden er det aller viktigste! Er det virkelig så nøye hva en person liker å lese, så lenge han/hun setter pris på det skrevne ord? Enkelte ganger kan debatter som dreier seg om” god” kontra ”dårlig” litteratur (må si jeg er lite glad i disse benevnelsene) avspore oss fra det som egentlig er viktig; at vi som lesere er med på å videreføre en arv som har eksistert hos menneskene helt siden skriftspråket ble oppfunnet. Det å lese og ta til seg historier er definitivt viktig, både for den enkelte person og for menneskeheten, vil jeg påstå. Gjennom teksten/boka fortelles uendelig mange historier og vi som lesere får forståelse for andres liv, valg og livssituasjoner. Det finnes bøker og historier for alle som søker dem, heldigvis.
Jeg vil våge å påstå at jeg har blitt et mer empatisk menneske på grunn av at jeg leser, samtidig er det viktig å få med seg at forståelsen og livserfaringene bøker gir oss innblikk i, bare er et biprodukt av nettopp det du fremhever: lesegleden. Hva er så moralen? For meg er den definitivt å lese mye og variert, og hele tiden la meg styre av det jeg virkelig har lyst til å lese, her og nå. Enkelte ganger passer det å lese krim, andre ganger Shakespeare eller Dostojevskij.
TROILUS
Let Paris bleed; 'tis but a scar to scorn;
Paris is gored with Menelaus' horn.
Act 1, scene 1. Troilus and Cressida
Det sies at folk vet de er middelaldrende når de innser at de aldri vil lese "På sporet av den tapte tid".
Puh, jeg er heldigvis ikke der ennå! Før eller siden SKAL jeg få lest dette verket...
Det er en gruoppvekkende bok, som også har islett av humor og varme. Den er mørk, men på samme tid lys. Den griper inn i hele følelsesregisteret ditt. Jeg tror det er helt umulig å lese denne boken uten å bli sterkt berørt. Dette er en av de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne. Les den, og forbered deg på en stor leseopplevelse.
Da jeg gikk på videregående hadde jeg allerede lest ganske mye og var usjarmerende nok svært opptatt av å lese det rette. Det var derfor uaktuelt for meg å fordype meg i Saabye Christensen, Ambjørnsen eller annen samtidslitteratur, slik enkelte av mine medelever gjorde. Jeg fattet interesse for naturalismen (først på grunn av at det var tiltalende å lese noe tyngre og mer velansett, men heldigvis etter hvert på grunn av at dette er en litteraturperiode som for meg virkelig er appellerende); det mørke, skitne, sanne, dystre, melankolske og skjebnebestemte har visst alltid fascinert meg. Jeg leste Amalie Skrams Constance Ring, Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen, Jonas Lies Livsslaven og Christian Krohgs Albertine. Valget av emne og bøker var først definitivt pretensiøst, nå ser jeg at lesingen av og fordypningen i disse verkene absolutt har formet den leseren jeg er i dag. Fremdeles har jeg en hang til det melankolske og mørke, og bøkene jeg leste den gang husker jeg fremdeles.
Må si at temaet for ditt særemne er både spennende og interessant. Artig at vi begge valgte Amalie Skram ;)
Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.
Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…
Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.
Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.
De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her
GILGAMESJ
Et menneskes dager er talte,
Og hans gjøremål er blaff i vinden.
Hvorfor da være redd for døden?
Kanskje du kan prøve deg på noen krimbøker innen hard-boiled-retningen? Eksempler på slike forfattere og bøker er Dashiell Hammett (The Maltese Falcon og Red Harvest) og Raymond Chandler (The Big Sleep).
Sjangeren kjennetegnes blant annet av kule herrer som Sam Spade og Philip Marlowe, femme fatales og sikkert en og annen kul bil. Om du er interessert, kan du lese mer om denne typen bøker her.
Spoiler!
Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…
Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:
Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.
Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…
OLIVIA
Well, come again to-morrow: fare thee well:
A fiend like thee might bear my soul to hell.
Jeg er veldig enig i din vurdering av dette stykket. Viola framstår som en sterk og handlekraftig kvinne, til og med helt i begynnelsen der hun befinner seg skipbrudden og på mange måter alene etter forliset. Starten av skuespillet minner meg forresten om slutten på den ikke-biografiske filmen Shakespeare in Love. Filmen ender med et forlis, og en enslig kvinne som vasser i land på en fremmed strand..
På nytt blir jeg minnet om Shakespeares mange sterke kvinneskikkelser, her representert ved Viola og Olivia. Begge kvinnene står på sitt og er ikke villige til å fire. Olivia nekter å gifte seg med Orsino, siden hun ikke elsker ham, og Viola er villig til å gå i døden for samme mann, nettopp fordi hun elsker ham.
Stykkets opprinnelige navn skal ha vært What you will. Twelfth Night ble det visst hetende på grunn av at tittelen spiller på trettende dag jul, altså avslutningen av julehøytiden. Her er både fest og dans, noe som var forbundet med denne høytiden også på Shakespeares tid. Tittelen What you will har mange fellestrekk med As you like it, den henspeiler på at dramatikeren gir publikum nettopp det de vil ha; fjas og moro (med noen alvorlige undertoner).
Det er i grunnen, som ofte før, noe nesten homoerotisk over dette Shakespeare-skuespillet. Olivia blir forelsket i Viola (når hun er forkledd som Cesario), og Orsino blir betatt av Cesario (selv om han egentlig er Viola i forkledning). Mange elementer fra Shakespeares andre komedier går igjen; maskespill, forveksling av kjønn, forelskelse i ”feil” person, de tåpelige får lide… Spesielt synes jeg dette med kjønn og forelskelse er morsomt. Mon tro om mesteren selv hadde noen baktanker her?
At Olivia blir forelsket i Cesario/Viola var i seg selv ukonvensjonelt. Det var slett ikke vanlig at en kvinne av hennes byrd ble interessert i, og til og med giftet seg med, noen under hennes stand. Her er det altså kjærligheten, ved at Sebastian tar Violas plass, som seirer over konvensjonene. Kanskje til forlystelse for datidens publikum som var alt annet enn høybyrdige?
Forholdet mellom Toby, Andrew og Maria, samt klovnens replikker, står for det meste av komikken i stykket. Fyllefanten Toby prøver å sko seg som best han kan og vil gjerne se at svirebroren og velgjøreren Andrew gifter seg med den først så ulykkelige Olivia. Planen de legger er gjennomført og samtidig veldig ondskapsfull. Spesielt Toby virker å være uten skrupler, det er ikke tvil om at han ville solgt sin egen bestemor for å kunne fortsette livet han lever i sus og dus.
Det er spesielt Malvolio som får gjennomgå. Toby, Andrew og Maria lar han finne et brev som overbeviser ham om at Olivia, som han er tjener for, elsker ham. Den stormannsgale tjeneren går nesten fra vettet på grunn av narrespillet han blir utsatt for (tenk å måtte ikle seg gule strømper og late som man er lystig, når man egentlig er melankolsk av natur…). Som deg synes jeg hans siste replikk er en løs tråd som blir hengende igjen. Det samme gjelder Antonio. Jeg ble sittende å lure på hvordan det gikk med disse to karakterene…
For meg har definitivt veldig mye forandret seg siden jeg oppdaget bokelskere. I flere år hadde jeg stort sett bare lest krim. Det føltes som om det var det eneste jeg hadde ork til å lese, spesielt i travle perioder. Nå har lesevanene mine endret seg fullstendig. Siden sommerferien har jeg bare lest ei krimbok, resten av det jeg har lest er bøker jeg har fattet interesse for etter å ha lest hva andre bokelskere skriver om dem. Bøker som Symposion, Naustet, Himmelarkivet, Kvalmen, Fortæring, Lysistrata, Persepolis, Sveve over vatna og Opptegnelser fra et kjellerdyp, bare for å nevne noen nye favoritter, hadde nok fremdeles vært uåpnet og oversett hadde det ikke vært for den inspirasjonen jeg har fått her innefra. I tillegg har jeg oppdaget hvor givende det er å diskutere bøker med andre som deler min store interesse. I dag kan jeg nesten ikke forestille meg hvordan det hadde vært å ikke være medlem her. Heldigvis slippet jeg det ;)
Ja, dette er nok ei temmelig ufyselig bok, så jeg skjønner din skepsis. Tror neppe boka passer alle (hvilken bok gjør i grunnen det?), men for meg var den givende. Synes det er interessant å dukke ned i slike forstyrrede sinn som det dvergen her representerer.. Boka er rimelig kort, så det skader vel ikke å gi den en sjanse? Hadde vært spennende å vite hva du synes om den ;)
Kjærligheten og døden er disse menneskers yndlingsemner, som de synes det er herlig å gråte over, især hvis død og kjærlighet forenes i ett.